For noen av oss er Beethovens klaversonater konstant reisefølge her på jordskorpen. I årenes løp blir hver og en av dem gode og fortrolige venner. Hver gang vi hører dem, har de noe å fortelle. Hvor mye er mest opp til oss. Som i alle vennskap må en investere tid og oppmerksomhet hvis den dypere kontakten skal være til stede.
Schiff har tatt seg rundelig tid med dem. Han har spilt dem i tiår før han mente han var rede til å presentere resultatene i form av inspillinger. ECM har gitt ham de arbeidsbetingelsene han trenger. De er kommet omtrent halvveis i utgivelsen av serien, som har blitt innspilt live i de lokaler og med de instrumenter Schiff foretrekker.
Med utgangspunkt i "Vol. V", som omfatter opus 31 (nr. 16, 17 og 18) og 53 ("Waldstein") samt "Andante favori", vil jeg prøve å si noe om hva som er karakteristisk for Schiffs Beethoven. Delvis ved å sammenligne ham med andre utøvere, delvis ved å gi eksempler fra nevnte album. Betraktningene vil være mer subjektive enn analytiske.
Schiff er ingen virtous i ordets alminnelige betydning: Han hverken blender eller fortryller med sin spillestil eller teknikk. I virkeligheten er han en mester. På mange måter minner han meg om Backhaus, som med nesten asketisk strenghet renset bort alle tendenser til dyrking av instrumentet og teknikken i forhold til musikken. Også hos ham kommer dette klarest til uttrykk nettopp i Beethoven-sonatene. Ressursene er der, men stilles ikke til skue på andre måter enn gjennom selve tolkningen.
Brede tempi er et gjennomgående trekk. Sammenlignet med Pollini (i høy grad), Gilels (til en viss grad) eller Brendel (i noe mindre grad) går det ofte saktere. Ved første lytting kan dette tære på tålmodigheten. En kan gripe seg i å tenke at Schiff mangler drama, temperament og elan. At tolkningene tenderer mot det stillestående og kjedelige. La meg foreløpig si at balansen i tempovalg i de ulike satsene innenfor en sonate aldri vakler. Jeg har sjekket og blitt overrasket mer enn en gang.
Dynamikken holdes også i stramme tøyler. Schiffs anslag er kanskje det minst perkusive blant dagens topp-pianister. Han mer drar enn hamrer tonene ut av instrumentet. Igjen melder mistanken om at dette kan bli vel smått og pent seg. Sett på en innspilling med S. Richter i det rette humøret, og du ramler nesten ut av stolen.
Schiffs frasering er svært individuell. Han velger med omhu hvilke linjer han vil stykke opp eller binde sammen. I det hele tatt er dette et vesentlig, ja avgjørende punkt - i alle fall for min del, når jeg skal ta stilling til denne syklusen. Mye av innholdet i musikken avgjøres på dette punktet. Opus 31/1 er et godt eksempel. I andre sats kan en lure på om linjene er plukket helt fra hverandre og satt sammen igjen mer uavhengig av hverandre enn noe en har hørt før. Andre steder, som i opus 31/2 ("Stormen"), andre sats, trekkes linjene tilsvarende sammen. Bruken av rubato varierer mye fra verk til verk og sats til sats, men er helt tydelig et virkemiddel for å stykke opp fraser eller til og med rene løp - som i første sats av opus 31/3 (forøvrig en helt vanvittig spennende og lite spilt sonate).
Sedat, måteholdent og egenvillig altså? Nei, langt ifra! Det er nemlig summen av uttrykksmidler det kommer an på. Schiffs uttrykksregister er dypt og vel gjennomtenkt. Tempi, dynamikk og frasering går opp i en høyere enhet som er spennende, utfordrende og nyskapende. For meg har det så langt vært meget interessant å se disse vennene i såpass nye og annerledes antrekk - og ikke minst med nye historier på hjertet. Legg til at karakteren og særpreget i de ulike sonatene blir vel ivaretatt, likesom Beethovens utvikling som komponist.
Når det gjelder den viktigste sonatesyklusen i musikkens historie, må det vel gå an å unne seg flere enn en innspilling? Jeg vil anbefale Shiffs syklus spesielt til dem som kunne tenke seg et alternativ til den/de innspillingen(e) de har.
Schiff har tatt seg rundelig tid med dem. Han har spilt dem i tiår før han mente han var rede til å presentere resultatene i form av inspillinger. ECM har gitt ham de arbeidsbetingelsene han trenger. De er kommet omtrent halvveis i utgivelsen av serien, som har blitt innspilt live i de lokaler og med de instrumenter Schiff foretrekker.
Med utgangspunkt i "Vol. V", som omfatter opus 31 (nr. 16, 17 og 18) og 53 ("Waldstein") samt "Andante favori", vil jeg prøve å si noe om hva som er karakteristisk for Schiffs Beethoven. Delvis ved å sammenligne ham med andre utøvere, delvis ved å gi eksempler fra nevnte album. Betraktningene vil være mer subjektive enn analytiske.
Schiff er ingen virtous i ordets alminnelige betydning: Han hverken blender eller fortryller med sin spillestil eller teknikk. I virkeligheten er han en mester. På mange måter minner han meg om Backhaus, som med nesten asketisk strenghet renset bort alle tendenser til dyrking av instrumentet og teknikken i forhold til musikken. Også hos ham kommer dette klarest til uttrykk nettopp i Beethoven-sonatene. Ressursene er der, men stilles ikke til skue på andre måter enn gjennom selve tolkningen.
Brede tempi er et gjennomgående trekk. Sammenlignet med Pollini (i høy grad), Gilels (til en viss grad) eller Brendel (i noe mindre grad) går det ofte saktere. Ved første lytting kan dette tære på tålmodigheten. En kan gripe seg i å tenke at Schiff mangler drama, temperament og elan. At tolkningene tenderer mot det stillestående og kjedelige. La meg foreløpig si at balansen i tempovalg i de ulike satsene innenfor en sonate aldri vakler. Jeg har sjekket og blitt overrasket mer enn en gang.
Dynamikken holdes også i stramme tøyler. Schiffs anslag er kanskje det minst perkusive blant dagens topp-pianister. Han mer drar enn hamrer tonene ut av instrumentet. Igjen melder mistanken om at dette kan bli vel smått og pent seg. Sett på en innspilling med S. Richter i det rette humøret, og du ramler nesten ut av stolen.
Schiffs frasering er svært individuell. Han velger med omhu hvilke linjer han vil stykke opp eller binde sammen. I det hele tatt er dette et vesentlig, ja avgjørende punkt - i alle fall for min del, når jeg skal ta stilling til denne syklusen. Mye av innholdet i musikken avgjøres på dette punktet. Opus 31/1 er et godt eksempel. I andre sats kan en lure på om linjene er plukket helt fra hverandre og satt sammen igjen mer uavhengig av hverandre enn noe en har hørt før. Andre steder, som i opus 31/2 ("Stormen"), andre sats, trekkes linjene tilsvarende sammen. Bruken av rubato varierer mye fra verk til verk og sats til sats, men er helt tydelig et virkemiddel for å stykke opp fraser eller til og med rene løp - som i første sats av opus 31/3 (forøvrig en helt vanvittig spennende og lite spilt sonate).
Sedat, måteholdent og egenvillig altså? Nei, langt ifra! Det er nemlig summen av uttrykksmidler det kommer an på. Schiffs uttrykksregister er dypt og vel gjennomtenkt. Tempi, dynamikk og frasering går opp i en høyere enhet som er spennende, utfordrende og nyskapende. For meg har det så langt vært meget interessant å se disse vennene i såpass nye og annerledes antrekk - og ikke minst med nye historier på hjertet. Legg til at karakteren og særpreget i de ulike sonatene blir vel ivaretatt, likesom Beethovens utvikling som komponist.
Når det gjelder den viktigste sonatesyklusen i musikkens historie, må det vel gå an å unne seg flere enn en innspilling? Jeg vil anbefale Shiffs syklus spesielt til dem som kunne tenke seg et alternativ til den/de innspillingen(e) de har.
