Takket være en hurtig handlende aktør så mottok jeg en John Blue CD Mat i posten onsdag. Jeg kom meg kjapt hjem fra jobb, for den var jo ventet. Takk skal du ha for kjapp reaksjon. Jeg har tenkt å komme med mine erfaringer med den matten i denne tråden. Foreløpig vil jeg lytte litt mer før jeg uttaler meg sterkt om hvordan den virker inn på lyden, siden jeg har vært alene. Jeg har også lyttet til lite variert musikk, slik at det må mer lytting til. Ikke minst må jeg få bestilt et par gullører (med kropp og hode) til en hyggelig blindtest-kveld. Jeg må også teste på et litt mer analytisk system enn mitt. Dvs jeg bør i alle fall koble opp Stax på hovedanlegget en dag, for min kombinasjon er ganske tilgivende.
Problemet som fikk meg til å tenke på skiven/matten jeg engang eide var at jeg fikk en CD-spiller som starter fryktelig tregt, som beskrevet over. Den har vanskeligheter med å finne første sporet noen ganger, men henger fast som en klegg når den først får tak. Faktisk vil jeg mene at den korrigerer feil ganske godt, bare den finner første spor og begynner å spille. Men det går tregt.
Og da kommer vi fram til mattens ytelser. Den fører helt klart (målbart) til at platen leses enklere. Oppstarten er aldri noe problem lenger. Kun en CD av de jeg testet var like kjapp uten matten. Konklusjonen er altså at den øker ytelsen til selve drivverket, og laseren får hurtigere festet fokus der den skal.
Og hvilken betydning har det for lyden? I mangel av blindtest og andre ører så vil jeg ikke komme med noen konklusjoner, men enkelte observasjoner har jeg gjort. Det ble spilt endel vokal musikk i dag, men ikke noe eldre enn cooljazz fra 1961. Kunstmusikk av eldre type stod ikke på menyen i dag. De fleste kvalitetsforskjellene er ganske subtile, men sibiliantene ble hørbart godt temmet med matten på platen. Og stemte s-er låt mer naturlig. Og det sier egentlig ikke lite, for diskanten har aldri vært noe problem i mitt system. Den er smooth nok, og likevel var det tydelig hørbart. Jeg føler også at jeg har fått en mørkere bakgrunn, og at lydbildet henger mer sammen.
Flere inntrykk vil jeg ikke komme med før jeg har testet på en mer "vitenskapsfilosofisk" riktig måte. Jeg er ikke fremmed for å gå tilbake på standpunkter, så det jeg har skrevet over trenger langtfra holde vann. Sett bort fra det med sibilantene. Det var på enkelte innspillinger for tydelig til å overses.
Uansett så sitter jeg igjen med et inntrykk av at drivverket har noe å si. Hvor stor betydning det har for lyden har jeg ingen mening om enda, men det virker klart at alle spillere ikke kan lese like godt, når en spiller kan tweakes til å spille bedre på en så enkel måte som dette.
Under testing blir det brukt en Audio Alchemy DDE 1.0 som DAC til en Harman Kardon HD750 HDCD-spiller. En billig sådan. Testingen har også gjort at jeg har merket støyen fra drivverket bedre enn tidligere, fordi jeg har spilt veldig lavt også. Det ser ut for at HK kommer til å finne veien til hodetelefonanlegget til slutt, og at det kommer et annet drev i hovedanlegget. Ut fra dagens eksperimenter lurer jeg på om jeg skal kikke etter en Teac VRDS 1 (riktig navn?), som jeg så gikk for en tusing med litt skrammer på bruktbørsen for en tid tilbake. Eller rett og slett en velfungerende Sony, Pioneer, JVC, Phillips whatever fra nittitallet i grei kvalitet. Det finnes sikkert mange til godt under tusenlappen som kan fungere greit for meg. Hvis noen i Bergen har en eldre, velfungerende og støyfri spiller i budsjett til mellomklassen de kan kvitte seg med for en kjekk pris, så kan de sende meg en PM. For med en tweak som dette kan selv (solid) gråstein skinne litt mer.
Flere inntrykk og beskrivelser av matten fra John Blue kommer etterhvert. Ha litt tålmodighet med meg.
