Diverse Endelig skjønte jeg hva "loudness wars" dreier seg om

Jeg er ofte late to the party. Og i blant tar det meg lang tid å forstå hifi-ting som er opplagte for mange andre. Og i går kveld fikk jeg plutselig en slags aha-opplevelse: Hva disse "loudness wars" egentlig dreier seg om. Tenkte jeg kunne skrive en post om det, hvis det skulle være andre som er i samme båt

Altså: Jeg har lenge lest hifi-nerder klage sin nød over disse loudness-krigene. Jeg har skjønt – teoretisk – at det er en dårlig ting. Og jeg skjønte på en eller annen måte konseptet, at mikserne prøver å få musikken til å spille så høyt som mulig hele tiden, ut fra antakelsen om at flere lyttere da vil like sangene når man hører dem første gangen (siden høy lyd høres bedre og klarere ut for ørene våre enn lav lyd).

Men jeg har aldri selv opplevd det som noe stort problem. Eller riktigere å si er nok at jeg aldri har vært i stand til å peke på problemet, selv om jeg antakelig har opplevd det. For det jeg har opplevd hjemme hos meg selv er at det er noen plater jeg synes det er involverende og spennende å høre på, mens andre fort høres uengasjerende (selv om jeg liker musikken). Men hvorfor?

I går fikk jeg plutselig en aha-opplevelse. Jeg satte på en plate det er lenge siden jeg har hørt på, Breakfast in America av Supertramp. Denne plata hørte jeg nærmest religiøst på for en del år tilbake, men da på vinyl. Så jeg har en sterk indre referanse for hvordan den skal høres ut. Men det er noen flyttinger siden den lp-plata dessverre ble borte. Og i går fant jeg den fram på Tidal. Men: Var det sånn det skulle være...? Et eller annet hørtes feil ut. Selv om anlegget mitt er veldig mye bedre i dag enn det var før. Likevel var det et eller annet som var uengasjerende, og jeg forstod ikke helt hva.

Men så demret det for meg. Jeg husket denne plata som en plate med veldig mye dynamikk, der samme låter kan bevege seg fra svakt til sterkt. Jeg husker det godt, fordi det gjorde at jeg noen gang måtte skru ned lyden midt under en sang, så jeg ikke skulle forstyrre naboene hvis det var sent. Men sånn var det ikke nå. Det hørtes bare... flatt ut. Så kom jeg på at jeg hadde lest et par steder at remastre av gamle plater ofte var dårligere enn originalen, og at det var en grunn til at folk i blant foretrakk LPer. Kunne det være tilfelle her? Jeg lette meg fram til en loudness wars-database, der en god del plater er lagt inn: Album list - Dynamic Range Database

Og ganske riktig: Den remaster-versjonen som lå ut på Tidal hadde blitt mikset med svært liten dynamisk range. Mens de tidlige lp-versjonene hadde hatt mye dynamikk. Og da skjønte jeg det: Problemet med the loudness wars er jo at det reduserer dynamikken! Det hadde jeg vel "visst" før også. Men nå skjønte jeg det plutselig med ørene.

Siden i går har jeg hørt på en del plater med litt nye ører. Det slår meg plutselig at dette antakelig er langt viktigere enn jeg har trodd. Det er en del plater jeg har syntes det er mer behagelig å høre på over tid, mens andre plater har gjort meg litt sliten. Men antakelig har jeg vært så vant til at det bare er sånn rock og pop høres ut, liksom, at jeg ikke har klart å gjenkjenne problemet. Etter å ha hørt gjennom en del sanger og plater, virker det på meg som om dette faktisk må være et ganske stort problem med mye pop og rock som gis ut? Nå hører jeg at mange av dem har omtrent ingen dynamikk. Det er like høyt hele tiden. Og det gjør at ørene mine aldri får hvile. Og det gjør også at spenningen hos meg ikke blir holdt ved like. Musikken trollbinder meg ikke, fordi det ikke er nok dynamisk bevegelse.

Som sagt, dette er kanskje selvsagt for de fleste her inne... Skrev nå et innlegg om det likevel

Når det kommer til 60-70-80 tallsmusikk på CD er det førstepressene som gjelder. Remaster blir bare dårligere

Moralen er: sats på vinyl

Er ikke bare dynamikken det går utover, men detaljer og i verstefall bassen og de er spør du meg slitsomme å høre på uansett volum og uansett hvor snillt anlegget spiller.

Prøv å få tak i den utgaven som kom først på CD. De pleier å være ganske ok. Remastere er fandens verk og låter i 99% av tilfellene dårligere enn førsteutgaven.
Kommer på ett unntak i farta; Mark Knopflers Sailing to Philadelphia. Den nye utgaven fra HD Tracks er helt fantastisk, og har bedre dynamikk og lyd enn den originale CD'en.

Når det er sagt, så er det mange plater som er mastret høyt som er fullt hørbare. Litt lavere med volumknotten, så går det greit. Men du verden, jeg ønsker loudness helvetet dit peppern gror.

Polka skrev:

Prøv å få tak i den utgaven som kom først på CD. De pleier å være ganske ok. Remastere er fandens verk og låter i 99% av tilfellene dårligere enn førsteutgaven.
Kommer på ett unntak i farta; Mark Knopflers Sailing to Philadelphia. Den nye utgaven fra HD Tracks er helt fantastisk, og har bedre dynamikk og lyd enn den originale CD'en.

Når det er sagt, så er det mange plater som er mastret høyt som er fullt hørbare. Litt lavere med volumknotten, så går det greit. Men du verden, jeg ønsker loudness helvetet dit peppern gror.

Klikk for å utvide...

Takk for tips! Skal skrive det bak øret.

Det går kanskje an å håpe på at musikken vil bli mastret og mikset mer dynamisk fremover? Har lest at noen mener at fremveksten av youtube og streaming gjør at loudness-triksing langt på vei blir meningsløst nå: YouTube just put the final nail in the Loudness War's coffin - Production Advice

Sitter og hører akkurat nå på de to indiepop-platene til Bon Iver. Det slår meg at en av tingene som gjør at disse platene er så behagelige å høre på er at de har en større dynamikk enn hva som er vanlig i pop. Det gjelder både volumet, og variasjonen mellom tjukk og tynn instrumentering. Nå som streaming tar mer og mer over, kan det kanskje være at flere vil satse på slike produksjoner? Man kan håpe.

En annen svært vellykket remaster er HD-versjonen av Bob Dylans Oh Mercy. Som å høre en helt annen plate enn CD-versjonen jeg hadde tidligere (usikker på pressing/utgivelse av den).

Polka skrev:

Prøv å få tak i den utgaven som kom først på CD. De pleier å være ganske ok. Remastere er fandens verk og låter i 99% av tilfellene dårligere enn førsteutgaven.
Kommer på ett unntak i farta; Mark Knopflers Sailing to Philadelphia. Den nye utgaven fra HD Tracks er helt fantastisk, og har bedre dynamikk og lyd enn den originale CD'en.

Når det er sagt, så er det mange plater som er mastret høyt som er fullt hørbare. Litt lavere med volumknotten, så går det greit. Men du verden, jeg ønsker loudness helvetet dit peppern gror.

Klikk for å utvide...

En annen konsekvens av Loudness wars er at nyere produksjoner veldig sjelden får det dynamiske spennet som kjennetegner innspillinger fra 60-80 tall. I stereoens og stereoanleggenes barndom var det et poeng å ha store spenn, med nyanser og detaljer. Med bærbare avspillere og earplugs skjedde det ofte at partier i slik musikk simpelthen ble borte, de lå for lavt til å klare å trenge gjennom bakgrunnsstøyen som lytterne befant seg i. Musikken ble dårligere av at den ble bærbar og skulle fungere i mange miljøer, ikke bare ideelt sett fra et godt stereoanlegg. (Det finnes Supertramp-intros og mellomparti som man simpelthen ikke kan høre om støygulvet er litt høyt, utendørs. Og det går igjen for mesteparten av den musikken vi virkelig liker fra denne tiden).

Jeg hadde samme opplevelse som olavelg. Nye utgivelser engasjerte ikke like mye som eldre. Heldigvis hadde jeg en horv tidlig-CDer og kunne sammenligne, og stusse over hva i helvete det var som hadde skjedd. Grunnen til at jeg har sluttet å bruke streamingtjenester er at de i mange tilfeller har byttet ut tidlig-CD versjoner med senere remastere. Dette for å unngå å måtte betale rettighetspenger til flere ulike, der rettighetene har gått fra hånd til hånd over tid, og fordi de som har nåtidsrettighetene forlanger at det er versjonen de sitter med som skal brukes.

Jeg har ikke engang aktivert mitt 3-måneders Tidalmedlemskap fra HFS ... selv om jeg følger med på tipsene i Tidal-tråden. Kanskje i sommer.

Blir det for ille så legger jeg meg enten ned i sofaen slik at anlegget er til høyre eller venstre for hodet, eventuelt setter meg sidelengs. Skrur ned volumet et par hakk, og lytter på en mindre ambisiøs måte. Men det er pokker ikke gøy å høre gamle favoritter bli maltraktert i noen tilfeller. Heldigvis er trenden på hell, og flere ser ut til å ha snudd. Remastringer av Beatles, Stones, Abba, Queen og Led Zeppelin har absolutt vist seg å være hørbare, så bildet er ikke så helsvart som noen vil ha det til.

Flott hvis trenden har snudd!

For min del er jeg ikke bare opptatt av remastring av gamle klassikere (selv om heller ikke jeg liker at man tukler med mine gamle helter). Er akkurat som jeg nå har fått en aha-opplevelse om mye moderne pop- og rock-musikk, som jeg jo er så glad i. Mye av dette kan jeg synes er veldig fengende sånn umiddelbart, men det kan være slitsomt å høre på over tid. Tidligere har jeg tenkt at dette dreier seg om en eller annen udefinerbar "kvalitet" ved musikken - at det fenger først, men at man fort blir lei. Men jeg begynner å lure på om mye populærmusikk rett og slett ikke er mastret/mikset for langvarig lytting i heimen. Det skal ikke være for mye dynamikk eller spenning i opptaket, fordi det skal være lett og umiddelbart tilgjengelig på radio eller youtube. I så fall er ikke det selve musikken eller den manglende musikalske kvaliteten som er årsaken til at jeg kan gå lei av å høre på det hjemme hos meg... men heller at opptaket er laget for å høres likt og monotont ut.
(mens opptak av klassisk, jazz, vise, eksperimentell pop&rock m.m., ofte har mye dynamikk i miksen)

Hvis dette stemmer dreier det seg generelt om en filosofi for miksing og mastring av musikk som preger mye av populærmusikken i dag. Men kanskje er det på hell!

Det er kortsiktig tankegang i musikkbransjen vettu, ting skal selge NÅ... og ikke om fem-to-tjue år.
Dessuten må vi gå lei musikken fort så vi får lyst på noe nytt.

På tide å gjenta denne videoen fra Bob Katz, til glede for nye seere.

@olavelg, du setter ord på en opplevelse mange HFS'ere har hatt eller vil få. mange kjenner seg nok igjen i beskrivelsen.

Selv husker jeg godt da Lucinda Williams sitt selvtitulerte album (The White Album) kom i remastret utgave. Albumet hadde vært ute av print i flere år og var sårt etterlengtet av fansen. Fra tidligere hadde jeg en etter hvert gammel reissue på KOCH labelen som var kjent for å låte bra, men også ute av print i mange år.

Da jeg endelig fikk CD'n i posten var selvsagt forventningene høye og jeg satte den på mens jeg lagde middag. Anlegget i stuen, jeg på kjøkkene og romsterte med kjeler og lyttet med et halvt øre. Likevel tok det ikke mer enn en halv sang før jeg forstod at noe var feil. Jeg avbrøt kokkeleringen, satte meg ned for å høre, både den nye remasteren og den gamle remasteren KOCK. Det fantes ikke fnugg av tvil om at den nye var ubrukelig. Først etterpå sjekket jeg DR-loudness og fikk bekreftet hva som var galt. Siden har det skjedd flere ganger at jeg hører det tydelig nettopp ved tilfeldig passiv lytting.

Dette er også grunnen til at jeg ofte leter opp vinylrip av album som låter crap på CD. Et eksempel er Bowie sitt fantastiske avskjedsalbum Blackstar. Slitsomt og ubehagelig på de fleste digitale formater (inkludert highres), men det finnes et par vinylrip der ute som fullstendig gruser de offisielle digitale versjonene.

Selv om man ser tendenser til forbedring, nå som Loudness Wars er et akseptert problem, er det likevel langt igjen til de gode produksjonene, utenfor genrer som jazz og klassisk.

Først - det er ikke gitt at musikk med mindre dynamisk spenn er dårlig. Det er laget mye god musikk som ikke trenger et stort spenn og der arrangementet og instrumentvalget ikke innbyr til store kontraster. Slik musikk kan likevel få fart på foten og jeg har mange eksempler, både fra gammelt av og av nyere produksjoner.

Men - musikken mister noe dersom man legger vekk effekter som "sotto voce", eller et sprang fra fortissimo til pianissimo (og omvendt). Eller om man ikke kan lokke hele spennet ut av et crescendo.
Trådstarter nevnte Supertramp. De har mange låter der man begynner sotto voce, før det hele tar av, eller hvor man brått går langt ned i lydtrykk -- effektfullt og gripende, ofte. Jeg har lyttet til innspillinger fra 70-80 tall gjennom øreplugger, og hatt lange strekk der jeg ikke hørte noe som helst, pga støygulvet rundt meg; eller også har jeg skrudd opp volumet, og fått hørselen amputert når bandet trøkker til etter den lave passasjen.

Det er mange grunner til at det ble samling i topp for musikken vi lytter til. Resultatet er blitt som om en dyktig indisk kokk gikk over til å bruke Aromat på alle rettene, om man ikke vet hvordan maten smakte før, så vet man ikke hva man går glipp av. Samme med musikken, og effektene som legges vekk idag, fordi de ikke kan overleve på T-banen, eller i et støyende jobbmiljø, mens du sitter med øreplugger eller hodetelefoner og prøver å stenge ute all støyen med musikk.

Trane skrev:

Dette er også grunnen til at jeg ofte leter opp vinylrip av album som låter crap på CD. Et eksempel er Bowie sitt fantastiske avskjedsalbum Blackstar. Slitsomt og ubehagelig på de fleste digitale formater (inkludert highres), men det finnes et par vinylrip der ute som fullstendig gruser de offisielle digitale versjonene.

Klikk for å utvide...

Takk! Veldig bra tips!

vinagunner skrev:

Moralen er: sats på vinyl

Klikk for å utvide...

Hahahahaha??????

Var de haha-ene ironisk ment, eddie1, eller var det en slags hånlatter av typen "haha, vi vinyl-nerder fikk rett?"

For min del har jeg lekt med tanken på å selge unna platespilleren min, siden den er mye mindre i bruk enn før. Men dette med loudness wars har fått meg på litt andre tanker. Så den blir nok værende en stund til (likevel kommer nok aldri vinyl til å bli grunnstammen i oppsettet mitt)

CDer har rom for langt større dynamisk spenn enn vinyl, men pga LW og remastringstricks ble det etterhvert ikke utnyttet. (Med unntak for de tidligste CD-utgivelsene). Dermed oppstod den underlige situasjonen at et format som ble lansert som langt overlegent vinyl, og som utøverne omfavnet, ble parkert av feil bruk, i forhold til formatet det skulle erstatte.

Nå finnes etterhvert mengder av lister o.a. som gjør det mulig å velge rett blant digitale formater. De fleste nyutgivelser på vinyl er skåret med utgangspunkt i digitalfiler og med digital limiting på skjærehodets vandringer under kutting, så om det er sort bakgrunn og stort dynamisk spenn man er ute etter, lønner det seg å jakte rett digital versjon.

Ja. De få gangene jeg har kunnet sammenlikne en god digital innspilling med den samme på vinyl, har jeg likt det digitale bedre (det har nok også sammenheng med at min vinylrigg bare er middels god, sånn at jeg ikke får det beste ut av platene). Men ut fra det jeg har lest har jeg vanskelig for å forstå at vinyl i seg selv skulle ha noen lydmessige fordeler, tvert i mot. Likevel ser man altså at vinylutgaver i praksis kan være mastret annerledes (og kanskje bedre). Etter litt skumlesing på lw-databasen for eksempel, har jeg i dag kommet over flere plater fra de siste årene der vinyl-utgaven har større dynamisk range enn CD-utgaven.

Mye god læring for "eventuelt nye sjåarar" til HFS i denne tråden

Flottings, Olavelg!

olavelg skrev:

Etter litt skumlesing på lw-databasen for eksempel, har jeg i dag kommet over flere plater fra de siste årene der vinyl-utgaven har større dynamisk range enn CD-utgaven.

Klikk for å utvide...

Det gir et feilaktig bilde. De verdiene er av en eller annen grunn som tidligere har blitt kommentert, ikke sammenliknbare.a

Det er to dimensjoner til denne diskusjonen: Den første dreier seg om teknisk headroom. At man klemmer og klemmer musikken sammen slik at det er ingen bevegelsesrom igjen til nyanser og variasjon. Dette er nok et resultat av en idiotisk nivåkrig. Nå har flere formatleverandører opp igjennom tidene forsøkt å foreslå et system for standardnivå for å unngå en slik nivåkrig. Det vil gjør at man ikke får noen gevinst av å presse lydmiksen til maks. Men disse forslagene har ikke blitt tatt i bruk, dessverre. Sistemann ut der er YouTube og nå EBU, som nå skal gjengi lyd på et standard nivå for å forhindre at f.eks. reklame er grisehøyt. Så får vi se om det hjelper på bransjen.

Det andre momentet er lydutrykket. På samme måte som musikkstil er under stadig utvikling, er også det lydmessige uttrykket under utvikling. Eksempler på dette er en undersøkelse jeg leste som viste at en overvekt av ungdommer (beklager vag påstand, skal se om jeg finner linken) foretrekker lydmiksen i remastrede låter enn i de orginale. Rett og slett fordi den lydmessige sammensetningen er modernisert og dermed mer tekkelig massene. Dette skyldes at ungdommen i dag har andre idealer enn det vi har vokst opp med, og dette må vi anerkjenne. Moderne musikk innen samme stilart, låter veldig forskjellig.

Men når det er sagt, å ta et musikalsk verk fra 50-60-70-80-tallet, og brette dette inn i en moderne lydkappe er en seriøs uting! Det blir nesten det samme som å photoshoppe Mona Lisa fordi fargene er noe blasse! Hvis det er et mål å innlemme ungdommen i den store vide, varierte verden av musikk og musikkhistorie, så må de få bli eksponert for musikken slik den var lagd og tiltenkt, og ikke endret med unnskyldningen "remastret".

Høres interessant ut, Midas. Post gjerne linken, hvis du klarer å hoste den opp!

Link på DR tall for vinyl som (DR tall) ikke sier hele sannheten:

https://www.youtube.com/watch?v=n-AE9dL5FG8

baluba skrev:

På tide å gjenta denne videoen fra Bob Katz, til glede for nye seere.

Klikk for å utvide...

Så den nå. Fantastisk video! Utrolig lærerikt om the loudness war og hva den handler om. Varmt å anbefale videre

Men er egentlig dette kun et problem på musikk mens filmlyd har mye mer dynamisk spennvidde? Blir stadig slått av hvor mye bedre jeg liker lyd på film enn mye tokanals musikk. Instrumentklangen er fyldigere og mer homogen og dynamisk spennvidde er enorm i forhold til vanlig CD. Flere som har lagt merke til dette? Første gangen det slo meg var da jeg satte på en bluray uten bilde over det ordinære stereoanlegget for å sjekke et eller annet. Selv uten en dyr spiller likte jeg altså lyden veldig bra! Ble sittende å lytte til filmmusikken og stemmegjengivelsen. Ingen sibilanter,enorm dynamikk, naturtro klang. Rett og slett innmari fin lyd.

På film har man standarder som sier at man ikke skal pushe nivåene, slik at snittnivå skal ligge på -20dBFS. Dermed kan man gi musikken nesten helt ubegrenset dynamikk.

Syncrolux skrev:

På film har man standarder som sier at man ikke skal pushe nivåene, slik at snittnivå skal ligge på -20dBFS. Dermed kan man gi musikken nesten helt ubegrenset dynamikk.

Klikk for å utvide...

Kan jo ikke ha en kalibreringstone for HiFi, da ville mange innbilte forskjeller mellom komponenter forsvinne øyeblikkelig. Spesielt fra DACer, Pre- og annet som har VRMS i taket over AES-EBU standard.

Men multikanal fester stereo-opplevelsen langt bedre. (Stereo betyr fast, ikke tokanals.) Tokanals er et elendig kompromiss som skyldtes at man kun hadde to vegger i den platerillen. Man forsøkte å lure et 4-kanals signal ut fra vinyl, men det ble utilfredsstillende, sammenlignet med 3- og 4-kanalsavspilling fra bånd. Men det siste var altfor dyrt til at det kunne kommersialiseres for massedistribusjon/-salg.

Det problemet har vi ikke lenger, selvsagt. Og 2L gjør sitt for å endre på oppfatningene av hva som er god musikkavspilling.

Tja jeg vet ikke. Jeg har eksperimentert en del med downmix av 5.1 til 2-ch. Jeg synes ikke man mister noe så lenge man setter stereo oppsettet i en 90-graders vinkel, dvs en del bredere enn det klassiske 60-graders oppsettet man normalt bruker til stereo.

Kort innpå; remastring av Frank Zappa sine utgivelser har blitt bedre! Det virker som om de har gått motsatt vei i forhold til loudness-war. Men så har andre utgivere gitt ut remastret Zappa på vinyl - og det er et tilbakeskritt igjen.... Hearing is believing!

Hardingfele skrev:

Syncrolux skrev:

På film har man standarder som sier at man ikke skal pushe nivåene, slik at snittnivå skal ligge på -20dBFS. Dermed kan man gi musikken nesten helt ubegrenset dynamikk.

Klikk for å utvide...

Kan jo ikke ha en kalibreringstone for HiFi, da ville mange innbilte forskjeller mellom komponenter forsvinne øyeblikkelig. Spesielt fra DACer, Pre- og annet som har VRMS i taket over AES-EBU standard.

Men multikanal fester stereo-opplevelsen langt bedre. (Stereo betyr fast, ikke tokanals.) Tokanals er et elendig kompromiss som skyldtes at man kun hadde to vegger i den platerillen. Man forsøkte å lure et 4-kanals signal ut fra vinyl, men det ble utilfredsstillende, sammenlignet med 3- og 4-kanalsavspilling fra bånd. Men det siste var altfor dyrt til at det kunne kommersialiseres for massedistribusjon/-salg.

Det problemet har vi ikke lenger, selvsagt. Og 2L gjør sitt for å endre på oppfatningene av hva som er god musikkavspilling.

Klikk for å utvide...

Er enig med deg, tror multikanals gjengivelse gir veldig mye 'gratis' i opplevelsene, såfremt det er noenlunde riktig satt opp. Det må ofte svinedyr esoterisk tokanals hifi for å oppnå noe av det samme i rom, perspektiv etc. Er derfor også ikke sikker på om det klassiske utsagnet om at man alltid skal legge pengene i to kanaler i stedet for fem eller flere, holder stikk. For min del merker jeg hvertfall at jeg mye heller har lyst til å få satt opp et anstendig og godt flerkanalsanlegg enn å dytte enda mer penger i et hiend-anlegg. To kanaler for meg kommer etter hvert til å bli over hodetelefoner tror jeg.

2L og alle de andre som gir ut på Bluray og SACd gjør en finfin jobb

Odd J skrev:

Er enig med deg, tror multikanals gjengivelse gir veldig mye 'gratis' i opplevelsene, såfremt det er noenlunde riktig satt opp. Det må ofte svinedyr esoterisk tokanals hifi for å oppnå noe av det samme i rom, perspektiv etc. Er derfor også ikke sikker på om det klassiske utsagnet om at man alltid skal legge pengene i to kanaler i stedet for fem eller flere, holder stikk. For min del merker jeg hvertfall at jeg mye heller har lyst til å få satt opp et anstendig og godt flerkanalsanlegg enn å dytte enda mer penger i et hiend-anlegg. To kanaler for meg kommer etter hvert til å bli over hodetelefoner tror jeg.

2L og alle de andre som gir ut på Bluray og SACd gjør en finfin jobb

Klikk for å utvide...

Det ironiske er at stereo egentlig er det dårligste formatet for nesten alle lytte-situasjoner og -oppsett. I vanlige stuer tror jeg flerkanals gir mer mening. Og det har vel også blitt bekreftet i de psykoakustiske studiene som har blitt gjort tror jeg, uten at jeg har noen linker for hånden akkurat nå. For hodetelefoner funker binaural-opptak veldig mye bedre. (finnes noe norsk begrep for dette? wikipedia: https://en.wikipedia.org/wiki/Binaural_recording )

Og for en del sosiale situasjoner – store folkemengder, rave-parties, utesteder, osv... så funker det bedre med mange høyttalere på ulike steder som spiller i mono. Like fordømt er vi stuck med "to høyttalere som peker mot sweetspot"-paradigmet innenfor hifi.

Jeg tror som Odd J at man også kan få tokanals-anlegg til å høres veldig bra og naturlig ut. Men da må man jobbe veldig mye med både høyttalere og rom/akustikk, og jeg tror man enten må veldig opp i pris, eller gå for DIY eller høyttalerkonstruksjoner som fortsatt ikke er så vanlige - slik som Linkwitz sine ting, eller CBT-høyttalerne til Don Keele. I vanlige stuer tror jeg snarveien til god lyd er flerkanal (problemet er jo bare at det ikke er så mange opptak som er laget for det, og oppsampling av 2.0 til flerkanal på egenhånd kan fort gå galt, tenker jeg)

Et aspekt jeg har tenkt litt på er hvor mye gratis wattsvake anlegg som tver, hodetelefonutganger, høyttalere på Ipader/pc og standard bilanlegg får ved komprimerte opptak samtidig som det blir motsatt for gainstrukturen i hifianleggene. For ikke å snakke om klippingen på analogutgangen på hildene kildene som komprimerte opptak forårsaker når man ikke har mulighet for justering av det digitale nivået.

For å si det forsiktig er det ikke hifianleggene det mikses for å låte bra på.

Det låter ikke bra på low-end avspilling heller... så hva var poenget egentlig.....?

Jo, vettug brukt er en heit master bedre på low end enn en master med god dynamikk. Et eksempel er Vamp som låter fremragende på bilstereo av middels kvalitet og bordradioer/reiseradioer. Og det er nettopp der Vamp ønsker at de skal treffe deg, i hverdagen og gjerne i sommerferien. Og det har de jo lyktes fryktelig godt med. At det ikke låter helt ræva på skikkelig hifi betyr ikke at det ikke er heit mastra.

AtleT skrev:

Et aspekt jeg har tenkt litt på er hvor mye gratis wattsvake anlegg som tver, hodetelefonutganger, høyttalere på Ipader/pc og standard bilanlegg får ved komprimerte opptak samtidig som det blir motsatt for gainstrukturen i hifianleggene. For ikke å snakke om klippingen på analogutgangen på hildene kildene som komprimerte opptak forårsaker når man ikke har mulighet for justering av det digitale nivået.

For å si det forsiktig er det ikke hifianleggene det mikses for å låte bra på.

Klikk for å utvide...

Interessant. Dette med «gainstrukturen» skjønner jeg ikke helt - lyst å utdype?

baluba skrev:

Jo, vettug brukt er en heit master bedre på low end enn en master med god dynamikk. Et eksempel er Vamp som låter fremragende på bilstereo av middels kvalitet og bordradioer/reiseradioer. Og det er nettopp der Vamp ønsker at de skal treffe deg, i hverdagen og gjerne i sommerferien. Og det har de jo lyktes fryktelig godt med. At det ikke låter helt ræva på skikkelig hifi betyr ikke at det ikke er heit mastra.

Klikk for å utvide...

Tja, nei, mine ører er ikke enig. Jeg synes mange av Vamp platene låter shait også i bilen. Spesielt ille er Månemannen. Det var da den plata kom jeg sluttet å like Vamp.

Det er ingen ting som skulle tilsi at plater med crest på 20-22 dB er uspillbare på low-end utstyr, kontra en "hot" master som tross alt ikke blir mer enn 10 dB høyere.

Syncrolux skrev:

baluba skrev:

Jo, vettug brukt er en heit master bedre på low end enn en master med god dynamikk. Et eksempel er Vamp som låter fremragende på bilstereo av middels kvalitet og bordradioer/reiseradioer. Og det er nettopp der Vamp ønsker at de skal treffe deg, i hverdagen og gjerne i sommerferien. Og det har de jo lyktes fryktelig godt med. At det ikke låter helt ræva på skikkelig hifi betyr ikke at det ikke er heit mastra.

Klikk for å utvide...

Tja, nei, mine ører er ikke enig. Jeg synes mange av Vamp platene låter shait også i bilen. Spesielt ille er Månemannen. Det var da den plata kom jeg sluttet å like Vamp.

Klikk for å utvide...

Jeg sluttet å følge med da Jan sluttet, så det som kom etter det har jeg hørt svært lite av. Vamp er uansett musikk jeg selv ikke ville mastret så hot. Godmorgen Søster er mastret omtrent slik jeg mastret klassisk metall. Men det funket på reiseradioen den sommeren, og dermed ble det skapt historie.

olavelg skrev:

AtleT skrev:

Et aspekt jeg har tenkt litt på er hvor mye gratis wattsvake anlegg som tver, hodetelefonutganger, høyttalere på Ipader/pc og standard bilanlegg får ved komprimerte opptak samtidig som det blir motsatt for gainstrukturen i hifianleggene. For ikke å snakke om klippingen på analogutgangen på hildene kildene som komprimerte opptak forårsaker når man ikke har mulighet for justering av det digitale nivået.

For å si det forsiktig er det ikke hifianleggene det mikses for å låte bra på.

Klikk for å utvide...

Interessant. Dette med «gainstrukturen» skjønner jeg ikke helt - lyst å utdype?

Klikk for å utvide...

Ikke annet enn at et oppsett er tilpasset til et slags "idealvolum" hvor preamp og effekt jobber best på et visst "turtall" og kan lyde litt lukket hvis den analoge volumkontrollen står for lavt. Når man får mye gain fra opptaket så skrur man ned knotten. Bra for low-end som vanligvis ville hatt problemer med å gi høyt nok volum, men trenger ikke nødvendigvis ikke fungere så bra for hi-end.

Største problemet er nok likevel at det digitale komprimerte signalet gir analog klipping i mange tilfeller.

Med digital volumkontroll og muligheter for innstillinger av gain er ikke noe av dette et issue lenger.

Et typisk eksempel på feil ganstruktur er når det spiller høyt som pokker med volumen på "klokka 9". Egentlig bør det ikke spille høyt nok før man er helt på max.