Hei!
Var på hjemmebesøk hos en kar her i oslo som bare bor et steinkast unna meg. Fyren er musikkelskende, bevisst og utdannet. Han er også kordirigent for et par kor og lytter mye til klassisk og jazz. Og har en preferanse for eldre innspillinger fordi det ofte er en mer sjelelig og emosjonell tolkning av verkene. Han er ikke HiFi freak slik vi forstår begrepet, men er opptatt av at musikken skal låte godt. Og så har han en del virkelig vintage utstyr som er fasinerende å lytte til. Jeg har tipset Fidelity om at denne mannen er et opplagt emne for hjemme-hos-besøk.
Jeg skal ikke avsløre det eldste av utstyret han har. Men det jeg skal skrive litt om her er lyden fra en Marantz receiver fra 70-tallet, vistnok en av de største klassikerne og som i dag handles for store penger. Den ser ut noe sånn som dette...
...med masse knapper og tung som juling.
Vi spilte Lp'er på en eldre Dual platespiller og CD/SACD på en nyinnkjøpt Denon spiller til 6-7000. Høyttalerne er noen gulvstående Dali i budgettklassen.
Lyden:Jeg hadde med et noen SACD'er og Cder. Blant annet Leontyne Price på SACD og Belafonte på Gold CD. Han ble svært begeistret for disse og sånn naturlig lyd hadde han ikke tidligere hørt fra digital. Og jeg ble bare sittende å lytte til price...jeg ble dratt inn i musikken. Kort sagt: her var det klang i tonene, dynamikk og en slags "indre renhet" i lyden som slett ikke er en selvfølge på dagens HiFi utstyr. Når jeg snakker om dynamikk, så er det spesielt microdynamikken jeg vil fremheve. Men til tross for et svakt dis mellom meg og musikken så var musikken og tonene så ren. Dette i motsetning til "vanlig" HiFi av moderne kaliber som ofte låter anemisk i klangen og med en "indre urenhet" i tonene.
Da er spørsmålet mitt: Var den generelle komponentkvaliteten bedre på 70-tallet enn hva den er i dag? Med det mener jeg at komponenetene ble lagd med best mulig performance som utgangspunkt? Er dagens komponenter lagd på en annen måte, lagd for å tåle høye temperatuerer og for tekniske specs tilpasset computere og andre duppeditter? Eller ligger årsaken andre steder?
Dette er fra min side ikke et forsøk på å forherlige fortiden, men simpelthen helt ærlig beskrive hva jeg hører. Jeg hørte klare paraleller mot Marantz-lyden og gamle Tandberg sølvsuper radioer fra 70-talllet. Tenker spesielt på klang og denne "indre renheten" i tonene.
Var på hjemmebesøk hos en kar her i oslo som bare bor et steinkast unna meg. Fyren er musikkelskende, bevisst og utdannet. Han er også kordirigent for et par kor og lytter mye til klassisk og jazz. Og har en preferanse for eldre innspillinger fordi det ofte er en mer sjelelig og emosjonell tolkning av verkene. Han er ikke HiFi freak slik vi forstår begrepet, men er opptatt av at musikken skal låte godt. Og så har han en del virkelig vintage utstyr som er fasinerende å lytte til. Jeg har tipset Fidelity om at denne mannen er et opplagt emne for hjemme-hos-besøk.
Jeg skal ikke avsløre det eldste av utstyret han har. Men det jeg skal skrive litt om her er lyden fra en Marantz receiver fra 70-tallet, vistnok en av de største klassikerne og som i dag handles for store penger. Den ser ut noe sånn som dette...
...med masse knapper og tung som juling.
Vi spilte Lp'er på en eldre Dual platespiller og CD/SACD på en nyinnkjøpt Denon spiller til 6-7000. Høyttalerne er noen gulvstående Dali i budgettklassen.
Lyden:Jeg hadde med et noen SACD'er og Cder. Blant annet Leontyne Price på SACD og Belafonte på Gold CD. Han ble svært begeistret for disse og sånn naturlig lyd hadde han ikke tidligere hørt fra digital. Og jeg ble bare sittende å lytte til price...jeg ble dratt inn i musikken. Kort sagt: her var det klang i tonene, dynamikk og en slags "indre renhet" i lyden som slett ikke er en selvfølge på dagens HiFi utstyr. Når jeg snakker om dynamikk, så er det spesielt microdynamikken jeg vil fremheve. Men til tross for et svakt dis mellom meg og musikken så var musikken og tonene så ren. Dette i motsetning til "vanlig" HiFi av moderne kaliber som ofte låter anemisk i klangen og med en "indre urenhet" i tonene.
Da er spørsmålet mitt: Var den generelle komponentkvaliteten bedre på 70-tallet enn hva den er i dag? Med det mener jeg at komponenetene ble lagd med best mulig performance som utgangspunkt? Er dagens komponenter lagd på en annen måte, lagd for å tåle høye temperatuerer og for tekniske specs tilpasset computere og andre duppeditter? Eller ligger årsaken andre steder?
Dette er fra min side ikke et forsøk på å forherlige fortiden, men simpelthen helt ærlig beskrive hva jeg hører. Jeg hørte klare paraleller mot Marantz-lyden og gamle Tandberg sølvsuper radioer fra 70-talllet. Tenker spesielt på klang og denne "indre renheten" i tonene.
