Dette er et tema som har opptatt meg i lang tid, og nå i romjulen har disse tankene fått ny næring. Sitter i skrivende stund foran anlegget mitt, et stereoppsett med Marantz elektronikk og Cm7 høyttalere, snurrer musikk fra Springsteens deluxeutgaveboks av Darkness on the edge of town som jeg fikk til jul av min bror. Imens koser jeg meg med god kaffe, livet er egentlig veldig deilig i slike stunder. Jeg bare sitter og nyter musikken samtidig som jeg beunderer det nydelige designet på mine Marantzkomponenter.For så å kikke rundt i platehylla for å (om mulig) bestemme meg for hvilken skive som er nestemann ned i skuffen. Det er i slike stunder jeg blir sittende å tenke over hvor vi er på vei i dagens musikkverden. Hvor musikkinteressen for mange er redusert til et gitt antall klikk på spotify. Redusert til elektronisk lagring på en harddisk fremfor fysiske plater som gir eierglede. Redusert til kvantitet for kvalitet. Redusert til bakgrunnsmusikk for oppvasken eller støvtørkingen. Hva i all verden er det som skjer med folk er spørsmålet jeg har stilt meg mange ganger.
Jeg er selv vokst opp med CD platen og enkelte innslag av vinyl. Musikkinteressen samt anleggsinteressen har alltid sittet i ryggmargen min, helt fra barnsben av. Slik sett er jeg av den gamle skolen, jeg er ikke vokst opp med elektronisk musikkonsum slik dagens generasjon faktisk er. Mine gode følelser knyttet til å eie en musikksamling er bygget opp gjennom mange år. Følelsen av å anskaffe en skive jeg har gledet meg til lenge er for meg nærmest uslåelig. Åpne bookleten å lese tekstene, kanskje er det en limited edition man har fått tak i med en ekstra låt på, eller ekstra finpusset lyd. Følelsen når skuffen på spilleren glir inn med den ferske platen i. Følelsen av at man holder et kunstprodukt i hendene, akkuratt slik bandet eller artisten vil at det skal fremstå. Mange vil antagelig nå avfeie disse følelsene og opplevelsene som gammeldags nostalgi. Dette hører fortiden til, bare jeg hører mye nok på spotify så vil jeg venne meg til å ha en elektronisk musikksamling på pcen. Jeg har hørt det mange ganger. Streaming er fremtiden, fysiske musikkmedier er old school, og vi som fortsatt tviholder på dette er igrunnen bare noen gamle grinebitere som henger igjen i fortiden. Men er vi egentlig det?
Mitt svar er nei. Vi er ikke en gjeng bitre folk som henger igjen i fortiden. Vi er snarere personer som ser lenger enn en tilsynelatende overlegen musikkorgie i nuet. Hvor man kan høre på all verdens musikk av all verdens artister, bare ved å klikke seg rundt. En musikalsk orgasme uten sidestykke, uten svakheter. Vi opplever at noe er forandret som kanskje aldri vil bli det samme igjen. Man slipper å gå bort i skuffen på spilleren for å bytte plate. Man slipper vente på en ny skive som skal dumpe ned i postkassen en av de nærmeste dagene før man kan lytte til denne. Man slipper bruke hylleplass for å oppbevare fysiske plater. Man får tilfredstillt alle sine behov på sekundet, til forveksling likt småbarn som ikke greier vente for å få oppfylt sine behov. Dette må da være utelukkende genialt? Eller?
Nei, dette er ikke genialt, det er et utrykk for forbrukssamfunnet vårt og hva som opptar oss i hverdagen.Vi er mange som ser manglene ved dette, og vi ser hva som forsvinner/har forsvunnet på veien. Vi betaler en pris på veien, en pris man må være av "den gamle skolen" for å kunne forstå etter min oppfatning. Det er direkte trist å se hvordan dagens musikkinteresserte har blitt transformert til å bli massekonsumenter av musikk,hvis eneste prioritet er å få hørt på flest mulig låter på kortest mulig tid fremfor å sette seg grundig inn i et enkelt band. Det er trist å se hvordan musikkinteresserte setter kvantitet foran kvalitet, som fører til at man ikke på langt nær får satt seg grundig nok inn i den enkelte skives innhold og kunstretning. Det er trist å se hvordan dagens musikkinteresserte bruker musikk som bakgrunnsstøy, fremfor å dedikere seg til konsentrert lytting.
Avslutningsvis: man kan mene hva man vil om utviklingen som jeg nå har skrevet høyst subjektivt om, men noe har forsvunnet på veien. De som påstår noe annet, lyver. Dagens elektroniske musikkorgie og massekonsum har sine store drawback på sikt. Slik sett kunne jeg skrevet et milelangt innlegg her med drøftinger og grundige refleksjoner rundt alle aspektene og de moralske dilemmaene knyttet til dette temaet. Men for ikke gjøre trådstarten for uoversiktlig og tungt fordøyelig for allerede bredfulle ribbemager nøyer jeg meg med å trekke de store linjene i mine tanker. Jeg vil kjempe med nebb og klør for å beholde det fysiske musikkmedium sålenge som mulig. Den dagen jeg blir tvunget til å sitte med en laptop med wimp og spotify som eneste kilde på anlegget håper jeg aldri kommer.
Jeg er selv vokst opp med CD platen og enkelte innslag av vinyl. Musikkinteressen samt anleggsinteressen har alltid sittet i ryggmargen min, helt fra barnsben av. Slik sett er jeg av den gamle skolen, jeg er ikke vokst opp med elektronisk musikkonsum slik dagens generasjon faktisk er. Mine gode følelser knyttet til å eie en musikksamling er bygget opp gjennom mange år. Følelsen av å anskaffe en skive jeg har gledet meg til lenge er for meg nærmest uslåelig. Åpne bookleten å lese tekstene, kanskje er det en limited edition man har fått tak i med en ekstra låt på, eller ekstra finpusset lyd. Følelsen når skuffen på spilleren glir inn med den ferske platen i. Følelsen av at man holder et kunstprodukt i hendene, akkuratt slik bandet eller artisten vil at det skal fremstå. Mange vil antagelig nå avfeie disse følelsene og opplevelsene som gammeldags nostalgi. Dette hører fortiden til, bare jeg hører mye nok på spotify så vil jeg venne meg til å ha en elektronisk musikksamling på pcen. Jeg har hørt det mange ganger. Streaming er fremtiden, fysiske musikkmedier er old school, og vi som fortsatt tviholder på dette er igrunnen bare noen gamle grinebitere som henger igjen i fortiden. Men er vi egentlig det?
Mitt svar er nei. Vi er ikke en gjeng bitre folk som henger igjen i fortiden. Vi er snarere personer som ser lenger enn en tilsynelatende overlegen musikkorgie i nuet. Hvor man kan høre på all verdens musikk av all verdens artister, bare ved å klikke seg rundt. En musikalsk orgasme uten sidestykke, uten svakheter. Vi opplever at noe er forandret som kanskje aldri vil bli det samme igjen. Man slipper å gå bort i skuffen på spilleren for å bytte plate. Man slipper vente på en ny skive som skal dumpe ned i postkassen en av de nærmeste dagene før man kan lytte til denne. Man slipper bruke hylleplass for å oppbevare fysiske plater. Man får tilfredstillt alle sine behov på sekundet, til forveksling likt småbarn som ikke greier vente for å få oppfylt sine behov. Dette må da være utelukkende genialt? Eller?
Nei, dette er ikke genialt, det er et utrykk for forbrukssamfunnet vårt og hva som opptar oss i hverdagen.Vi er mange som ser manglene ved dette, og vi ser hva som forsvinner/har forsvunnet på veien. Vi betaler en pris på veien, en pris man må være av "den gamle skolen" for å kunne forstå etter min oppfatning. Det er direkte trist å se hvordan dagens musikkinteresserte har blitt transformert til å bli massekonsumenter av musikk,hvis eneste prioritet er å få hørt på flest mulig låter på kortest mulig tid fremfor å sette seg grundig inn i et enkelt band. Det er trist å se hvordan musikkinteresserte setter kvantitet foran kvalitet, som fører til at man ikke på langt nær får satt seg grundig nok inn i den enkelte skives innhold og kunstretning. Det er trist å se hvordan dagens musikkinteresserte bruker musikk som bakgrunnsstøy, fremfor å dedikere seg til konsentrert lytting.
Avslutningsvis: man kan mene hva man vil om utviklingen som jeg nå har skrevet høyst subjektivt om, men noe har forsvunnet på veien. De som påstår noe annet, lyver. Dagens elektroniske musikkorgie og massekonsum har sine store drawback på sikt. Slik sett kunne jeg skrevet et milelangt innlegg her med drøftinger og grundige refleksjoner rundt alle aspektene og de moralske dilemmaene knyttet til dette temaet. Men for ikke gjøre trådstarten for uoversiktlig og tungt fordøyelig for allerede bredfulle ribbemager nøyer jeg meg med å trekke de store linjene i mine tanker. Jeg vil kjempe med nebb og klør for å beholde det fysiske musikkmedium sålenge som mulig. Den dagen jeg blir tvunget til å sitte med en laptop med wimp og spotify som eneste kilde på anlegget håper jeg aldri kommer.
