Kan noen forklare Q?
- Trådstarter belia
- Startdato
L
Lydtekniker
Gjest
Q er (meg bekjent hvertfall) et tall for to ting:
- Spredningsgraden til et element (da et forholdstall for hvor mye lydtrykk man har i aksen til elementet mot lydtrykket rundt hele høyttaleren midlet). Innen PA velger man hvertfall en Q basert på hvilken spredningsgrad som er ønskelig. Jeg tror ikke det finnes noe riktig eller galt her, det avhenger av applikasjonen
- Q-faktor, steilheten på filtre/filterfenomener (f.eks. hvor hvor mange dB per oktav bass roll-off en trykkammerhøyttaler har kontra et bassrefleksdesign, eller hvor "spisst" en equalizer opererer). Q er da uttrykt ved hjelp av noe slikt. Jo høyere Q-faktor, jo steilere er filterkarakteristikken.
Vet ikke om det er dette du spør etter, men det er hvertfall disse tingene jeg forbinder med "Q"...
- Spredningsgraden til et element (da et forholdstall for hvor mye lydtrykk man har i aksen til elementet mot lydtrykket rundt hele høyttaleren midlet). Innen PA velger man hvertfall en Q basert på hvilken spredningsgrad som er ønskelig. Jeg tror ikke det finnes noe riktig eller galt her, det avhenger av applikasjonen
- Q-faktor, steilheten på filtre/filterfenomener (f.eks. hvor hvor mange dB per oktav bass roll-off en trykkammerhøyttaler har kontra et bassrefleksdesign, eller hvor "spisst" en equalizer opererer). Q er da uttrykt ved hjelp av noe slikt. Jo høyere Q-faktor, jo steilere er filterkarakteristikken.
Vet ikke om det er dette du spør etter, men det er hvertfall disse tingene jeg forbinder med "Q"...
Q for spredning er en ting, men man snakker mest om elektrisk og mekanisk Q kanskje?
Q-faktoren (Qe) er ratioen av reaktans vs motstand (i en seriekrets) eller tilsvarende for mekanisk Qm. I parallellkretser snues det hele til ratioen motstand vs reaktans.
Hele poenget er; til hvilken grad vil elektriske, mekaniske og luftmessige faktorer (gitt ved Q-verdier) i element/kabinett-systemet samvirke til kontroll av resonanser.
Dette må du i så fall lese litt om for å forstå, men man pleier f.eks å kalle Qtc=0.5 for kritisk dempet (perfekte transienter), Qtc=0,707 for maksimalt flat respons (Butterworth) osv osv.
Å avstemme systemet iht forskjellige total-Q-verdier gir forskjellig lyd (fetere, slankere, mer eller mindre transientvillig osv osv); og dette er et viktig redskap for både profesjonelle og amatørdesignere av høyttalere for å kunne forutse noen av egenskapene i et høyttalersystem.
Mvh Vidar P
Q-faktoren (Qe) er ratioen av reaktans vs motstand (i en seriekrets) eller tilsvarende for mekanisk Qm. I parallellkretser snues det hele til ratioen motstand vs reaktans.
Hele poenget er; til hvilken grad vil elektriske, mekaniske og luftmessige faktorer (gitt ved Q-verdier) i element/kabinett-systemet samvirke til kontroll av resonanser.
Dette må du i så fall lese litt om for å forstå, men man pleier f.eks å kalle Qtc=0.5 for kritisk dempet (perfekte transienter), Qtc=0,707 for maksimalt flat respons (Butterworth) osv osv.
Å avstemme systemet iht forskjellige total-Q-verdier gir forskjellig lyd (fetere, slankere, mer eller mindre transientvillig osv osv); og dette er et viktig redskap for både profesjonelle og amatørdesignere av høyttalere for å kunne forutse noen av egenskapene i et høyttalersystem.
Mvh Vidar P
Z
Zomby_Woof
Gjest
Nå er jeg på ingen måte kompetent på området...
Kan ikke 'Q' generelt uttrykkes som:
'lagret energi'
------------------
'avledet energi'
Her kommer helt sikkert gode svar etterhvert, men dette hører vel hjemme under Tech-hjørnet?
Kan ikke 'Q' generelt uttrykkes som:
'lagret energi'
------------------
'avledet energi'
Her kommer helt sikkert gode svar etterhvert, men dette hører vel hjemme under Tech-hjørnet?
L
Lydtekniker
Gjest
Nettopp, god forklaring. Kanskje verdifullt å poengtere at det er vanskelig å få både i pose og sekk i denne sammenhengen og?
En litt enkel forklaring (non-tech):
HT med lav Q (Qts) har mye egendemping, typisk stivt oppheng av membranen. Krever gjerne horn for i det hele tatt å gjengi hørbar bass.
Med Høy Q så svinger høyttaleren lettere av seg selv etter å ha mottatt et signal (stopper seinere). Kan gi boomy bass.
Svein.
HT med lav Q (Qts) har mye egendemping, typisk stivt oppheng av membranen. Krever gjerne horn for i det hele tatt å gjengi hørbar bass.
Med Høy Q så svinger høyttaleren lettere av seg selv etter å ha mottatt et signal (stopper seinere). Kan gi boomy bass.
Svein.
Q-verdi kan enkelt beskrives som "et tall på evnen til å gå i resonans".
Man skal ikke unngå resonanser, man skal ha kontroll over dem og man skal ha dem der man trenger dem. For eksempel vil alle basselementer være avhengig av en resonans og en viss Q-verdi for å kunne levere en relativt flat frekvensrespons. Uten denne ville de av natur falle mot lavere frekvenser i hele sitt frekvensområde.
En viktig del av forståelsen av Q er at alle fysiske gjenstander har en rekke Q-verdier. Man kan for eksempel se for seg Q-verdier på høyttalerelementets chassis. Det vil da si at chassiset har en rekke ulike resonansfrekvenser som sammen med tapsfaktorene i chassiset gir en Q-verdi for hver av dem. Siden ulike materialer har ulike dempning og ulik stivhet må man da finne det materialet og den formen som til sammen gir resonanser materialets indre dempning, eller eventuell tilleggsdempning, klarer å kontrollere.
Siden jeg antar tråden var myntet på at jeg brukte Q-faktor i sammenheng forsterkere i en annen tråd kan jeg forklare hva jeg mente med akkurat det:
Om man har en bassreflekshøyttaler vil man blant annet ha 2 vesentlige Q-faktorer å ta hensyn til. Den ene kalles system-Q. Den andre er bassrefleksens isolerte Q-faktor. Det er ikke så vanlig å oppgi noe om den, men den er ikke mindre relevant av den grunn.
System-Q får man ved å regne forholdet mellom referansenivå (der frekvenskurven er rimelig flat, for eksempel over 100Hz) og nivået ved bassrefleksens resonans. Dersom bassrefleksen ligger 4-6dB lavere kan vi si at systemet har lav Q. Imidlertid kan man få til dette på ulike måter.
Man kan bruke stor kasse i forhold til det anvendte elementet, samt en port som er avstemt lavt i forhold til elementet. Da kan man eksempelvis få en frekvensgang som faller fra 100Hz, men som ikke er mer enn 5dB nede ved 30Hz. Under dette faller den. I dette tilfellet er det bassporten som dominerer i dypbassen, men rett over denne er det elementet som må ta jobben med å henge med alene. Her har selve bassrefleksen høy Q og man kan få en kurve som heller konstant fra 100Hz uten noen krumning. Om man tetter porten her vil responsen i dypbassen falle kraftig.
Så kan man i stedet bruke et annet element i denne kassa. Et element som har egenskaper som gjør at dette egentlig er en ganske liten kasse til dette elementet. Man kan ende opp med samme nivå ved 30 og 100Hz, men mellom disse frekvensene vil man ha en tydelig krumning. Man kan for eksempel ha frekvensgangen flat til 50Hz og en ganske brå krumning mot bassporten. Tetter man porten her vil ikke responsen falle like mye som i eksempelet over.
Dersom man får integrert begge disse skikkelig i rommet vil de ikke låte helt ulikt. Det som i hovedsak skiller dem er effekttåligheten (Den "lille kassa" tåler mer effekt) og frekvensresponsen mellom 30 og 100Hz. Man har også en mindre forskjell i fase, men er heller lite hørbar.
Man skal ikke unngå resonanser, man skal ha kontroll over dem og man skal ha dem der man trenger dem. For eksempel vil alle basselementer være avhengig av en resonans og en viss Q-verdi for å kunne levere en relativt flat frekvensrespons. Uten denne ville de av natur falle mot lavere frekvenser i hele sitt frekvensområde.
En viktig del av forståelsen av Q er at alle fysiske gjenstander har en rekke Q-verdier. Man kan for eksempel se for seg Q-verdier på høyttalerelementets chassis. Det vil da si at chassiset har en rekke ulike resonansfrekvenser som sammen med tapsfaktorene i chassiset gir en Q-verdi for hver av dem. Siden ulike materialer har ulike dempning og ulik stivhet må man da finne det materialet og den formen som til sammen gir resonanser materialets indre dempning, eller eventuell tilleggsdempning, klarer å kontrollere.
Siden jeg antar tråden var myntet på at jeg brukte Q-faktor i sammenheng forsterkere i en annen tråd kan jeg forklare hva jeg mente med akkurat det:
Om man har en bassreflekshøyttaler vil man blant annet ha 2 vesentlige Q-faktorer å ta hensyn til. Den ene kalles system-Q. Den andre er bassrefleksens isolerte Q-faktor. Det er ikke så vanlig å oppgi noe om den, men den er ikke mindre relevant av den grunn.
System-Q får man ved å regne forholdet mellom referansenivå (der frekvenskurven er rimelig flat, for eksempel over 100Hz) og nivået ved bassrefleksens resonans. Dersom bassrefleksen ligger 4-6dB lavere kan vi si at systemet har lav Q. Imidlertid kan man få til dette på ulike måter.
Man kan bruke stor kasse i forhold til det anvendte elementet, samt en port som er avstemt lavt i forhold til elementet. Da kan man eksempelvis få en frekvensgang som faller fra 100Hz, men som ikke er mer enn 5dB nede ved 30Hz. Under dette faller den. I dette tilfellet er det bassporten som dominerer i dypbassen, men rett over denne er det elementet som må ta jobben med å henge med alene. Her har selve bassrefleksen høy Q og man kan få en kurve som heller konstant fra 100Hz uten noen krumning. Om man tetter porten her vil responsen i dypbassen falle kraftig.
Så kan man i stedet bruke et annet element i denne kassa. Et element som har egenskaper som gjør at dette egentlig er en ganske liten kasse til dette elementet. Man kan ende opp med samme nivå ved 30 og 100Hz, men mellom disse frekvensene vil man ha en tydelig krumning. Man kan for eksempel ha frekvensgangen flat til 50Hz og en ganske brå krumning mot bassporten. Tetter man porten her vil ikke responsen falle like mye som i eksempelet over.
Dersom man får integrert begge disse skikkelig i rommet vil de ikke låte helt ulikt. Det som i hovedsak skiller dem er effekttåligheten (Den "lille kassa" tåler mer effekt) og frekvensresponsen mellom 30 og 100Hz. Man har også en mindre forskjell i fase, men er heller lite hørbar.
Opphengets stivhet har ikke så mye med Q å gjøre. Det har imidlertid opphengets tapsfaktor. Altså hvor mye energi får man tilbake av det man trykker inn i opphenget. Et oppheng med høy dempning kan sammenliknes med en tempurmadrass. Det returnerer ikke fullstendig i takt med signalet. Tapsfaktoren er også frekvensavhengig og man forsøker ofte å bruke en tapsfaktor som svelger kantresonanser men ikke ødelegger de dynamiske egenskapene.
Opphengets stivhet påvirker heller ikke følsomheten i nevneverdig grad før man går til det helt ekstreme. Om man dobler stivheten er det som regel ikke synlig på frekvensresponsen annet enn at kantresonansen kan forandre seg en del.
Det som normalt gir lav Q er stor magnet. Da snakker vi om stor magnet i forhold til svingende masse. Et element med lav Q vil også ha et tydelig fall mot lavere frekvenser. Dette gjør det godt egnet til horn som jo booster motsatt av dette.
Boomy bass er som regel en følge av høy Q, men ikke fordi systemet ikke er raskt nok. Det skyldes simpelt hen at det blir for flat frekvensgang i bassen og da får man for mye dypbass sammenliknet med midbass, øvre bass, mellomtone osv.
- Ble medlem
- 19.01.2003
- Innlegg
- 3.202
- Antall liker
- 341
Riktig at resonanser er viktig, men i sum for hele frekvensregisteret skal alle resonanser, fasedreininger og Q-verdier være 0. I praksis vil man f.eks. i dypbassen alltid ha en avrulling - tap av akustisk energi jo lavere frekvensen er. Selv om dette er et akseptert fenomen, er det ikke riktig i teknisk forstand. Det eneste basskasseprinsippet som gjør dette fenomenet minimalt, er trykkammerkassen.
En delefrekvens er et resultat av en resonans med en Q-verdi. Butterworth-filtere har Q på 0,7071, og har resonansen ved den frekvensen som er 3dB lavere enn de øvrige frekvensene. Fasedreiningen et filter medfører vil dreies i den ene eller andre retningen avhengig om det er et lavpassfilter eller høypassfilter. Det som er viktig her er at summen av fasedreiningen på høypass og lavpassfilteret (I f.eks. en toveis høyttaler) skal akustisk sett gi 0 fasedreining og 0 resonans, og 0 Q. Da har man kontroll på de akustiske resonansene med utgangspunkt i et riktig tilpasset delefilter.
Vidar
En delefrekvens er et resultat av en resonans med en Q-verdi. Butterworth-filtere har Q på 0,7071, og har resonansen ved den frekvensen som er 3dB lavere enn de øvrige frekvensene. Fasedreiningen et filter medfører vil dreies i den ene eller andre retningen avhengig om det er et lavpassfilter eller høypassfilter. Det som er viktig her er at summen av fasedreiningen på høypass og lavpassfilteret (I f.eks. en toveis høyttaler) skal akustisk sett gi 0 fasedreining og 0 resonans, og 0 Q. Da har man kontroll på de akustiske resonansene med utgangspunkt i et riktig tilpasset delefilter.
Vidar
- Ble medlem
- 03.12.2006
- Innlegg
- 2.486
- Antall liker
- 2
En enkel analogi kan være å sprette en fotball. Hvis den er bløt har den lav Q. Da vil sprettingen fort dø ut. En fotball som er pumpet opp hardt er mye stivere og vil sprette flere ganger, den har høy Q. De vil også reagere forskjellig på påtrykk, feks et spark (impuls). En stiv ball vil typisk også sprette mye fortere (høyere resonansfrekvens). Det kan i hvertfall gi en viss fysisk fornemmelse. Q er et mål som brukes på alle svingesystemer, fra hjuloppheng på biler til bæresystemet til en bro.
Fra Wikipedia:
The Q factor or quality factor is a measure of the "quality" of a resonant system. Resonant systems respond to frequencies close to their natural frequency much more strongly than they respond to other frequencies. The Q factor indicates the amount of resistance to resonance in a system. Systems with a high Q factor resonate with a greater amplitude (at the resonant frequency) than systems with a low Q factor. Damping decreases the Q factor.
Et par illustrasjoner hentet fra: Analysis of the Damped Mass-Spring Differential Equation
Svein.
The Q factor or quality factor is a measure of the "quality" of a resonant system. Resonant systems respond to frequencies close to their natural frequency much more strongly than they respond to other frequencies. The Q factor indicates the amount of resistance to resonance in a system. Systems with a high Q factor resonate with a greater amplitude (at the resonant frequency) than systems with a low Q factor. Damping decreases the Q factor.
Et par illustrasjoner hentet fra: Analysis of the Damped Mass-Spring Differential Equation
Svein.
Q er da lett å forklare. Det er han til høyre på bildet:
Sorry, kunne ikke dy meg... 8)
Sorry, kunne ikke dy meg... 8)
M
Mulelid
Gjest
Hehehe..
J
Janpe
Gjest
"Q" verdien av høyttalersystemet. Enkelt sett, Q-verdien beskriver hvor fort dempet systemet er. En lav Q- verdi, for eksempel 0.5, vil si at systemet har et lav Q og er hurtig dempet. Eller meget korte stopptid som det kalles.
Slike høyttalere har et mye bedre utgangspunkt for å gjengi alt riktig. Høyttalere med høye Q-verdier, dvs. de aller fleste, har ikke en sjanse til å følge med raske forandringer og mangler dynamiske egenskaper. En kraftig og stram forsterker kan hjelpe til med å stoppe bassnotene (dvs. delvis kontrollere dem), men bassen blir treg til tross for det.
Den svulmende bassen fra en høy Q høyttaler gjemmer mange detaljer oppover i frekvensspekteret også. Det finnes mange audiofile som er blitt forført av denne type høyttalere fordi de ikke vet bedre og liker å riste hele huset med bassen. Dette er ikke målet.
Slike høyttalere har et mye bedre utgangspunkt for å gjengi alt riktig. Høyttalere med høye Q-verdier, dvs. de aller fleste, har ikke en sjanse til å følge med raske forandringer og mangler dynamiske egenskaper. En kraftig og stram forsterker kan hjelpe til med å stoppe bassnotene (dvs. delvis kontrollere dem), men bassen blir treg til tross for det.
Den svulmende bassen fra en høy Q høyttaler gjemmer mange detaljer oppover i frekvensspekteret også. Det finnes mange audiofile som er blitt forført av denne type høyttalere fordi de ikke vet bedre og liker å riste hele huset med bassen. Dette er ikke målet.
Dette er jo riktig.
Men her er du på veldig utrygg is. Det er frekvensgangen som utgjør hovedinntrykket av hvor "rask" bassen er. Med Q=0,5 er det veldig vanskelig å få til en fullstendig integrering i rommet uten for mye fall nedover om ikke elementet har litt sære parametre.
Det med forsterker stemmer i og for seg delvis. Forsterkeren er med på å sette den totale Q-verdien. Dersom man designer en høyttaler for å drive den med en rørforsterker kan man senke Q litt for å kompensere for den økningen man vil få av rørforsterkeren.
Det er i utgangspunktet ikke Q-verdien som bestemmer dette. Man kan sette et element i en lukket kasse og ende opp med en Q på 0,5. Allikevel kan elementet ha parametre som gjør at det går flatt til 20 Hz i kassa før det begynner å rulle av. Dette gir i et normalt rom en usannsynlig boomy bass de færreste orker å høre på. Det er med andre ord det første knekkpunktet sammen med systemresponsen som bestemmer om man får for fet bass, for mager bass eller noe midt i mellom.
R
Ronny_D
Gjest
Det er i hvertfall mye bedre enn mye annet Q. Sammtidig er den nevnte Q innovativ.Q er da lett å forklare. Det er han til høyre på bildet:
Sorry, kunne ikke dy meg... 8)
morsomt når tiden blir blandet inn uten at det tas hensyn til svingetiden til det sammenlikningene. Q på 2 stopper raskere enn Q på 1.2 når svingefrekvensen for første er betydelig høyere selvsagt (øker frekvensen minker tiden for de som ikke visste det). stoppe raskere er jo ett relativt begrep, stoppe i forhold til HVA da.... ellers blir det SVAda.
Q forteller også om relativ amplityde på gitte (system) frekvens.
Den stopper fortere men varigheten er jo like mange signalperioder.
R
Ronny_D
Gjest
forutsatt samme Q
- Ble medlem
- 10.02.2002
- Innlegg
- 6.223
- Antall liker
- 124
Q-melk... Q-galskap... Q-velting... Q-alitet... :