Oppløsning, resolution, transparens++

Jeg mener at dette ordet i audiosammenheng er ett sammensatt begrep.

Først og fremst handler det om å presantere ett signal til neste steg i audiokjeden av komponenter som gir dette steget muligheten til optimalt å reprodusere det videre.

Så handler det om å ikke endre signalet mer enn høyst nødvendig for videre bruk.

Som noen vet, så er ikke det signalet du mater i høyttalerene
helt likt det mikrofonen tok opp engang i studio.
Signalet er en Invers derivativ som når høyttaleren utfører det blir til det som ble tatt opp sett med akkustiske "øyne" for øret...
Det er mange veier til rom folkens...

Igjen tilbake til oppløsning og alt det sm har med det å gjøre.
Finnes det noe som kan kalles for absolutt oppløsning?
Nix mener jeg. Det finnes ikke.

Som dere sikkert har fått med dere, ser jeg ikke på enkeltkomponenter, jeg ser konsekvent på sammenhenger... derav mine av og til litt "humoristiske" listinger, som alikevel ikke er tilfeldige i det hele tatt...

Jeg vil fremme begrepet "systematisk oppløsning"
;D

Høh? : WTF? (What the Firmware?)
Nemlig!

En komponent er ikke en komponent, det er en del av en kjetting om du vil... Det svakeste ledd og alt det der...

Linn og deres motto "shite in is shite out" ... holder det vann?

Vel... Jeg mener at det er delvis rett, men bommer på en relativt viktig del av dette med oppløsning...

Se på ett annlegg som en rekke med konvekse og konkave linser...
For hver overgang så speilvendes bildet og vi vet jo alle at lysigjennomgangen i en linse ikke er perfekt...

DET VIL VÆRE ETT TAP I HVER OVERGANG (GAINSTEG...)

Hva er ideelt da? Å sørge for at hvert steg bare forsterker signalet eller skal det kanskje litt under unity gain noen ganger og...?

Jeg sier ... drit i dette, bare sørge for at man ikke bytter ut støyen i signalet med støyen ifra gainsteget, samma hvor mange ganger man forsterker signalet...
Noen firma fremmer en metode som går på å la båndbredden på kretsen synke i hvert etterfulgende gainsteg... En meget interessant tanke ligger bak dette.

Man leser om at noen firma skryter villt og hemningsløst av båndbredde på amper og alt det der... Er det en god målestokk på komponentens oppløsning, eller transparens om du vil?

You tell me... Jeg mener at å plukke ugress når gresset er kort er å luke ut blomster... Hei, vet ikke alle at dritt er sundt, for blomster da?
;D

En komponentkjede som inkludert kabler og høyttaler derfor frembringer signalet iform av all sin ufulkommenhet
med alle sine harmoniske komponenter intakt og ikke har introdusert eller prøvd å filtre vekk noe som lå eller ligger i det opprinnelige frekvensbandet er ett transparent annlegg.

Dette har ingenting med lofi hifi eller High-fi å gjøre.
Det har med gåsehud å gjøre... Støygulvet er faktisk ikke det man skulle tro!
Blir det for lavt, så har man antakelig fjernet ett eller annet. Joda det lar seg sikkert gjøre å få egenstøyen så lav at den ikke vil innvirke på signalet...

Tilbake til vår rekke av linser...
transitorer og rør...
En transitor vil jeg likne med en Canonlinse...
Klar ren og litt tørrere enn originalen...
Man har seffern avarter....

Bi-polar = Nikon
Mosfet = Sigma (sperical color fat)
Fet = Leica (summilux)
Rør = Leica (summicron)

Making sence of it all:

Tenk deg lyd som dette:
En serie opptak av en scene med ett kamera.
Lysforhold ,luftfuktighet, fokus, filmkvalitet....

Oppløsning er ikke bare oppløsning, det er en serie med elementer som alle må spille på lag for at summens skal reflektere originalen.. Men akkurat som bilde er kopien en FLAT representasjon av originalen... Dybden er inkodet i en komplex omforming av signalet idet den blir lagret...
Tids og dybde og intesitet koordinater er inkodet som en sum, nesten som av en formel ...

Se på det slik... Å ta ett bilde er som å se med ett øye...
Dybden forsvinner..

Transparens... til kilden... ++

Når man så tar ett bilde av det nå fremkalte bildet igjen (tenk gainsteg) så kan man jo foreksempel forstørre bildet litt, kanskje en gang til da? Går ann det og vettu!

Analogien til en komponentkjede er nærliggende i disse "bilder" om transparens håper jeg...

For hver gang vi kopierer bildet, og spesielt gjør det større
så blir jo bildet kopiert på ett "ark" som alikevel ikke har større oppløsning enn det vi startet med... De individuelle korn om man vil vil spre seg...

Jeg stopper her jeg... Jeg har ingen konklusjon..
Den gikk i oppløsning ser du... Its too transparent to see...

;D

But you can still hear it...
*The mission , U2 style theme song.* :

Hva mener du med invers derivativ?

Er hensikten å gjenskape et lydtrykk ved øret (reelt eller imaginært) med størst mulig nøyaktighet, eller er det noe annet?

Hvis presisjon er målet, hvordan måler vi presisjon, og hvordan prioriterer vi en form for nøyaktighet foran en annen?

-k

Hm... Dette kan sikkert Hr løken svare på.
Slike ting er hans felt tro jeg.

Jeg prøver bare å gjengi innlegget ditt i en mer konkret form som er fattbar for en miljøskadd person som meg selv =)

-k

tweakMan....kan du være så snill.....

Det er interessant det du prøver og si , men jeg forstod ikke helt....

Ikke har jeg greie på kameraer heller, så jeg mister tråden der og.....


Prøv en gang til, er du snill?

Oppløsning er ikke bare oppløsning, det er en serie med elementer som alle må spille på lag for at summens skal reflektere originalen.. Men akkurat som bilde er kopien en FLAT representasjon av originalen... Dybden er inkodet i en komplex omforming av signalet idet den blir lagret...
Tids og dybde og intesitet koordinater er inkodet som en sum, nesten som av en formel ...

Se på det slik... Å ta ett bilde er som å se med ett øye...
Dybden forsvinner..

Transparens... til kilden... ++

Når man så tar ett bilde av det nå fremkalte bildet igjen (tenk gainsteg) så kan man jo foreksempel forstørre bildet litt, kanskje en gang til da? Går ann det og vettu!

Analogien til en komponentkjede er nærliggende i disse "bilder" om transparens håper jeg...

For hver gang vi kopierer bildet, og spesielt gjør det større
så blir jo bildet kopiert på ett "ark" som alikevel ikke har større oppløsning enn det vi startet med... De individuelle korn om man vil vil spre seg...

Jeg stopper her jeg... Jeg har ingen konklusjon..
Den gikk i oppløsning ser du... Its too transparent to see...

Klikk for å utvide...

Å ta bilder består av å omforme en 3-dimensjonal, scene med bevegelse til en frosset 2-dimensjonal avbildning. I tillegg til film/sensor støy, dynamikk og slikt så må man nødvendigvis gjøre geometriske avveininger (fokus, tønneforvrengning etc) og tidsforvrengning (lukketiden kan ikke være uendelig liten pga lys består av fotoner).

Å gjengi lyd er på mange måter annerledes. Vi kan snakke om de 3-dimensjonale aspektene som vi i dag ikke kan gjengi (annet enn binauralt), men etter at lyden er omformet til et elektrisk signal fra f.eks miksepult så er det ett eller flere 1-dimensjonale tidsvarierende signaler. Dette er formen signalet beholder helt til det omsettes til akustiske svingninger av høyttaler/rom.

For et 1-dimensjonalt signal er det ganske lett å anskueliggjøre avvik, feil og presisjon. Vi kan modellere og måle hvor nært f.eks en LP-spiller eller CD-spiller kommer i å gjengi en momentan verdi (spenning) som er del av en komplek kurveform. Hvis verdien var 0.1V i studio, så kan vi se om vi greier å gjengi innenfor 99% eller 99.999%.

Spørsmålet er vel heller om slike enkle modeller for nøyaktighet er representativ for den menneskelige opplevelsen.

-k

Det blir vel ganske feil å tenke at man kan forbedre det opprinnelige materialet. Det eneste man kan gjøre for å forbedre gjengivelsen av det opprinnelige materialet er å gjøre ting med det som får det til å fremstå best mulig med den gjengivelsesmetodikken vi bruker.

Signalet er i utgangspunktet "perfekt" da vi har med åndsverk å gjøre som skal gjengis mest mulig tro til hele produktet. Det er derfor bare to relevante parametre som avgjør hvor mye som gjenstår av opprinnelsen når produktet gjengis. Den ene er tap, den andre er metodikk.

Tap er den enkle siden av det hele. Her har vi støy, harmonisk og ikke-harmonisk forvrengning, avvik i frekvensgangen, begrensninger i bå¨nndbredde osv osv. Dette er de parametrene man sette størst fokus på, og som betyr minst på utstyr over et visst nivå.

Den andre er metodikken. Eksempler på metodikk er høyttalerplassering, stereo/surround, dempet rom /udempet rom, horn eller rundtståler, normalspreder eller dipol, hybrid eller konsekvent teknologi, romkorreksjon eller ikke, diffuserte refleksjoner eller ikke, asymmetrisk, symetrisk eller punktformig elementplassering osv osv.

Det blir vel raskt klart at den kompliserte delen av dette er metodikken, og de fleste parametrene her knytter seg til rom og høyttaler.

Ingen skjønte billedbruken min nei. Hm...
Men jeg skriver jo alltid litt kryptisk, men jeg skjønner jo at her
har jeg kanskje tatt litt av.
Øh, for meg er det glassklart hva jeg mener...
Bruker jeg av og til fremmedord/begreper midt inni enkle setnninger?
Er det det som blir vrient?
Da skal jeg forsøke å skrive dette igjen da, på litt mer forståelig språk.
Men det får bli senere...  

Det blir vel ganske feil å tenke at man kan forbedre det opprinnelige materialet. Det eneste man kan gjøre for å forbedre gjengivelsen av det opprinnelige materialet er å gjøre ting med det som får det til å fremstå best mulig med den gjengivelsesmetodikken vi bruker.

Signalet er i utgangspunktet "perfekt" da vi har med åndsverk å gjøre som skal gjengis mest mulig tro til hele produktet. Det er derfor bare to relevante parametre som avgjør hvor mye som gjenstår av opprinnelsen når produktet gjengis. Den ene er tap, den andre er metodikk.

Tap er den enkle siden av det hele. Her har vi støy, harmonisk og ikke-harmonisk forvrengning, avvik i frekvensgangen, begrensninger i bå¨nndbredde osv osv. Dette er de parametrene man sette størst fokus på, og som betyr minst på utstyr over et visst nivå.

Den andre er metodikken. Eksempler på metodikk er høyttalerplassering, stereo/surround, dempet rom /udempet rom, horn eller rundtståler, normalspreder eller dipol, hybrid eller konsekvent teknologi, romkorreksjon eller ikke, diffuserte refleksjoner eller ikke, asymmetrisk, symetrisk eller punktformig elementplassering osv osv.

Det blir vel raskt klart at den kompliserte delen av dette er metodikken, og de fleste parametrene her knytter seg til rom og høyttaler.

Klikk for å utvide...

Det du kaller "metodikk" vs "tap" vil jeg kalle "gjengivelse hhv uten og med absolutt referanse".

Spenningsfluktuasjoner inn på forsterkeren er referert til et tilsvarende signal i opptaksprosessen. Problemstillingen er 1-dimensjonal og ganske lett definerbar.

Når det gjelder perturbasjoner rundt likevektstrykket så finnes det ingen slik referanse. Enten opptaket er gjort med kunsthode + inverse HRTF-filter, kunstferdig 2-mikrofon-teknikk eller representerer et syntetisk lydbilde satt sammen av mange nær-mikrofoner og skrudd etter smak av en lydtekniker foran 2 lyttehøyttalere. Vi vet ikke hvordan dette låt ved opptak og kan følgelig ikke avgjøre hvor store feil vi gjør ved reproduksjon. Alle kan ikke kjøpe seg Genelec-monitorer som de lytter til ved 1.5 meter heller.

mvh
Knut

Jeg tror jeg skjønner hvor du vil hen Knut, men da vil jeg hevde at du beveger deg på siden av målet.

Dersom vi, som jeg skrev, betrakter innspillingen som en referanse og tenker "black box" kan vi også enkelt betrakte kjeden fram til høyttalerne. Man vil normalt være rimelig tro til materialet frem til dette punktet.

Høyttaler og lytterom vil på sin side forme hele projesjonen av lydbildet, og dette er ekstremt viktig uansett opptaksteknikk. Den forvrengningen man får her vil være gjeldende med alle typer opptaksteknikk.

Det blir vel ganske feil å tenke at man kan forbedre det opprinnelige materialet. Det eneste man kan gjøre for å forbedre gjengivelsen av det opprinnelige materialet er å gjøre ting med det som får det til å fremstå best mulig med den gjengivelsesmetodikken vi bruker.

Signalet er i utgangspunktet "perfekt" da vi har med åndsverk å gjøre som skal gjengis mest mulig tro til hele produktet. Det er derfor bare to relevante parametre som avgjør hvor mye som gjenstår av opprinnelsen når produktet gjengis. Den ene er tap, den andre er metodikk.

Tap er den enkle siden av det hele. Her har vi støy, harmonisk og ikke-harmonisk forvrengning, avvik i frekvensgangen, begrensninger i bå¨nndbredde osv osv. Dette er de parametrene man sette størst fokus på, og som betyr minst på utstyr over et visst nivå.

Den andre er metodikken. Eksempler på metodikk er høyttalerplassering, stereo/surround, dempet rom /udempet rom, horn eller rundtståler, normalspreder eller dipol, hybrid eller konsekvent teknologi, romkorreksjon eller ikke, diffuserte refleksjoner eller ikke, asymmetrisk, symetrisk eller punktformig elementplassering osv osv.

Det blir vel raskt klart at den kompliserte delen av dette er metodikken, og de fleste parametrene her knytter seg til rom og høyttaler.

Klikk for å utvide...

Gudskjelov der kom en og satt ting på Plass for en forvirret rasjonalist ;D Du lever i min verden Snickers -is ;D men du verden så artige synsvinkler
Jeg forenkler det ned til " hvordan få det Troverdig"

Høh, og dere klager på meg...? :
Hehe ;D

Gudskjelov der kom en og satt ting på Plass for en forvirret  rasjonalist  ;D  Du lever i min verden Snickers -is   ;D men du verden så artige synsvinkler
Jeg forenkler det ned til "  hvordan få det Troverdig"

Klikk for å utvide...

Jeg formulerte meg kanskje ikke helt enkelt, men det er noe med måten man angriper problemstillingen "hvor god er lyden" på.

Det går stort sett greit med forsterkere om man fordyper seg litt mer enn den typiske bladtest eller produsentens opplysninger. Da kan man finne ut såpass mye at man ikke får de helt store overraskelsene når man setter i gang med å spille.

Det samme gjelder forøvrig stort sett elektronikk generelt, man kan måle det som kommer ut, trekke i fra det som kommer inn og få feilene "listet opp"

Det kan man ikke med høyttalere. Ok, man kan gjøre det i et ekkofritt rom, men hvem lytter i et slikt, eller har i det hele tatt et slikt?

Nå er det heller ikke sånn at to høyttalere i ett rom får "høyttalerens egenlyd + rommets egenlyd = lydmessig resultat". Om man velger 2 forskjellige høyttalere og 2 forskjellige rom kan den ene høyttaleren låte klart slankere i det ene rommet, mens den andre låter klart slankere i det andre.

Dette er fordi hele lydbildet som kommer ut av høyttaleren er tredimensjonalt og sprees i rommet på en svært kompleks måte.

Dette igjen medfører at vi lytter på en lang lang rekke refleksjoner i mange ulike vinkler, fra mange ulike flater og som legger seg på det originale signalet og gir veldig mange ulike inn- og utfasinger. Dette i sin tur, spesielt om det ikke er frekvenslinjært, dreper oppløsning, dynamikk, perspektiv osv.

I det hele tatt er jo oppløsning og transparens stort sett intakt helt til høyttalermembranene. Man har plenty med plass i lydbildet, man har massevis av luft, rom, dybde, detaljer og naturlig klang, og det skal så lite til for å drepe dette. Bare en liten uforsiktighet fra konstruktørens side så kan energiresponsen fort ha avvik på 10dB selv om frekvensgangen tilsynelatende er rett. Har man i tillegg slike avvik i ørets mest følsomme område, og man ikke har behandlet rommet blir det en herlig iskald reiseradiolyd som enkelte desperat forsøker å rette opp med rør, kabler eller andre langt mer tvilsomme tweaks, fordi det låter så digitalt.

Jeg formulerte meg kanskje ikke helt enkelt, men det er noe med måten man angriper problemstillingen "hvor god er lyden" på.

Det går stort sett greit med forsterkere om man fordyper seg litt mer enn den typiske bladtest eller produsentens opplysninger. Da kan man finne ut såpass mye at man ikke får de helt store overraskelsene når man setter i gang med å spille.

Det samme gjelder forøvrig stort sett elektronikk generelt, man kan måle det som kommer ut, trekke i fra det som kommer inn og få feilene "listet opp"

Det kan man ikke med høyttalere. Ok, man kan gjøre det i et ekkofritt rom, men hvem lytter i et slikt, eller har i det hele tatt et slikt?

Nå er det heller ikke sånn at to høyttalere i ett rom får "høyttalerens egenlyd + rommets egenlyd = lydmessig resultat". Om man velger 2 forskjellige høyttalere og 2 forskjellige rom kan den ene høyttaleren låte klart slankere i det ene rommet, mens den andre låter klart slankere i det andre.

Dette er fordi hele lydbildet som kommer ut av høyttaleren er tredimensjonalt og sprees i rommet på en svært kompleks måte.

Dette igjen medfører at vi lytter på en lang lang rekke refleksjoner i mange ulike vinkler, fra mange ulike flater og som legger seg på det originale signalet og gir veldig mange ulike inn- og utfasinger. Dette i sin tur, spesielt om det ikke er frekvenslinjært, dreper oppløsning, dynamikk, perspektiv osv.

I det hele tatt er jo oppløsning og transparens stort sett intakt helt til høyttalermembranene. Man har plenty med plass i lydbildet, man har massevis av luft, rom, dybde, detaljer og naturlig klang, og det skal så lite til for å drepe dette. Bare en liten uforsiktighet fra konstruktørens side så kan energiresponsen fort ha avvik på 10dB selv om frekvensgangen tilsynelatende er rett. Har man i tillegg slike avvik i ørets mest følsomme område, og man ikke har behandlet rommet blir det en herlig iskald reiseradiolyd som enkelte desperat forsøker å rette opp med rør, kabler eller andre langt mer tvilsomme tweaks, fordi det låter så digitalt.

Klikk for å utvide...

Litt misforståelse , Jeg mener at din forklaring var forståelig men Tweakmann litt mere uforståelig .
Norsklæreren min hadde ikke vært stolt av det innlegget mitt ,sorry ;D jeg ser i ettertid at jeg mangler punktum og setningene var usammenhengende :'(

1. Det blir vel ganske feil å tenke at man kan forbedre det opprinnelige materialet.
2. Signalet er i utgangspunktet "perfekt" da vi har med åndsverk å gjøre som skal gjengis mest mulig tro til hele produktet. Det er derfor bare to relevante parametre som avgjør hvor mye som gjenstår av opprinnelsen når produktet gjengis. Den ene er tap, den andre er metodikk.

Tap er den enkle siden av det hele. Her har vi støy, harmonisk og ikke-harmonisk forvrengning, avvik i frekvensgangen, begrensninger i bå¨nndbredde osv osv. Dette er de parametrene man sette størst fokus på, og som betyr minst på utstyr over et visst nivå.

Den andre er metodikken. Eksempler på metodikk er høyttalerplassering, stereo/surround, dempet rom /udempet rom, horn eller rundtståler, normalspreder eller dipol, hybrid eller konsekvent teknologi, romkorreksjon eller ikke, diffuserte refleksjoner eller ikke, asymmetrisk, symetrisk eller punktformig elementplassering osv osv.

Det blir vel raskt klart at den kompliserte delen av dette er metodikken, og de fleste parametrene her knytter seg til rom og høyttaler.

Klikk for å utvide...

1. Ei "forbetring" er jau noko som må gå på det relative kvalitesomgrepet.

2. Interessann tanke. Men eg er usikker...

Jeg tror jeg skjønner hvor du vil hen Knut, men da vil jeg hevde at du beveger deg på siden av målet.

Dersom vi, som jeg skrev, betrakter innspillingen som en referanse og tenker "black box" kan vi også enkelt betrakte kjeden fram til høyttalerne. Man vil normalt være rimelig tro til materialet frem til dette punktet.

Klikk for å utvide...

Jeg oppfatter trådstarter som om han først og fremst tenker på avvik fram til og med forsterker.

Høyttaler og lytterom vil på sin side forme hele projesjonen av lydbildet, og dette er ekstremt viktig uansett opptaksteknikk. Den forvrengningen man får her vil være gjeldende med alle typer opptaksteknikk.

Klikk for å utvide...

Hvis man (tilfeldigvis eller ikke) har akkurat samme høyttalere, plassering og rom som det lydteknikeren brukte til å "skru" plata så kan man vel si at man ikke tilfører "forvrengning" på akkurat dette punktet.

Det var vel akkurat det BBC prøvde å få til på 70-tallet med de minimonitorene. En felles referanse for studio og hjem. Man kan jo da utføre "romkorreksjon" i platestudioet i stedetfor hjemme ;-)

Det er besnærende men desverre vanskelig å få til i praksis. I alle fall så lenge rommet bidrar betydelig og veldig få bedre halvdeler der ute godtar riving av vegger i godlydens navn.

Fram til da er vel hodetelefoner den suverent mest konsistente gjengiveren så lenge både tilblivelsen og gjengivelsen er gjort med hodetelefoner i tankene. Evt supplert med en vanlig sub.

-k

Litt misforståelse  , Jeg mener at din forklaring  var forståelig men Tweakmann litt mere uforståelig .
Norsklæreren min hadde ikke vært stolt av det  innlegget mitt  ,sorry  ;D jeg ser i ettertid at jeg mangler punktum og  setningene var usammenhengende  :'(

Klikk for å utvide...

Ah, jeg var ikke helt sikker på om det var en viss grad av ironi i det forrige innlegget ditt, men da antar jeg det ikke var det allikevel

Okay okay okay.
Her er mi greie: Ikke kødd med signalet fra plata der det er "enkelt" å få til, dvs. i elektronikken. Fra signalet entrer høyttalerens passive delefiter til lyden når øret er det rom for svært mange komplekse påvirkninger.

Et forsøk fra meg på å si at jeg er på linje med Snickers-is dette her (trur eg).

Dette temaet henger såpass nøye sammen med fenomenet "utklingning" at jeg quoter et innlegg fra en annen tråd der det egentlig ikke hører hjemme:

Det er en utstyrsparameter som avgjør hvor lenge utklingningen varer, og en parameter som styrer den subjektive oppfattelsen av utklingning.

Støygulvet i en signalkjede er avgjørende for når utklingningen stopper. Når etterklangstonen faller under støygulvet er den borte fra det signalet vi hører på. Harmoniske og ikkeharmoniske forvrengningskomponenter vil spille en ørliten rolle også, men den er virkelig ørliten.

Når det gjelder hva vi oppfatter som utklingning må man se på hva utklingning i instrumenter er. Et instrument har en rekke resonanskomponenter som til sammen gir et spekter. De fleste av disse har svært lav Q, mens noen av dem har høy Q. De med lav Q vil være aktive kun kort tid etter anslaget. De med høy Q vil være aktive lenge etter anslaget og derfor danne det vi kaller for etterklang.

Q-verdien til en slik resonans avgjør heller ikke hvor lenge klangen vedvarer, men simpelt hen hvor mange signalperioder den vedvarer. Det kan høres ut som flisespikkeri, men dersom man har to toner med samme Q som ligger en oktav fra hverandre vil den laveste av dem klinge ut dobbelt så lenge som den høyeste av dem.

Sagt med litt andre ord vil utklingning i praksis være toner med høy Q som ligger i nedre del av lydspekteret til et instrument.

Når en skal gjengi dette er det viktig at det er samsvar mellom overtonespekteret og grunntonen(e). Tar man for eksempel en cymball vil man som regel ha hele overtonespekteret i diskanten og mesteparten av utklingningen i mellomtonen.

Dersom klangbalansen i høyttaleren (anlegget) er feil kan det føre til at nivået på overtonemønsteret blir uforholdsmessig høyt i forhold til grunntonen(e). Da vil også oppfattelsen av utklingning riktig nok ikke være kortere, men simpelt hen svakere.

Så var det dette evindelige rommet og integreringen i dette. Dersom diskanten har langt mer spredning enn mellomtonen i det aktuelle området, man har rett frekvensgang rett på aksen til høyttaleren, og man har et normalt ubehandlet rom, vil rommet bidra med myriader av imformasjon om selve anslaget da dette gjengis av et element med mye spredning, mens selve etterklangsbildet vil omtrent forsvinne da energien i dette området nærmest kun er det lille som kommer direkte fra høyttalerne.

Så etterklangstiden i forsterkere er stort sett ikke så ulik. Rørforsterkere har faktisk generelt sett kortere etterklangstid enn transistorforsterkere da de har høyere støygulv, men de har ofte litt fetere klang og derfor også oppfattes de ofte å ha mer utklingning.

Jeg føler at ovenstående kaster litt lys over hvordan vi med elektronikk kan til en viss grad rette opp problemer som ikke egentlig ligger i elektronikken. Allikevel kan man ikke med rette si at elektronikk som har disse spesielle egenskapene er bedre enn noe annet. Dette skyldes blant annet at forsterkere for eksempel påvirkes ulikt av ulike typer høyttalere og forforsterkere. Videre vil problemene ikke ligge på samme område på to ulike høyttalere. For eksempel vil øvre mellomtone på en 3-veis med 4" mellomtone være totalt forskjellig fra en 2-veis med 8" bass/mellomtone. Om to høyttalere har samme bestykning vil også delefrekvens og filterbratthet ha mye å si. I tillegg vil det jo ha svært mye å si om konstruktøren i det hele tatt har hensyntatt slike parametre som spredning.

Denne tråden er vel såpass relevant for de som liker god lyd (musikk) at den fortjener en bump før den forsvinner i periferien.