Jeg tror ikke nyere signalkilder eller forsterkere har noe særlig med dette å gjøre, heller ikke at det er noen motsetning mellom lytting og måling.
Derimot tror jeg trendene på høyttalere har mye med det å gjøre. Perfekte høyttalere finnes ikke. De er alle sammen en haug kompromisser og stabel av mer-eller-mindre dempede resonanser. Selv i mangehundretusenkronersklassen må det gjøres åpenbare kompromisser. En virkelig state-of-the-art høyttaler "med alt" ville fort bli veldig dyr. Trenden i de siste årene har vært mot slanke høyttalere, mest av designgrunner, samtidig med et krav om "fyldig bass" og -3 dB-punktet som viktigste oppgitte kvalitetsparameter for høyttalere. En fordel med slanke høyttalere er at diffraksjonen fra kantene kommer nær elementet, slik at stereoperspektivet kan bli mer presist ("pinpoint imaging").
Men slanke høyttalere må nødvendigvis ha små elementer. For å få bass utav noe slikt, må elementet ha ganske lang vandring for å flytte nok luft, og da blir følsomheten like nødvendigvis lav. Den største kilden til forvrengning i hele kjeden er høyttalerelementene. Vi snakker om nivåer rundt en prosent, heller enn de 0,0...01 % forvrengning som oppstår i en god forsterker. De fleste forvrengningstyper i en høyttaler øker som en eller annen funksjon av strømmen gjennom spolen og utslaget av membranen. Alt annet likt (og det er det sikkert ikke), vil en "stuevennlig" høyttaler ha høyere nivåer av harmonisk forvrengning og intermodulasjonsforvrengning enn hva en mindre stuevennlig sak har ved samme lydtrykk i rommet. Det er heller ikke opplagt at en liten og stuevennlig høyttaler kommer til å bli koblet opp mot en 600-watter, selv om det kanskje er hva den trenger for å spille med samme dynamikk som en litt mindre stuevennlig høyttaler gjør med en 180-watter.
Dessuten, hvis -3 dB-punktet skal være lavest mulig, er det naturlig å gripe til bassrefleksløsninger (heller enn trykkammer), ettersom disse gir litt ekstra nivå litt lenger ned, men ruller av mye fortere under dette punktet. Så man får kanskje -3 dB ved 35 Hz i stedet for ved 50 Hz, men ruller av mye fortere under det punktet enn hva rommet selv kan kompensere for, pådrar seg en heftig faserotasjon, og ender kanskje opp med mindre bass ved de aller dypeste frekvensene enn en trykkammerløsning med høyere F3.
Andre "usual suspects" er bassmellomtoner med for høy delefrekvens (slik at frekvensgangen på aksen er rimelig flat, men ligner mer på Jutulhogget hvis man måler 60 grader off-axis) og diskanter med vendt fase (som kanskje gjør det lettere å lage et delefilter for flat frekvensgang på aksen, men som umulig kan gjøre noe godt for impulsresponsen).
Valentinos høyttalere er slanke og elegante, men de har -10 dB ved 40 Hz (trykkammer). Det tyder på et særdeles bevisst forhold til hvilke kompromisser og avveininger som inngår og lite behov for å imponere Elkjøp-kunder. Bevisst optimalisering for lytting i nærfelt (heller enn partymusikk i hele rommet) er også et klart standpunkt. (Off-axis? What off-axis?) Og så vil en sub eller to med 2x12" og noen hundre watt flytte på både kompromissene og resten av møblementet...
Det høyttalerkonseptet jeg går rundt og funderer på kommer til å ha mye membranareal, høy følsomhet og korte utslag på elementene i trykkammer, kombinert med et stivt og godt dempet kabinett med filtbelagt baffel og avrundede hjørner for å hanskes med diffraksjonen på den måten. Aktiv drift og korrekt impulsrespons hører med. Så får vi se, dvs høre, om det blir noe tess. Forhandlingene med interiørarkitekten har begynt.
