Nå er det flere her som etterlyser noen ord om hvordan Spendor låter. Jeg føler meg ikke helt bekvem med å utbasunere noe facit, da disse ble forsynt med for meg helt ukjent elektronikk. Videre satt jeg i et uvant lytterom, og til slutt vekslet vi litt frem og tilbake mellom Spendor og noen Tannoy høyttalere i Prestige-serien.
Men mitt første inntrykk var sånn noenlunde slikt:
Sammenlignet med Tannoy, så virket Spendor noe mer høflig og dannet. Tannoy virker å ha lagt seg på en linje med tørr, stram og litt "direkte" lyd. Ikke så ulikt Triangle, faktisk. Jeg innbiller meg at Tannoy (og Triangle) trives utmerket sammen med gode rørkomponenter. Spendor virket i sammenligning litt "mykere". Nå har jeg selv Patos, og Spendor legger seg et sted i mellom der en plass - altså strammere og mer "hard hitting" enn Patos. Bassen syntes ha en veldig besnærende balanse mellom stramhet og fylde. Litt sånn "iron fist in a velvet glove"-greie.
Nå har jeg fått disse Patosene til å svinge noe så alldeles deilig med litt Tim de Paravacini-magi i anlegget, så jeg vil hevde at Spendor har det som skal til for å bringe godfoten i gang så det holder. Bare velge elektronikk som ikke smører for tjukt på.
Det jeg kanskje likte best ved Spendor, er balansen - eller avveiingene som er blitt gjort. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at de forskjellge "egenskapene" er nøye balansert opp mot hverandre. Jeg har levd med f.eks. Acoustic Energy AE-1, og vet hvor vanedannende deilig det er med homogene høyttalere. Ingenting som stikker ut, eller som tilsynelatende mangler. Dette er muligens subtilt, men akk så viktig for den langvarige nytelsen.
Nå er jeg blitt mindre og mindre opptatt av dette med 3D perspektiv og soundstage, men det virket som om dette var "helt i orden". Ønsker man å spisse anlegget mot disse egenskapene, så finnes sikkert andre kandidater som drar det enda lenger - med det farer det medfører: "Knallbra bass, knallbra diskant; men jeg orker ikke å spille musikk på dem..." :
Tror likevel ikke at man vil føle noe savn med Spendor. Jeg oppfatter Spendor som ørlite på den sikre siden - litt dannet, litt høflig. Dermed skal man gjøre endel galt i matchingen for at det skal bli hardt og skjærende.(Hvis vi utelukker akustikk og rom).
Denne lille tendensen til forsiktighet/dannethet tror jeg likevel ikke har noen betydning for de mer engasjerende egenskapene (P,R a. T). Tror dette er mer et resultat av homogenitet, enn at noe er undertrykket - man har valgt å utelate imponator-effekter. Handler bare om å unngå elektronikk med sovepille-effekt. Hørtes ut som en realt god allrounder i mine ører.
Ok, her var det litt synsing, litt kvalifisert gjetting og litt forbehold om en annen. Da overlater jeg til andre å korrigere, nyansere og utdype... ;D
Mvh. Johan