Muti i Salzburg

I anledning Mozarts 250. fødselsdag slang NRK seg på karusellen av direktesendte konserter. En til dels desorientert og lettere forvirret Erikstad burde kanskje fått fri denne kvelden, men ideen var i alle fall god.

Maestro Muti demonstrerte - ved hjelp av verdens beste Mozart-orkester (VPO) - perfekt klangbalanse, homogent ensemble, rent, presist, differensiert dynamisk foredrag, rikholdige klangfarver uten fedme, helt nøyaktig tonehøyde, overbevisende frasering og rytmisk spenst. En leksjon i hvordan Mozart kan fremføres i 2006, uten forstyrrende elementer, gimmicks eller vikarierende motiver.

Bra konsert ja, selv om jeg synes det er så mye mer sjarmerende å bruke et kammerorkester til denne musikken. Dog var jo utførelsen prikkfri. Uchida var også i form.

Konserten i Praha var også en fin opplevelse. Derimot synes jeg at Lang Lang trampet over Mozart i Beijing.

Bra konsert ja, selv om jeg synes det er så mye mer sjarmerende å bruke et kammerorkester til denne musikken.  Dog var jo utførelsen prikkfri. Uchida var også i form.

Konserten i Praha var også en fin opplevelse. Derimot synes jeg at Lang Lang trampet over Mozart i Beijing.

Klikk for å utvide...

Det kunne vært artig å høre nøyaktig hva du mener med kammerorkester i denne sammenhengen.

Finnes en spesifikk definisjon på kammerorkester vs. symfoniorkester? Altså ut over det at kammerorkesteret har betydelig færre medlemmer (de største ligger vel på rundt 50) og normalt ikke praktiserer den mangedoblingen av stemmer som symfoniorkestrene driver med for å sysselsette alle sine medlemmer, og som kan være ekstremt skadelig for subtil musikk. Wiener Philharmoniker, med langt over 100 musikere er jo definitivt ikke noe kammerorkester, men de er jo også så fordømt dyktige musikere at de kommer unna med det meste. Jeg talte forøvrig ikke besetningen i går, men det var da plenty med musikere der...

Jeg vil gå et skritt videre og hevde at et periode-ensemble er det ypperste instrumentet for Mozarts musikk. Som Concerto Köln under ledelse av René Jacobs i Figaros Bryllup, der blåserne er gitt en mer prominent plass i lydbildet og strykerklangen er lett og transparent. Man hører toner som tidligere har vært skjult under symfoniorkesterets vegg av strykere. Skulle gjerne sett dem spille symfoniene.

En annen fordel med små ensembler slik jeg ser det er at tempoet kan økes for å gi musikken energi og vitalitet. Gamle dagers dirigenter var opptatt av å la musikken puste som egentlig bare er en annen måte å si at klangen er så fet at det må spilles langsommere så detaljene ikke viskes fullstendig ut.

Men disse innvendingene gjelder generelt, ikke spesifikt for gårsdagens konsert. Det var en flott konsert, og en gallaforestilling skal jo liksom være litt råflott.

For å bruke en analog: Det vi fikk var en Rolls Royce Phantom med stor motor, fyldige skinnseter og art deco-interiør, så man kunne sitte i baksetet og spise Mozartkuler, mens det jeg kanskje egentlig ville hatt er en sportsbil med skikkelig veigrep så det går an å ha det skikkelig gøy!

Takk for fyldig svar, Bach-Man. Jeg er uenig i nesten alt du skriver. Jeg tror til og med at du begår en del av de etterhvert automatiske og obligatoriske feilene som autentisitets- og periodefundamentalistene nærmest mekanisk fremfører. Før jeg går videre, vil jeg presisere at dette for all del ikke er noe personangrep, men et forsøk på noen oppklarende momenter mht fremføringspraksis og musikk-kritikk i mer generell forstand.


Myte nr. 1

Hvis det står VPO, BPO etc i programmet, kan vi uten videre ta for gitt at mer enn 100 musikere kommer til å spille hva remmer og tøy kan holde uavhengig av repertoar.

Myte nr. 2

I et symfoniorkester med moderne instrumenter vil alltid viktige og sentrale bidrag fra enkeltinstrumenter og instrumentgrupper drukne i stor og fet lyd fra resten av orkesteret.

Myte nr. 3

Det finnes to slags dirigenter:

Gruppe 1
De som gjerne ofrer de mange fine, kompliserte trådene i musikken til fordel for en stor, fet lyd.

Gruppe 2
De som er opptatt av og har forstått betydningen av de mange fine, kompliserte trådene i musikken. Disse dirigerer kun små ensembler bestående av ikke-moderne instrumenter.

Som enhver kan se, trenger man ikke lytte til hva Muti, Abbado eller Maazel gjør. Man vet det jo før de har løftet taktstokken: Stort, fett, plysj. Så enkelt er det: Svart eller hvitt.

Hei! Jeg blir ikke snurt av litt motstand. Hva skal vi med diskusjoner hvis alle er enig?

Jeg er nok mest en periode-tilhenger, det henger muligens sammen med at jeg også har sans for jazz og liker en viss letthet og lekenhet i musiseringen, som kan være fraværende i orkestre av den gamle skolen (antagelig synes du det er en myte...). Jeg liker at musikken høres ny og frisk ut, ikke institusjonalisert og overpolert. Min musikksmak går også hovedsaklig i klassisisme og barokk, og det er først og fremst i dette repertoaret at jeg kan være symfoniorkestrene foruten, i den grad de ikke kjører redusert besetning (Myte 2) . I Beethoven er jeg omtrent fifty-fifty, og hører like gjerne på Gardiner og Harnoncourt som Böhm eller Szell.

Myte 1: Wienerfilharmonikerne er nok fremdeles et av de mer konservative orkestrene som finnes, der hoveddelen av musikerne er gråhårete hvite menn, som har en klar idé om hvordan de vil spille, uavhengig av hvem som dirigerer. De nekter jo også å ansette en sjefsdirigent. Alt dette er flott, vi trenger en slik tradisjonsrik institusjon som ikke vender kappen etter vinden. Men å kalle dem verdens beste Mozartorkester kommer jeg ikke til å gjøre. Til det er de altfor forskjellig fra de orkestrene som Mozart jobbet med og skrev musikk for. Men antagelig holder de et langt høyere nivå enn noe orkester Mozart var borti, så det er godt mulig at han hadde likt dem.

Til sammenligning har berlinerne gjennomgått store forandringer siden Karajan sin tid. Flesteparten av musikerne har blitt byttet ut, og det er nå mange unge musikere av begge kjønn og flere raser, og Simon Rattle eksperimenterer mye med orkesteret, hva man nå ellers måtte mene om mannen.

Myte 3: Dette er en overforenkling etter min mening, og uttrykker i hvert fall ikke min egen mening. Nicolaus Harnoncourt har f.eks. arbeidet med både tradisjonelle orkestre og periodeorkestre, og de dirigentene som utelukkende jobber med periodeorkestre gjør det gjerne ut fra en slags rolle som motvekt til den konservative delen av mainstreamen. Jeg er klar over at periodebevegelsen er forhatt av mange, og til tider har det også blitt produsert direkte stygg musikk, men nå ser vi at periodepraksiser smitter over på mainstream, f.eks. i at vibratobruken reduseres og at strykerseksjonene tynnes ut. Jeg er har ikke noen forutinntatt mening om de nevnte dirigentene, som alle har både sterke og svake sider.

Hva er galt med differensiering og spesialisering blant orkestre? Jeg synes vi har kommet langt siden den tiden der samme orkester langsomt spilte alt fra Bach til Brahms, og alle gispet over den majestetiske myke klangen, spesialkonstruert for å fjerne enhver skarp kant i musikken. Periodebevegelsen er ikke lenger radikal og de har fått inn en del poenger som jeg mener har forbedret fremføringspraksisen over hele linjen.

Hei igjen, Bach-Man. Du er akkurat så raus og romslig som jeg har fått inntrykk av i tidligere tråder. Dermed blir det så mye enklere og mer uanstrengt å gå rett på de springende punkter i en sak. Mitt poeng ved å sette motsetningene mellom ulike fremføringsmåter på spissen, var å peke på farene ved forutinntatte holdninger.

Riccardo Muti driver ethvert orkester til vanvidd på prøvene for å sikre full transparens, pusterom for viktige tråder i de aktuelle verkene og et riktig uttrykk i forhold til karakteren og stilen i de verkene han skal fremføre. Jeg har sett flere av prøvene hans.

I går dirigerte han mer eller mindre begrensede deler av VPO. Antallet varierte, men jeg vil tippe på at de aldri oversteg 60. Derfor presiserte jeg innledningsvis i tråden hva som kom ut av det. Hva angår tempo, kan vi ta finalesatsen fra "Haffner" som eksempel. Denne ble fremført Presto, slik Mozart skrev. Et halsbrekkende tempo, egentlig, men helt mesterlig utført. Å kalle dette Rolls-Royce Phantom, kan jeg med min beste vilje ikke begripe. Og det er sjelden kost uansett å høre til de grader tydelige forskjeller mellom ppp, pp og p.

Jeg hater forøvrig ikke periode-fremførelser generelt, og kjenner godt til både Harnancourts og Mackerras' innspillinger av Mozart.

Valget av Rolls Roycen som sammenligning virker kanskje noe søkt om man ikke har interesse for biler, men denne bilen skal i følge programmet Top Gear vissnok ha meget gode kjøreegenskaper innenfor de naturgitte begrensninger som størrelse og vekt dikterer, og den ble utropt til noe i nærheten av verdens beste bil, om enn ingen sportsbil. Så det kan vel ikke være så fryktelig ille...

Men som konklusjon kan jeg vel bare fastslå at vi er er meget heldige i dag som kan velge å lytte til fremføringer over hele linjen fra Fürtwangler, via et bredt spekter av hybrider som trekker veksler på både gammelt og nytt og frem til de mest radikale periodefundamentalistene.

Det er en interressant og lærerik diskusjon dere fører her, Bach_Man og awe.
Jeg så ikke TV på fredag, men var i Oslo Konserthus. Det var en hyggelig aften med et par magiske øyeblikk i klarinettkonserten. Hillveg er artig han. Men: Båtnes må lære seg å dirigere. G-mollsymfonien ble en gjennomkjøring. Ikkeno trøkk. Og så gikk de tomme for Weienerpølser.

I går så jeg Rattle og Berlinfilharmonien i Mozart for første gang. Interressant hvordan han løfter fram orkesterets melodiske bidrag i pianokonserten (#9 - en av mine abolutte favoritter) - det ga meg ny innsikt, jeg er ikke god på notelesning. Finalen i Figaros bryllup var magisk, men det er den med Solti også.

Det "lille" orkesteret som spilte jupitersymfonien til slutt i går - CPE Bach kammerorkester - hadde vel en noenlunde perfekt besetning (6,5,4,3,2 trur eg + blås og pauker) for å oppnå "riktig" balanse i musikken. Utrolig hvor viktig blåserene er i den symfonien. Forøvrig var det greit spilt.

Kan også nevne at det fantes (aner ikke om de fortsatt driver på) noe som het Wiener Mozart Ensemble eller hva det nå var, det var noen av de hvasseste musikerne fra Wienerfilharmonien som spillte Mozart med liten besetning. Aner ikke hva de har spillt inn av plater, men det er i alle fall de som spiller hele "Dances and Marches" - boksen i Philips' Complete Mozart Edition.

Ja, det er artig med slike små spesialensembler. Med musikere fra Wiener Philharmoniker burde de vel holde et meget høyt nivå. Praksisen med å spille stående, slik CPE Bach-orkesteret gjorde, er jo også sjarmerende, og gir en egen stemning av levende musikkskaping - at musikken blir til her og nå.

Når det gjelder Berlinerne, så er det slående å se hvor annerledes orkesteret faktisk er nå under Rattle enn det man har kommet til å forbinde med dem gjennom utallige plateinnspillinger.

Ax og (spesielt)Rattle/BPO var en positiv overraskelse. "Jeunhomme" er krevende mht balanse mellom ytre driv og innadvendte øyeblikk, spørsmål og svar mellom solist og orkester og rubato i forhold til uttrykksfull frasering. I Berlin tok de sjanser i alle ledd, og lyktes pga konsentrasjon, intens energi og kammermusikalske kvaliteter.

BPO er i dag et ungt orkester (gjennomsnittsalderen skal være under 35). Intensiteten, virtuositeten og musikaliteten er der, men de mangler sømløsheten, balansen og det uanstrengt riktige uttrykket som det mer erfarne VPO har. Av og til bærer BPO litt preg av Jugendorchester etter det store generasjonsskiftet.

Stil og klang bar preg av påvirkning fra de mer historisk bevisste, og det kan - som Bach_Man allerede har påpekt - gi klare gevinster, iallfall når det gjøres med slik nerve og gnist. Vi bør føle takknemlighet over å kunne oppleve konserter på et slikt nivå. For når det kommer til stykket, er det bedre å lytte, lære, nyte og oppleve enn lete etter noe å kritisere.

Jeg synes dirigentstilen til Rattle er interessant. Han virker mer som en henført lytter som tidvis beveger armene til musikken enn som en offiser som kommanderer troppene.

Hva er forresten bakgrunnen til de store utskiftningene i BPO? Har orkesteret vært i gjennom en krise?

Rattles måte å dirigere på har blitt mye omtalt. Han har måttet tåle usedvanlig stive doser med negativ kritikk. På grunn av stahet, utholdenhet, begavelse, arbeidskapasitet samt en god dose engelsk, uovervinnelig humor ("..that's when I'm the most deadly serious."), har han holdt ut, og kritikkene har begynt å svinge i positiv retning.

"I still can give a clear beat sometimes. But I don't think that's what people hire me for." Han innrømmer at faren for å tøye strikken for langt er til stede: "So there you are: I'm a mess." Kostelig kommentar, men hva mener han egentlig? Trolig at orkesteret ofte er i stand til å holde tempo og rytme på egenhånd, og at dirigenten med fordel kan bruke kreftene på frasering, foredrag, uttrykk osv. Dette avhenger sterkt av hva slags musikk som står på programmet, selvfølgelig.

Abbado kom til et BPO i 1989 som hadde vært igjennom et langt og bittert oppgjør med Karajan; dvs orkesteret var splittet mellom de lojale og fagforeningspamper. Noen av de store kanonene fra Karajan-epoken sluttet i sympati med at den aldrende og syke sjefsdirigenten i praksis fikk sparken av kulturministeren i landet Berlin. Abbado ville ha en vesenforskjellig kultur og klang i orkesteret: Forandringene kom fort, også Abbado måtte tåle ca. fem år med mye harsk kritikk. Da han sluttet, engasjerte han flere av musikerne i nye prosjekter andre steder, bl. a. Luzerne. På den måten flyttet han noe av tyngdepunktet og prestisjen bort fra Berlin.

Endelig har det vært stor tetthet på pensjoner rundt og like etter oppstarten av Rattles periode som sjefsdirigent. Han har ikke hatt det lett. Men tenk på mulighetene: Nå kan han forme et orkester nesten fra bunnen av - slik Karajan gjorde på slutten av femtitallet. I løpet av de neste to, tre årene vil vi få vite om han klarer det.

Jeg synes at det var tøft og progressivt av orkesterts ledelse å satse på Rattle fremfor en av de virkelig store kanonene. Det er jo et spørsmål om hva man ønsker. Et levende orkester som prøver seg frem og er en dynamisk, fornyende musikalsk kraft, eller et orkester som spiller standardrepertoaret til perfeksjon som et slags musikkmuseum. Nå kan det jo også være at Rattle viser seg å være så inkompetent at vi ikke får noen av delene....

Men det er ikke tvil om at symfoniorkesterets rolle generelt har endret seg. Fra å være nær sagt den eneste typen klassisk orkester har de fått konkurranse fra mer spesialiserte ensembler på den ene siden og generelt manglende interesse på den andre siden, samtidig som forsyningen av ny, allment interessant symfonisk musikk har tørket inn.

Debatten om symfoniorkesterets berettigelse som subsidiert institusjon vil vel sikkert komme her i landet også. Det er for tiden mange hvithårede publikummere på konsertene, så fremtiden ser ikke veldig lys ut.

Rattle var faktisk en av de store kanonene. Flere topporkestre sloss om ham, på begge sider av "Dammen", selv om det var færre toppkandidater som søkte enn da Abbado i sin tid fikk jobben.

Fremdeles er BPO big business, men markedssegmentene blir mer og mer spesialiserte og skarpskårne for hvert år. Foreløpig har den harde kjerne av klassiskelskere bare blitt hardere, men det kan virke som om noen snart må komme opp med noen gode ideer overfor det yngre publikum i den vestlige verden. Da hjelper det nok hverken med Gerschwin, Piazzolla eller filmmusikk.

Asketisk klangideal og periodeminimalisme må andre, engere skarer tar seg av, simpelthen fordi det faller utenfor den konteksten BPO naturlig befinner seg i. Jeg håper da virkelig ikke du ønsker deg Bruckner og Mahler på blokkfløyter, viola da gamba og skalmeier, Bach_Man. Eller et BPO som ikke spiller Bruckner og Mahler i det hele tatt. Nåja, dette siste avsnittet er mest humoristisk ment, som et slags comic relief etter dystre fremtidsperspektiver.

Det er klart at BPO skal være blant de beste i det tyske-østerikske romantiske repertoaret. Men tjener egentlig denne stadige resirkuleringen av Brahms og Mahler til noe? Eller Mozart for den saks skyld. Alle de store orkestrene og dirigentene spiller akkuart den samme musikken. Kjedelig!

Du kjenner sikkert til Hyperion sin serie "The romantic piano concerto". De er vel oppe i vel 40 cder nå. Med konserter og komponister som nesten ingen har hørt om, og som er til tider meget gode. Andre mindre plateselskaper driver også og graver i interessant repertoar i musikkens sidegater og lar dem bli fremført av orkestre som er gode men tross alt hakket under de virkelig store. Hvorfor må alle de store kanonene bruke tid på å lage hver sin Mahlersyklus i stedet for å gjøre noe spennende.

At vi får stadig nye Mahler-sykluser skyldes i hovedsak to fundamentale forhold: 1)Det komponeres ikke nok ny musikk på Mahlers nivå, og 2)Det finnes alltid mye mer å oppdage/mye nytt å si om en Mahler-symfoni. Det vet topporkestrene, de virkelig begavede dirigentene og et, tross alt, forbausende stort og kyndig publikum. Enhver ny innspilling som er virkelig god, revitaliserer det aktuelle verket, inspirerer kjennere til å hente frem tidligere utgaver, kanskje til å lese mer om komponisten, verket og epoken. Ja, til og med lese filosofi og litteratur, oppsøke bildende kunst osv. Det kan vekke eller gjenoppvekke interessen for en dirigent eller et orkester, slik at en kjøper verker av andre komponister med dem. Osv.

Slik har jeg det i alle fall, og jeg opplever det som noen av musikkens store velsignelser at den av vesen er så pregnant, mangfoldig og fornybar.

Det betyr ikke at en skal glemme alt annet enn kjernerepertoaret, og Hyperion har kanskje vært den flinkeste gutten i klassen i mer perifert repertoar. Så har vi enda mer å glede oss over.

Skal det fortsette slik, Bach_Man, får vi snart ta en kaffekopp sammen og utforske musikkens mysterier litt mer i dybden.

Ja, til og med lese filosofi og litteratur, oppsøke bildende kunst osv.

Klikk for å utvide...

Off-topic: Dette er litt interessant, og for meg er det en slags sekundær glede ved musikken å filosofere over forholdene på komponistens egen tid, prøve å gjette hva som inspirerte ham og hvorfor han gjorde sine valg, hvem han kjente etc. Kort sagt: Å prøve å se inn i sinnet til geniene, og de litt mindre geniale komponister.

Noe annet jeg setter pris på er musikk som inspirasjon til skjønnlitteratur (min andre kulturelle-interesse). Jeg har jo lest en del Thomas Mann, han har bruker jo både Mahler (døden i Venedig) Schoenberg og Wagner (Dr. Faustus) som modeller for karakterer, han lar sære karakterer holde lange foredrag om Beethoven, vier hele avslutningen av Trollfjellet til utforskningen av en platesamling, og i nær sagt hele forfatterskapet vies det betraktelig plass til betraktninger rundt musikk. Tildels vanket han jo også i samme miljø som komponister og utøvere, f.eks. stod han bak den berømte karakteristikken av Artur Rubinstein som verdens lykkeligste mann.

Herman Hesse skriver jo også mye om musikk og den uutgrunnelige og ofte flyktige gleden ved musikklytting, han lar et fremtidssamfunn som jager en slags ultraabstrahert form for musikkglede forkaste all musikk etter Bach, rakker ned på grammofonen og Beethoven og roser Mozart etc.

Inspirasjonskraften i musikken er tydeligvis stor, og det sies jo også at gode forfattere ofte er musikalske.

Vel, dette ble veldig off-topic... (Muti og Wienerfilharmonikerne har tydeligvis stor inspirasjonskraft). Men poenget er vel antagelig det at det en finnes musikkglede også utenfor den rene lyttingen. Det er jo også noe alle platesamplere vet, det være seg rock eller jazz eller klassisk.

Gad vite hvor off-topic dette egentlig er. Referansepunktene frem og tilbake mellom musikk og litteratur er så mange og viktige at en todeling i beste fall må fortone seg som en amputasjon. Dess mer en vet om det ene, dess mer vet en om det andre. Og de stimulerer hverandre gjensidig, direkte eller indirekte.

I denne litteratur/musikk-debatten som føres vil jeg henvise til et par bøker jeg har hatt stor glede av:

Vikram Seth/En egen musikk: Episk kjærlighetsroman med mye Schubert og enda mer ørretkvintett. Schumann er forøvrig "feil Schu" i denne.

Milan Kundera/Romankunsten (mener iallefall det var den): Roman i "7 satser". Veldig vanskelig tilgjengelig bok (for meg), men den biten om Beethovens sene strykekvartetter i 4. sats var vel verd strevet, omtrent som når folk som kan lite musikk går på konsert for å høre "Elvira Madigan": "-Jeg likte godt det de spilte i midten!".

Eller Anthony Burgess (han som skrev "A clockwork orange") fra boken "A clockwork testament"

Ultimate evil: "Farting during a performance of a late Beethoven quartet"

Haruki Murakami kan muligens også være en god ambassadør for klassisk musikk gjennom sin upretensiøse stil og store popularitet. Beethovens erkehertug-trio er jo nærmest å oppfatte som en av hovedpersonene i "Kafka på stranden".

Jan Guillous dypt splittede actionhelt Hamilton lytter utelukkende til klassisk musikk. Han relekterer over innholdet i den i forhold til egen sinnstilstand. Ofte er Mozart førstevalget. Jo, Guillou kan sin klassiker.