Brahms - Pianokonsert nr.1

Hørte forleden litt av Brahms første pianokonsert og synes det var flott. Fikk med meg at dirigenten var George Szell + Cleveland Symf.O. Solisten husker jeg ikke navnet på.

Har søkt flere steder, men finner ikke denne innspilling utgitt på CD noen steder...

Men det er sikkert noen av dere klassiskspesialister som kan anbefale en god innspilling av dette verket?

mvh

Det var ikke Szell Fleisher da? http://www.amazon.com/gp/product/B0...ref=sr_1_1/102-1583683-7827343?_encoding=UTF8

Der var den jo!

Leon Fleisher heter solisten...

Hvis jeg ikke finner den andre steder MÅ jeg bare bestille fra amazon, men den var ikke billig akkurat..

Innspillingen er fra tidlig 60-tallet, men har bra lyd, leser jeg. "Wow, George Szell owned the first piano concerto!" står det....

Denne har vel egentlig bare en konkurrent, nemlig Gilels/Jochum/BPO.

Denne har vel egentlig bare en konkurrent, nemlig Gilels/Jochum/BPO.

Klikk for å utvide...

Gilels har jeg. Heidundrende flott.

Denne fåes også med Cifford Curzon og London Symphony m/Szell fra 62, på Decca 425 082-2.
Skal visst også være en referanse for noen.....

mvh

Her er'n! Gileles/Jochum/BPO. På cdon.com til 159.

Bestilling er sendt. Takk for hjelpen!

mvh

Jeg synes nå kombinasjonen av Andsnes og Rattle - med bra lyd - er noe for seg selv:
http://www.emiclassics.com/phpNewSite/catalogue/cat-select.php?artist=true&id=50834
Mvh
Knut

Nå bør det kanskje bemerkes at, med all respekt for Brahms første, så er nok Brahms andre pianokonsert selveste juvelen i den kronen som er den romantiske pianokonserten.

Den er kjent for sin enorme vanskelighetsgrad som stiller solisten på de tøffeste prøver. Men i motsetning til f.eks. Rachmaninovs tredje fortoner den seg for lytteren slett ikke som noen virtuoskonsert, men snarere som et modent musikalsk testament fra en middelaldrende mann.

Grunnen til at jeg bringer dette opp er vel muligens at jeg etter planen skal se konserten live i neste uke, med supervirtuosen Marc-André Hamelin. Det kan svinge begge veier. Det burde jo ikke være noen problemer for verdens kanskje fremste klavertekniker, men samtidig fordrer den jo en musikalsk følsomhet som han kanskje bare har i utilstrekkelige mengder. Det som legger ekstra til spenningen er at Hamelin har bygget sin karriere på å spille helt ukjente verker, så kritikerne har vært nødt til å gi ham toppkarakterer av mangel på refereansegrunnlag. Kun helt nylig har han prøvd seg på standardrepertoar, som Beethoven og Brahms, offentlig - og ennå ikke på plate.

Så dette skal bli spennende!

Gilels er det ingen grunn til å tvile på. Men det finnes så mange andre som en også bør høre. For den ultimate pianisme er Pollini vanskelig å komme utenom. Den jeg etterhvert plukker ned fra hyllene oftest er imidlertid Alfred Brendel. Hans innspillinger av begge konsertene fra 70-tallet, nå utgitt i Philips Trio-serien, er de mest mangfoldige i mine ører. Han må ha likt seg godt i Concertgebouw den gangen, for samspillet får frem alt fra hviskende poesi til storslagen dramatikk. Lyden, i alle fall på vinyl, er den aller beste.

Noen erfaring med Kovacewich/Sawallisch/LPO fra begynnelsen av 90-tallet, som er Gramophone guide sin fremste anbefaling?

Noen erfaring med Kovacewich/Sawallisch/LPO fra begynnelsen av 90-tallet, som er Gramophone guide sin fremste anbefaling?

Klikk for å utvide...

Har ikke hørt denne innspillingen, men har aldri vært imponert over Sawallish i Brahms. Har sammenlignet ham direkte med Muti med identisk solist og orkester (Oppitz/BRSO) i denne konserten, og utfallet var entydig: Muti hadde stålgrep på rytmikk, dyp, sonor orkesterklang og øre for solisten - helt i samsvar med kroppsspråk, slagteknikk og blikk. Sawallish ble i mine ører og øyne vag, upresis og ubestemt både musikalsk og visuelt. Inntrykket av mimikk, holdning og utførelse i orkesteret understreket dette ytterligere.

Dette er altså inntrykk fra Bayern, og kan i beste fall bare være en indikasjon. Når jeg likevel poster dette, er fordi orkesterstemmen må være et grunnfjell for solisten i denne konserten. Jeg husker med gru tilbake på Krystian Zimermann som solist med Oslo filharmoniske der Karsten Andersen svinget takstokken. Zimermann så frustrert at han spilte Chopins g-moll ballade i et helt avsindig tempo som ekstranummer. Et vantro publikum, unntatt fiffen, kunne konstatere at også slikt går an uten feilslag.