Kapasitansen ligger parallellt med utgangen på forsterkeren. Induktansen ligger i serie med forsterkerens utganger. Forsterkeren har 0 problemer med kapasitansen - om den så var 1000 ganger høyere enn det man vanligvis kan finne i en fornuftig dimensjonert kabel. Induktansen, som er i serie, vil uansett forsterker, påvirke signalet i den andre enden.
- høyttalerenden.
Et kompromiss, er å legge lederne litt fra hverandre. Da går kapasitansen ned. Induktansen går opp, men ved å implementere en kortslutningssløyfe parallellt med kabelen (kabelen vil da fungere som en primærspole i en transformator. Uten last vil det være en bestemt induktans i transformatoren, men når denne belastes kraftig ved at sekundærspolen kortsluttes, går induktansen på primærspolen, altså hovedkabelen i dette tilfellet, ned til et minimum), vil induktansen så og si bli eliminert. I sum har du så og si eliminert både kapasitans og induktans. Løsningen kan være minst fire ledere i kabelen, der du kobler ett par som vanlig mellom forsterker og høyttaler, mens de to andre lederne kortsluttes i hver ende. Tøfft?
Jeg mener dempingsfaktoren i ICE går kraftig ned ved høyere frekvenser. En kapasitans da i parallell med utgangen vil i større grad gi negativ effekt på outputet ved høyere frekvenser. Rent intiutivt ville jeg latt være å flette kabelen for å øke kapasitansen, men heller gå for løsningen som er beskrevet i forrige avsnitt.
Vidar.