Satte meg ned igår med Vengerovs Beethoven, den har ligget i hylla klar for innlytting lenge nå...
Har ikke lest eller hørt noen av de kritikker som nevnes ovenfor, men etter gjennomspilling slår det meg at første sats er en av de langsomste (27.20) jeg har hørt.
Vengerov spiller sine egne kadenzer, uten at jeg tror at det er årsaken til den lange første satsen, bare Mutter med sin siste innspillling nærmer seg med 27.10
Jeg tror Rostropovich sin tilnærming former mye av denne innspillingen, det går ofte så langsomt at det nesten stopper helt opp, jeg sitter og frykter at det hele skal falle ifra hverandre som et korthus når som helst.
Spillet til Vengerov er uansett veldig flott, han har utrolig kontroll, og tillater seg noen vendinger som jeg ikke har hørt andre gjøre. Jeg fant meg selv meg hevede øyebryn flere steder i alle satsene.
Han er nært oppmikket og instrumentet hans får presentert seg i alle yttergrenser av skalaen, flott kropp og nydelig kasselyd.
Når det nevnes avantgardistisk tilnærming, Grace, så er det en god beskrivelse. Jeg oppfatter at Vengerov/Rostropovich ønsker å kjøre opplevelsen litt i saktefilm for å vise at det bor mere her enn vi er vant med å høre. Dermed risikerer vi at dissekering av verket blir resultatet.
Opplevelsen ligner litt på å bli presentert for et stillbilde av en eksplosjon for å studere fragmentene....dermed mister jeg helhetsopplevelsen og fremdriften av syne, særlig i første sats.
Jeg syns siste sats fungerer fint, her bidrar orkestret kraftfullt og de kirurgiske inngrepene til Vengerov er mindre påfallende.
Ellers er jeg meget begeistret for Vengerov, har sett ham live uten å få svetteringer under armene, og kommer fortsatt til å kjøpe kommende innspillinger med ham.
Jeg tror ikke dette er førstevalg for noen som ønsker å nærme seg verket for første gang, men for oss som har diagnosen uhelbredelig, må nok også denne inn i hylla.
Jeg hadde kvinnelig selskap under lytting igår, hun kjenner verket, har selv en handfull innspillinger og beskriver Vengerov som interessant, jordnær, mere Grynerløkka enn Holmenkollåsen, men kanskje ikke så lett å følge linjene her som i mere historisk kjente innspillinger. En mindre feminin versjon enn det f.eks Perlman/Giulini gjør. Dette syns jeg også var en realtivt treffende beskrivelse.
