Boulez i Mahler

For meg virker Boulez og Mahler å være en spennende kombinasjon, men jeg har ingen erfaring med den.

Nå ser jeg det ligger en boks med fjorten cd'er ute for nedlasting hos Presto Classical, utgitt på DG, til NOK 473 i FLAC.

Synes Mahlerianerne der ute at det er en bra syklus?

Med forbehold om at jeg bare har hørt tre av symfoniene + noen av orkestersangene, ja. Men det er ikke den mest romantiske, Boulez legger vekt på struktur og klarhet, en motsats til feks Klemperer. Flott lyd.

erato skrev:

Med forbehold om at jegbare har hørt tre av symfoniene + noen av orkestersangene, ja. Men det er ikke den emst romantiske, Boulez legger vekt på struktur og klarhet, en motsats tuil feks Klemperer. Flott lyd.

Klikk for å utvide...

Takk for svar. Det er godt nok for meg, og det harmonerer bra med det jeg trodde. Boulez har vel en tendens til å "kle av" musikken, jfr bl.a. hans innspilling av Ravels Bolero på Sony. Som forøvrig er min favoritt blant de innspillingene jeg har hørt.

Så da skjønner jeg hvor det bærer. Fram med Visakortet og sett i gang!

Mahler legger jo selv opp til en rimelig ekspansiv bruk av dynamikk og følelsesmessige rollercoastere, og det føler jeg ikke Boulez lever opp til. Med det veld av gode innspillinger som finnes, er Boulez IMHO litt anemisk. Rapporter gjerne tilbake med dine erfaringer når du har hørt boksen.
Steen

.

Hvorfor ta opp en utdøende tråd;- Steinar har sikkert allerede plassert disse Boulez innspillingene;- hvorledes han har konkludert kan man bare spekulere omkring,- men siden jeg har tatt opp igjen Mahler for fullt, kan jeg saktens dele min mening med Steinar. Disse DG innspillingene kjenner jeg godt,- og jeg vurderer Boulez som interessant, og relevant i dette materialet;- rart med Boulez forresten,- hvem skulle tro at nettopp han skulle ta seg an denne senromantikken,- noe med alderen kanskje.
Slik jeg ser det kan Mahler lett bli svulstig banal;- Boulez med sin stringente og nøkterne tilnærmelse gjør Mahler en tjeneste ved å tone ned eksesser som andre interpreter har en tendens til å ty til. Jeg opplever Mahler som en nokså ujevn komponist,- det svinger raskt fra det banale til det sublime;- en dirigent som Boulez vet å aksentuere det vesentlige. Symfoni no 6 og 7 er mine absolutte favoritter,- og her syns jeg i begge tilfeller Boulez kommer godt fra det. Det kan være relevant å sammenligne med Chailly;- hans syklus på Decca er også preget av nøkternhet,- ser vi en tendens her?



Grace




.