Kan forsøke.
Det er tre elektriske egenskaper som er viktige for en høyttalerkabel: Resistans, induktans og kapasitans.
Resistans er alminnelig seriemotstand. Den er viktigst, fordi høy motstand gjør at du får en frekvensgang som følger impedanskurven i høyttaleren. Virkningen er omtrent som en EQ som drar ned litt helt nederst, booster litt et sted eller to i bassen, drar ned en bred hengekøye gjennom mellomtonen, en ny boost ved delefrekvensen til diskanten, og så avrulling igjen helt øverst. Dette er små forskjeller, størrelsesorden 0,1 - 0,5 dB, men over såpass brede frekvensbånd at det godt kan være hørbart. Seriemotstanden går også litt på bekostning av dempefaktor og følsomhet, noe som kan gi mindre opplevd dynamikk. Enkel løsning: Stort nok tverrsnitt.
Induktans er nest viktigst. Den oppfører seg som en "motstand mot endring i strømmen". Hvis det går strøm, vil den gjerne at det skal fortsette å gå strøm, og hvis det ikke går strøm, vil den helst ikke at det skal begynne å gå strøm. Med andre ord, den slipper gjennom likestrøm upåvirket, men oppfører seg som en gradvis større motstand ved høyere frekvenser. I en høyttalerkabel vil høy induktans gi en liten avrulling i toppen, over 12-15 kHz, men kan også skape et lite løft rundt 8-12 kHz på grunn av interaksjon med delefiltret. Du får høy induktans ved å holde lederne et stykke fra hverandre, ettersom induktansen er proporsjonal med arealet inni ledersløyfen.
Kapasitans er minst viktig av disse tre i en høyttalerkabel. Kapasitansen er "motsatt" av induktansen, den stopper likestrøm og slipper gradvis gjennom mer og mer ved høyere frekvenser. I en høyttalerkabel er kapasitansen
mellom lederne, sånn at den bare fører til en ørliten signallekkasje ved høye frekvenser. I en signalkabel er det derimot kapasitansen som vil begrense båndbredden, ettersom det ikke går noe særlig strøm i en slik. Det gjør det i en høyttalerkabel, og da er resistans og induktans viktigere. Du får høy kapasitans ved å legge lederne tett inntil hverandre med stort kontaktareal, eksempelvis ved å flette mange tynne ledere eller å legge to flate ledere oppå hverandre.
So far, so good. For noen år siden var det moderne med høyttalerkabler med ekstremt høy kapasitans, ettersom disse beviselig får flatest frekvensgang når de kobles mellom en virkelig forsterker og en virkelig høyttaler. Det var da man fant ut at utgangstrinnet i mange transistorforsterkere ikke liker kapasitiv last. Det som skjer er at det oppstår resonanser langt oppe i radiofrekvensene som kan provosere utgangstrinnet til å oscillere. Du hører sannsynligvis ikke noe spesielt, men det blir
varmt, og etter hvert brenner utgangstransistorene i stykker. Ooops. Naim og Electrocompaniet er to produsenter som var i faresonen for dette. Naim endret konstruksjon på forsterkerne sine og satte en liten induktans i serie med høyttalerutgangene for å kunne tåle denslags kabler, men så vidt jeg vet har EC og Abrahamsen ikke gjort dette. Rørforsterkere har gjerne en trafo på utgangen, så de bryr seg ikke om sånt.
Så med rør og fulltoner: Don't worry, be happy. For oss andre: Lavest mulig serieresistans og moderate nivåer på induktans og kapasitans, takk.
