Oppstarten: Jeg startet min karriere som hifi-geek rundt 1990 ved å raske sammen noe greier som foreldrene mine hadde i boden. Elektronikken får vi nostalgere om i en annen tråd. Først ut av høyttalere var diverse SEAS og Tandberg som ble koblet sammen etter alle kunstens avvik. De ble selvfølgelig raskt sprengt, men jeg kompenserte hardt med EQ for å likevel imponere kompiser. Den kuleste av høyttalerene var et custom-bygg som fattern hadde kjøpt fra et lydstudio på tidlig 70-tall. De bestod av noen enorme finérkasser i komfyr++ størrelse bestykket med 3 x diskanter, 2 x ovale mellomtoner og 2 x 10" basser i hver kasse. Alle elementer var fra Seas, men langt fra alle fungerte
Så, rundt 1992, bar det avsted til Elnor ved Rådhuset i Oslo. Fadern mente jeg hadde gjort meg fortjent til noe mer moderne og det ble, foruten ny elektronikk fra Kenwood, kjøpt inn et Sub/satelitt-system fra Bowers & Wilkins ved navn "Solid". På tross av kronisk heavy-metal preferanse, var det en demo i butikken med YELLO som lurte meg til å velge disse. Dessverre låt det såpass imponerende at jeg valgte bort et par Avance Omega 33, noe jeg angret bittert på senere da jeg fikk mer innsikt i hvordan høyttalere egentlig burde låte. Jeg var uansett akkurat da i himmelen. Her var det ingen behov for å kompensere for sprengte tweetere og bassen fra den passive subwooferen var akkurat så fet og ulete som en 13-åring ville ha det.
Et år eller to senere var jeg blitt mer kultivert innenfor hifi og innså at jeg trengte nye høyttalere for å komme videre. Med hardt oppsparte midler ringte jeg på en annonse i Asker og Bærums Budstikke. Et par Mourdant Short Pageant 2 var til salgs. De var allerede å regne som gamle høyttalere, men jeg fikk det likevel for meg at dette var greia. Jeg hadde nok delvis rett, for dette ble en formidabel oppgradering i mine ører. Fatter spanderte også Target-stativer og Monstercable høyttalerkabler fra Interconnect. Musikklyttingen tok seg til et nytt nivå og det var ikke lenger db og "mer bass" som var greia.
Enda et år eller to går. Jeg oppdager HIFI-huset på Jar, hvor de foruten sinnsykt mye dyre og kule greier også har en formidabel bruktavdeling. Jeg opplevde å bli behandlet like seriøst og hyggelig i den butikken som de "voksne" som kom inn og skulle bruke avsindige summer. Elektronikken blir oppgradert hardt og jeg kliner også etterhvert til med Snell KII. Dette ble kanskje i overkant kultivert, men jeg var likevel veldig fornøyd. Få av mine kompiser skjønte vitsen med såpass snille og ærlige høyttalere på såpass slem musikk.....
Deretter hadde jeg en liten avsporing med Ortofon Concorde. En liten serie høyttalere fra pick-up produsenten som Akers Mic frontet på begynnelsen/midten av 90-tallet. De låt egentlig ganske bra, men foruten mer tyngde enn Snell var de nok ikke helt på nivå forøvrig.
Året er 1997. Jeg har blitt 18 år og er igjen klar for noe nytt. Valget faller på et par brukte KEF Q70. Her fikk man i pose og sekk. Kanskje ikke helt på nivå med Snell når det gjaldt detaljer, men alt annet var helt konge i min verden. Dette høyttalerparet har jeg faktisk i 12 år og de er med meg i 3 kollektiv foruten et par år i det huset jeg bor i idag. Få høyttalere har blitt kjørt hardere og vært vitner og tilhørere til mer primitiv atferd og dialog. Diskantene blir byttet 2 ganger i UNI-Q elementene, noe som hver gang kostet omtrent det samme som høyttalerne var verd. De lever i dag en rolig pensjonisttilværelse hos mine foreldre og er faktisk fremdeles i bruk. For et slitsomt og imponerende arbeidsliv disse har vært gjennom.
Rundt 2010 var jeg innom HIFI-huset på Nesbru. Nye runder med oppgradering av elektronikk, men det resulterte også i et par brukte JmLab (FOCAL) 926. Detaljrikdommen og presisjonen var imponerende. Her snakket vi virkelig kvalitetshøyttalere. En noe overivrig diskant gjorde at jeg ofte tok meg selv i å velge musikk ut fra lydbilde og ikke nødvendigvis det musikalske. Jeg holdt ut en god stund, men ca 2015 fant disse seg en ny eier.
Da har vi kommet til de høyttaleren jeg har den dag i dag. Chario Constellation Ursa Major var mitt første møte med det jeg kategoriserte som "high-end", selv om jeg nå skjønner at det begrepet er veldig relativt og muligens litt betent. Byttefeberen har mer eller mindre ubegrunnet kommet tilbake, og jeg sliter med å argumentere for salg av disse nydelig høyttalerne. Om de blir? Foreløpig ja....
Oppsummert kan man nok si at dette ikke er den mest eksotiske karrieren så langt, men nostalgi kan ofte ha en verdi i seg selv. Jeg har få venner som er interessert i HIFI på samme måte som meg, så de fleste ser på meg som en HIFI-skrulle. Likevel må jeg si at karrieren innenfor høyttalere har vært relativt edruelig. Selv om jeg føler at jeg har hatt mange høyttalere har jeg jo egentlig ikke det i det hele tatt når alt oppsummeres.
Hvor går ferden videre? Usikkert. Jeg drømmer om et par Chario Academy Serendipity, men de er nærmest umulig å oppdrive på den gode siden av konkurs.
Så, rundt 1992, bar det avsted til Elnor ved Rådhuset i Oslo. Fadern mente jeg hadde gjort meg fortjent til noe mer moderne og det ble, foruten ny elektronikk fra Kenwood, kjøpt inn et Sub/satelitt-system fra Bowers & Wilkins ved navn "Solid". På tross av kronisk heavy-metal preferanse, var det en demo i butikken med YELLO som lurte meg til å velge disse. Dessverre låt det såpass imponerende at jeg valgte bort et par Avance Omega 33, noe jeg angret bittert på senere da jeg fikk mer innsikt i hvordan høyttalere egentlig burde låte. Jeg var uansett akkurat da i himmelen. Her var det ingen behov for å kompensere for sprengte tweetere og bassen fra den passive subwooferen var akkurat så fet og ulete som en 13-åring ville ha det.
Et år eller to senere var jeg blitt mer kultivert innenfor hifi og innså at jeg trengte nye høyttalere for å komme videre. Med hardt oppsparte midler ringte jeg på en annonse i Asker og Bærums Budstikke. Et par Mourdant Short Pageant 2 var til salgs. De var allerede å regne som gamle høyttalere, men jeg fikk det likevel for meg at dette var greia. Jeg hadde nok delvis rett, for dette ble en formidabel oppgradering i mine ører. Fatter spanderte også Target-stativer og Monstercable høyttalerkabler fra Interconnect. Musikklyttingen tok seg til et nytt nivå og det var ikke lenger db og "mer bass" som var greia.
Enda et år eller to går. Jeg oppdager HIFI-huset på Jar, hvor de foruten sinnsykt mye dyre og kule greier også har en formidabel bruktavdeling. Jeg opplevde å bli behandlet like seriøst og hyggelig i den butikken som de "voksne" som kom inn og skulle bruke avsindige summer. Elektronikken blir oppgradert hardt og jeg kliner også etterhvert til med Snell KII. Dette ble kanskje i overkant kultivert, men jeg var likevel veldig fornøyd. Få av mine kompiser skjønte vitsen med såpass snille og ærlige høyttalere på såpass slem musikk.....
Deretter hadde jeg en liten avsporing med Ortofon Concorde. En liten serie høyttalere fra pick-up produsenten som Akers Mic frontet på begynnelsen/midten av 90-tallet. De låt egentlig ganske bra, men foruten mer tyngde enn Snell var de nok ikke helt på nivå forøvrig.
Året er 1997. Jeg har blitt 18 år og er igjen klar for noe nytt. Valget faller på et par brukte KEF Q70. Her fikk man i pose og sekk. Kanskje ikke helt på nivå med Snell når det gjaldt detaljer, men alt annet var helt konge i min verden. Dette høyttalerparet har jeg faktisk i 12 år og de er med meg i 3 kollektiv foruten et par år i det huset jeg bor i idag. Få høyttalere har blitt kjørt hardere og vært vitner og tilhørere til mer primitiv atferd og dialog. Diskantene blir byttet 2 ganger i UNI-Q elementene, noe som hver gang kostet omtrent det samme som høyttalerne var verd. De lever i dag en rolig pensjonisttilværelse hos mine foreldre og er faktisk fremdeles i bruk. For et slitsomt og imponerende arbeidsliv disse har vært gjennom.
Rundt 2010 var jeg innom HIFI-huset på Nesbru. Nye runder med oppgradering av elektronikk, men det resulterte også i et par brukte JmLab (FOCAL) 926. Detaljrikdommen og presisjonen var imponerende. Her snakket vi virkelig kvalitetshøyttalere. En noe overivrig diskant gjorde at jeg ofte tok meg selv i å velge musikk ut fra lydbilde og ikke nødvendigvis det musikalske. Jeg holdt ut en god stund, men ca 2015 fant disse seg en ny eier.
Da har vi kommet til de høyttaleren jeg har den dag i dag. Chario Constellation Ursa Major var mitt første møte med det jeg kategoriserte som "high-end", selv om jeg nå skjønner at det begrepet er veldig relativt og muligens litt betent. Byttefeberen har mer eller mindre ubegrunnet kommet tilbake, og jeg sliter med å argumentere for salg av disse nydelig høyttalerne. Om de blir? Foreløpig ja....
Oppsummert kan man nok si at dette ikke er den mest eksotiske karrieren så langt, men nostalgi kan ofte ha en verdi i seg selv. Jeg har få venner som er interessert i HIFI på samme måte som meg, så de fleste ser på meg som en HIFI-skrulle. Likevel må jeg si at karrieren innenfor høyttalere har vært relativt edruelig. Selv om jeg føler at jeg har hatt mange høyttalere har jeg jo egentlig ikke det i det hele tatt når alt oppsummeres.
Hvor går ferden videre? Usikkert. Jeg drømmer om et par Chario Academy Serendipity, men de er nærmest umulig å oppdrive på den gode siden av konkurs.
Sist redigert:
