Kunne det være en tendens til Hulter hos Bulter? Nei da, hverken Bulter eller Hulter hos Bulter! Jeg er overbevist om at det er mer orden i sysakene der enn i ethvert annet gjennomsnittlig hjem.
Det er allikevel lett å lure seg til et hifi-besøk hos den svært så opptatte, men gjestfrie Bulter. Bulter har nemlig ikke bare et øre eller to for lyd, men også en gane for utsøkt whiskey - gjerne fra Islay-området. Ettersom Bulter har kommet et langt stykke lenger enn meg på Singlemalt-stien, fant han fort tid til meg når jeg hadde en Ardbeg som jeg ikke kunne fordra. Vel hjemme igjen satt jeg tilbake med en påtvunget skvulp aldrende 21-åring fra Adelphi Liddesdale og en liters-skvett fra Bruichladdich Port Charlotte. Den #10 batchen fra Liddesdale forduftet i går - i sin helhet - i peisvarmen på hytta. Det er også en dårlig skjult hemmelighet at whiskyen kommer fra Islaydestilleriet Bunnahabhain. Det er så vidt meg bekjent brukt ulike sherryfat for å trylle frem disse utgivelsene.
Takk, den likte jeg langt mer enn myrvannet fra Ardbeg'en.
Roy Ervin hos Stereo+ publiserte nylig et hjemme-hos Bulter (S+ #6/2019). Jeg hadde på ingen måte noen intensjon, eller andre viagrale tanker om å etterprøve innholdet i Roy Ervins artikkel. Allikevel, ville det være interessant å komme rett etter proffen Roy Ervin som hadde tolket "lydpaletten" til Bulter. Derfor unnlot jeg å lese artikkelen i S+ inntil dette skulle publiseres.
Bulter har i likhet med meg selv et eget lytterom. -Et lytterom som vi begge kunne ha ønsket var minst 40 kvm større om vi kunne ha kastet en mynt i lykkebrønnen i Børsparken og latt ønskene få bestemme. Derav har vi også noen av de samme utfordringene - ihvertfall teoretisk sett. Bulter har løst sine med god demping i bakkant og i hjørnene. Murveggen bak høyttalerne synes å ha et positivt bidrag til en naturtro klang som aldri blir for tørr ifht. virkeligheten. -Når man har klart å få til Proac D38 i et tilsynelatende lite rom, ja da har man også lagt ned noen timers jobb før det kan spille bra. Det er nettopp dette rommet som har vært åsted for siste lytt og gjennomgang av flere av lydfilene til noen av våre fremste jazzartister før platene har gått i pressa.
Elektronikken til Ayre var et meget positivt bekjentskap som ikke slapp kontrollen på en eneste frekvens, et eneste lite øyeblikk. Bulter kjører helbalansert kabling - også fra tonearm til riaa og og tvers igjennom. -Tilsvarende balansert på digitalsiden også. Jeg har hørt mye på mange ulike modeller fra Proac opp i gjennom årene - helt opp til D100, men aldri opplevd D38 så stramme nedover som hos Bulter.
Lydbildet har veldig god dybde, mens Bulter har valgt å vinkle Proac'ene slik at diskantene peker rett mot lytteren for å optimalisere diskantgjengivelsen. Det går nok litt på bekostning av scenebredden i lydbildet. Fargepaletten er derimot på plass fra kjølig blå til varm rød hvor ingen farger mangler. Høyttalerelementene i D38 virker å være svært homogent avstemt som gjør musikken lettflytende og luftig uten å fremtvinge gjørmeaktige strupelyder med dødskramper. Babylons Sister/Steely Dan kjennes fysisk i kroppen - og jeg elsker det! Gamut Warning og Axis of Free Will med Helge Lien Trio er post-bop på sitt aller beste. Trommene sitter presist litt til venstre for midten med Helge Lien tett innpå med tangentene. Akkurat som i virkeligheten.
Det er ikke annet å gjøre enn å senke skulderne og suge til seg all godlyd! Takk også for gode croissanter, en satans kaffe og videre proteinrik bakst.
Og ja, jeg kan i tillegg fastslå at Roy Ervin har gitt en ærlig beskrivelse av Bulter's himmelske lyd-reproduserende kjeller.
Takk for flaskebytte!
Det er allikevel lett å lure seg til et hifi-besøk hos den svært så opptatte, men gjestfrie Bulter. Bulter har nemlig ikke bare et øre eller to for lyd, men også en gane for utsøkt whiskey - gjerne fra Islay-området. Ettersom Bulter har kommet et langt stykke lenger enn meg på Singlemalt-stien, fant han fort tid til meg når jeg hadde en Ardbeg som jeg ikke kunne fordra. Vel hjemme igjen satt jeg tilbake med en påtvunget skvulp aldrende 21-åring fra Adelphi Liddesdale og en liters-skvett fra Bruichladdich Port Charlotte. Den #10 batchen fra Liddesdale forduftet i går - i sin helhet - i peisvarmen på hytta. Det er også en dårlig skjult hemmelighet at whiskyen kommer fra Islaydestilleriet Bunnahabhain. Det er så vidt meg bekjent brukt ulike sherryfat for å trylle frem disse utgivelsene.
Takk, den likte jeg langt mer enn myrvannet fra Ardbeg'en.
Roy Ervin hos Stereo+ publiserte nylig et hjemme-hos Bulter (S+ #6/2019). Jeg hadde på ingen måte noen intensjon, eller andre viagrale tanker om å etterprøve innholdet i Roy Ervins artikkel. Allikevel, ville det være interessant å komme rett etter proffen Roy Ervin som hadde tolket "lydpaletten" til Bulter. Derfor unnlot jeg å lese artikkelen i S+ inntil dette skulle publiseres.
Bulter har i likhet med meg selv et eget lytterom. -Et lytterom som vi begge kunne ha ønsket var minst 40 kvm større om vi kunne ha kastet en mynt i lykkebrønnen i Børsparken og latt ønskene få bestemme. Derav har vi også noen av de samme utfordringene - ihvertfall teoretisk sett. Bulter har løst sine med god demping i bakkant og i hjørnene. Murveggen bak høyttalerne synes å ha et positivt bidrag til en naturtro klang som aldri blir for tørr ifht. virkeligheten. -Når man har klart å få til Proac D38 i et tilsynelatende lite rom, ja da har man også lagt ned noen timers jobb før det kan spille bra. Det er nettopp dette rommet som har vært åsted for siste lytt og gjennomgang av flere av lydfilene til noen av våre fremste jazzartister før platene har gått i pressa.
Elektronikken til Ayre var et meget positivt bekjentskap som ikke slapp kontrollen på en eneste frekvens, et eneste lite øyeblikk. Bulter kjører helbalansert kabling - også fra tonearm til riaa og og tvers igjennom. -Tilsvarende balansert på digitalsiden også. Jeg har hørt mye på mange ulike modeller fra Proac opp i gjennom årene - helt opp til D100, men aldri opplevd D38 så stramme nedover som hos Bulter.
Lydbildet har veldig god dybde, mens Bulter har valgt å vinkle Proac'ene slik at diskantene peker rett mot lytteren for å optimalisere diskantgjengivelsen. Det går nok litt på bekostning av scenebredden i lydbildet. Fargepaletten er derimot på plass fra kjølig blå til varm rød hvor ingen farger mangler. Høyttalerelementene i D38 virker å være svært homogent avstemt som gjør musikken lettflytende og luftig uten å fremtvinge gjørmeaktige strupelyder med dødskramper. Babylons Sister/Steely Dan kjennes fysisk i kroppen - og jeg elsker det! Gamut Warning og Axis of Free Will med Helge Lien Trio er post-bop på sitt aller beste. Trommene sitter presist litt til venstre for midten med Helge Lien tett innpå med tangentene. Akkurat som i virkeligheten.
Det er ikke annet å gjøre enn å senke skulderne og suge til seg all godlyd! Takk også for gode croissanter, en satans kaffe og videre proteinrik bakst.
Og ja, jeg kan i tillegg fastslå at Roy Ervin har gitt en ærlig beskrivelse av Bulter's himmelske lyd-reproduserende kjeller.
Takk for flaskebytte!
Sist redigert: