Audiophilia Nervosa - et forsøk på en definisjon

De fleste av oss kjenner til denne sykdommen. Den manifisterer seg som en snikende uro, en kribling, en vag fornemmelse av at det er noe galt, som ikke er rett, eller at kanskje er det mye som er rett, men kanskje ting kunne vært litt mer rett? Den avføder ville søk på nettet, skriblerier i nettforaer, abonnementer på ulike tidsskrifter, men først og fremst: en uro og et ønske om noe nytt, en endring. Og snart står det noe nytt i lytterommet, en boks, en kabel, en datamaskin, hvem vet, men noe nytt er det. Og roen senker seg for en liten stund, før den kommer snikende tilbake - igjen og igjen og igjen.

Som de fleste også har lagt merke til kan denne sykdommene være rimelig langvarig og lede til mye rart: dans, uhemmet pengeforbruk, slitne rygger, vennskap og uvennskap, og ikke minst, tilnærmet krig. Og når kampen kaller, blir skyttergravene fort opptegnet og kamphanene kaster på seg blikkhjelmene og stormer ned, klar til kamp: fra den ene siden kommer rør, ofte med kvikksølvholdinnhold, som kastes mot fienden i et desperat forsøk på å knerte dem; enten som en følge av glasskader eller som en følge av kvikksølvet. I en annen leir kaster de store isblokker mot fienden, gjerne utført av bemerkelsesverdig moderne maskiner som er spesialkonstruert for å akkurat det formålet. I en tredje skyttergrav springer menn rundt i dameklær og kvinner rundt i herreklær, mens de kaster rundt seg med store metallgjenstander i ulike størrelser og fasonger, ofte med stor kraft, men muligens med mindre presisjon. Og slik går dagene på hi-fi sentralen og årene ruller avgårde.

Det kamphanene ikke så var de menneskene som har trukket seg ut av skyttergravene, ikke grunnet granatsjokk eller varige kvestelser, men de som fant ut at dette var egentlig bare dumt, slo seg til ro med sine prefererte nytelsesobjekter og opprettet en felles kaserne hvor de kunne dele morsomme historier fra sin tid i skyttergravene. Det var de som vant. De kom seg videre. Men hva gjorde de?

Jeg, for min del, klarer ikke å fri meg fra ideen om at Audiophilia Nervosa er et utslag av samfunnets ønske og krav om å være i bevegelse hele tiden, om aldri å være tilfreds, om at vi skal selvrealiseres enten vi vil eller ikke, og at døden, det er stillstanden, det er når du stopper opp. Men er det egentlig det? Går det an å lytte og å nyte musikk i fulle drag hvis du hele tiden skal være i konstant bevegelse, enten inne i skyttergravene eller (og akk, disse overløperne!) mens du panisk løper fra den ene skyttergraven til den andre og ikke finner ro i noen av dem?

Hvis målet er musikken og musikk er kommunikasjon, så krever kommunikasjon at du tar deg tid. At du gir deg tid og ro. Og at du kan leve med at det stikker ut noen ting her og der, at kanskje er ikke de hornene i Mahler-symfonien helt som du vil ha dem, eller anlegget ditt klarer ikke å gjengi den 16Hz-tonen i Saint-Saens-symfonien, eller, eller, eller. Jeg tror garantert at du kan finne noe i et hvert anlegg som kunne vært litt bedre. Hadde det ikke vært mulig, hadde ikke hi-fi bransjen overlevd.

Jakten på det perfekte er det noe sykelig over. Og her vil mange, uavhengig av skyttergraver og utrustning, innvende at: ja, men jeg jakter ikke på det perfekte! Nei vel. Hva jakter du på da? Igjen: hvis målet er musikken, så er det vanskelig å nå målet hvis dørstokken slites ned av jekketrallene som bringer inn nytt utstyr. Så; hva jakter du på? Jeg vet ikke hva det er, men jeg ville kjent det igjen når jeg fant det? Gratulerer, du har akkurat pådratt deg enda en runde med Audiophilia Nervosa. Hi-fi butikkene og bruktbørsen er åpen og kredittkortet vibrerer av glede.

Jeg tror at den roen som de som trakk seg ut av skyttergravene fant, ikke ble påført dem av stereoanlegget deres. Jeg tror den roen er valgt. Og at den roen krever en evne og en vilje til å stå i det presset som hele tiden er der: trenger du ikke egentlig en ny forsterker? Tror du ikke bassen kunne vært litt fastere og mer struttende? Og helvete! Der skjærte det i diskanten i et millisekund! Å nei! Hva nå? O.s.v.

Hvis psykiske lidelser i stor grad er normal reaksjoner på unormale situasjoner, og Audiophilia Nervosa skal forstås i det språket så er Audiophilia Nervosa en normal reaksjon på et usunt, pervertert kjøpepress og et godt presentert, perfekt ideale som aldri kan nås (for hvis det nås, stopper markedet opp).

Eksistensen av Audiophilia Nervosa utelukker dog ikke eksistensen av et sunt forhold til musikk og hi-fi. Jeg tror det er fullt mulig, og at mange klarer, å ha et avslappet og greit forhold til det; hvor hi-fi og musikk kan sameksistere som to likeverdig hobbier. Men det skal jeg ikke skrive så mye om nå, annet enn å kommentere at jeg tror ikke at alle lider av Audiophilia Nervosa bare fordi de skriver på sentralen. Men jeg er ganske overbevist om at mange som skriver på sentralen, lider av det.

Til sist; VG-testen for om du lider av Audiophilia Nervosa (dog ville den nok ikke funket i VG (selv om den er skrekkelig dikotomiserende), fordi den krever en viss grad av ærlighet overfor egne motivasjoner, er jeg redd for):

Kan du, med ro i sinnet, si at anlegget ditt er et objekt du har for å nyte den musikken du er så glad i? Eller er anlegget ditt noe du er, en del av deg, og du klarer aldri å finne roen med anlegget ditt fordi det er hele tiden er noe som kunne vært litt bedre?

Hehe – jeg både kjenner meg igjen og kjenner meg ikke igjen.

For å ta det siste først: Jeg kjenner meg ikke igjen i det du benevner skyttergraver. Jeg har noen audiofile venner – ikke mange – men noen. Vi hygger oss sammen. Dette er folk jeg kan be om råd og få hjelp av. Vi kjeppjager da ikke hverandre rundt. Tvert i mot vi deler erfaringer og hjelper hverandre. Jeg kan ringe en sen kveld og spørre om de vet hvem som reparerer merke X – i tilfelle junior litt desperat ringer og sier at forsterkeren hans har begynt å skurre urovekkende. Eller jeg kan få tips om nå er dette og hint lagt ut på bruktbørsen et eller annet sted – om det ikke er noe jeg skal ha, er det noe som venner eller familie har bedt meg være på utkikk etter. Slikt er liksom blitt min jobb her hjemme.

Jeg kjenner meg ikke igjen i det du benevner samfunnets kjøpepress. Tvert i mot – jeg synes at det legges forferdelig lite press på folk for at de skal ha seg skikkelig hifiutstyr. Store flatskjermer, javel. Store surroundpakker – film som om du var på kino, men i din egen stue – der er det et stort press. Men ikke på hifi.

Men ellers? Joda – det blir nok av oppgraderingsvirus fra tid til annen. Det er likevel et slags målrettet virus som er ute og går. Med et anlegg på et visst nivå – og med et par gode venner som er der også – blir det lett til at man blir oppmerksom på hvor man står. Som når man er ute og jogger sammen. Løper du alene, merker du ikke hvor dårlig formen er. Jogger du sammen med et par kamerater, merker du plutselig at du blir liggende heseblesende etter. Det er først da du vet hvordan formen er. Sånn sett er det kanskje best å drive på alene og i det stille - både med jogging og med hifi. Minst sjanse for å bli angrepet da.

Klart at et nettsted som Hifisentralen gjør sitt. Ut fra det man leser her, kan man jo tro at hele Norges befolkning driver på og bytter, tester, oppgraderer, selger brukt og kjøper nytt i ett sett – og at man derfor er unormal hvis man koser seg med det man har. Sannheten er at vi er en liten sær elite. Folk flest er opptatt av helt andre ting. De vet ikke forskjell på desibel og ampere. La oss likevel ikke innbille oss at vi er særere enn andre. Det finnes nettsteder for foto – der er de minst like gale – og biler – der er de enda galere – bare for å sette vår lille hobby i perspektiv.

Men så lenge man hygger seg, er det helt allright. Det kan aldri skade.

Skjønner ikke hva du prater om

Dette var vel et realt oppgjør med egen hjerne Mbare. Ved hjelp av helbredende selvsnakk er du trolig kommet i nåde hos enkelte motstandsfolk og det ble fred i Østfold med evigvarende stagnasjon og nedleggelser av lokale hifi-pusjere og hvor din frend RoDa ikke lenger hadde mer å debattere i den ypperste nasjonale tabloide hifi-presse. Derimot vil det oppstå nye kriger med slike definisjoner på trykk og nye graver graves.
- Du medvirker til nedleggelser av et ukjent antall kapitaltrengende elektroniske hjørnebutikker som på lik linje med alle kommersielle bedrifter skal selge deg og meg sine verdens beste produkter som hjelper på alle frekvenser. Atpåtil bør jeg komme igjen allerede neste sommer for å høre de nye modellene ankomme. ;D

Vel, er det slik at jeg mener og står for ovenstående? Det må du ikke tro!  Dette var bare et apropos.....og en håpløs tilnærming til nedenstående.

Som vanlig krydrer du dine skriblerier og betraktninger og bidrar med en viss grad av spissede egenopplevde betraktninger. Nå er jeg så uheldig agt at jeg ikke kjenner deg, annet enn gjennom det jeg jevnlig har fått med meg i den fantastiske tråden din, samt mye annet du har bidratt med av flotte og velskrevne skriblerier med humoristiske vinklinger (landsdelshumor?).
Mbare, du har tidvis helt rett ...tror jeg. Erkjenner at jeg nikket etpar steder, men jeg benekter det selvsagt og innrømmer neppe noe av mine svakheter i et slikt forum.
Samtidig har jeg opplevd at dette hifi-stresset samtidig har hjulpet meg til å oppnå noe ...noe jeg drømte om.  - Nemlig en stillesittende, svettefri hobby som en kontrast til alt jeg brukte fritiden på tidligere. Pokker, man må jo fighte litt for det. Derfor har stresset på en måte vært nødvendig for å oppnå et mål på lik linje med en toppidrettsutøver som må legge ned timesvis, årelang, målbevist trening for å nå sine ambisjoner og resultater. Da kommer også kosen etterpå ....for de av oss som husker hvor switsjen til kosen befant seg ...kosen til "lyden i musikken". Den knappen sitter mellom ørene ....bare å trykke.
- Dette var også bare et apropos ...som en appendix til definisjonen ;D

Pokker heller, jeg er fornøyd jeg..... og ferdigkriga fram til sommeren.  Ja, forutsatt at jeg ikke blir utsatt for kjøpepress da.  :-\

Nei, nå har jeg skrevet altfor mye og altfor fort ...jeg får se over i morgen. God natt!

Mvh
Jan P.

 

Audiofil neurose? Fenomenet kjennetegnes av høy grad av fetsijering av gjenstander til bruk for musikkavspilling. Noen er seriemonogame i forhold til sine gjenstander, men man finner nok flest polygame varianter i populasjonen ;D

Fint innlegg, Mbare.

Man bedriver da ikke skyttergravskrig. Blitzkrieg skal det være. Moderne tider. Bare spør Norman Schwarzkopf.

Jeg lar meg alltid fornøye og betenkes over dine betraktninger og de kommentarer de frembringer, Mbare.
Hifi har en psykologisk interessant side. Oppegående tenkende flegmatiske og pragmatiske mennesker kan like gjerne ha en fundamentalistisk hifitilnærming som enkle niekulturnij mennesker kan ha en vitenskapsbasert.

Nevrosene kommer av ensretting; Det er en mannfolkgreie. Kvinner finner andre nevrosestimulanter enn hifi.

Audiophila Nevrosa er ganske likt bulemi, ikkje sant?

Mbare skrev:

Jeg tror at den roen som de som trakk seg ut av skyttergravene fant, ikke ble påført dem av stereoanlegget deres. Jeg tror den roen er valgt. Og at den roen krever en evne og en vilje til å stå i det presset som hele tiden er der: trenger du ikke egentlig en ny forsterker? Tror du ikke bassen kunne vært litt fastere og mer struttende? Og helvete! Der skjærte det i diskanten i et millisekund! Å nei! Hva nå? O.s.v.

Klikk for å utvide...

Fint innlegg, Mbare.

Eg trur ikkje dette sjukdomsforløpet er særleg unikt for audiophilia nevrosa. Illustrasjon, litt lang, men kanskje nyttig:

På nettet finst ei ganske stor gruppe som er sjukeleg opptekne av "personal productivity". Åltså, dette er ikkje folk som er utruleg effektive, pr. definisjon, men dei er veldig opptekne av korleis dei skal organisera liva sine for å få gjort mest mogleg med minst mogleg stress. Mange av dei har lese bøkene til ein David Allen, som er kjent for ein organiseringsmetode som han kallar "Getting Things Done", GTD. Det som er spesielt med Allens GTD, er at det ikkje er noko særleg med livsfilosofi og høgare mål, men ei veldig hands-on innføring i korleis ein skal laga lister over alt ein har i hovudet og organisera papirkaoset rundt seg.

OK, case in point her er at mange av dei som les desse bøkene opplever at dei funkar. Dei opplever at det faktisk ikkje er så dumt å organisera liva sine og skriva ned ting for å få oversyn. Men: nokre kjem seg ikkje vidare. Dei vert i staden manisk opptekne av notatbøker, arkivskap, kontorutstyr, snedig programvare, smarttelefonar og endelause lister med produktivitetstips. Og dannar altså eigne miljø på nettet, slik audiofile gjer her på HFS. Ein guru i dette miljøet byrja nett å skriva mykje om at folk burde gje blanke i produktivitet, og heller gjera ting i staden. Analogt til korleis mange på HFS brått annonserer at dei er ferdige med dette, og vil bry seg om musikk i staden.

Altså, eg trur mange "diller" har eit liknande forløp. Ein vert oppteken av noko, og oppdagar at auka kunnskap gjev positiv verknad. Difor vil ein gjerne koma vidare, læra meir. Problemet er at lova om minkande avkastning (i overført tyding) er ganske universell; det er ingenting som er som det fyrste kysset (eller skotet).

Det er sannsynleg at sjukdomsforløpet herifrå kan ta fire ulike vegar:

1. Fornekting. "Herregud, så meiningslaust dette var. Eg greier meg eigentleg lenge med bilstereoen".

2. Kontrollert uttrekking. "Eg har lært mykje av å vera audiofil, og har lært å setja pris på god lyd. Men no vil eg konsentrera meg om andre ting."

3. Kontrollert nyting. "Eg liker å leika med sånne hifi-greier, og anerkjenner at eg ikkje skal nokon stad med dette. Det er ein overskotsaktivitet, og tids- og pengebruken er nøye tilpassa alle andre ting eg vil med livet mitt."

4. Ute av kontroll. Det er vanskeleg å leggja orda i munnen på dei som fell i denne kategorien, for dei er meistrar i sjølvbedrag. Likevel, det kan få utslag i botnlaus gjeld og samlivsbrot.

(OT: Som det går ganske klart fram av signaturen min, er eg sjølv berre i eit forstadium. Ja, eg er usikker på om eg nokon gong kjem til å utvikla audiophilia, sjølv om dei vitskaplege sidene ved lydgjengjeving interesserer meg).

Fantastisk innlegg, Mbare.Stjerne i boka! Du fikk deg akkurat en plass på treffet om en drøy uke, om du fremdeles kan..... Det får meg til å tenke på Beissers paradoksale endringsteori."Change occurs when one accepts what one is, not when one tries to be what one is not". Altså, bare ved å akseptere at man har gått for langt og blitt en fullbefaren hifinevrotiker og våge å stå i det, kan endring inntreffe, og man kan komme seg ut av skyttergravene. -Mye god mentalhygiene i en tilværelse utenfor dem, nemlig...... ;D

Hodeløs hær farer ille fram.

Ganske OT egentlig, men en assosiasjon like fullt. Eller kanskje det er en dissosiasjon? Jeg får spørre ekspertisen.

Valentino skrev:

Man bedriver da ikke skyttergravskrig. Blitzkrieg skal det være. Moderne tider. Bare spør Norman Schwarzkopf.
...

Klikk for å utvide...

o.t.

The Ramones og Blitzkrieg bop er kanskje et passende soundtrack ...

mvh
KJ

Bra lyd på det opptaket, du...
;D

Takk for hyggelige tilbakemeldinger.

Impulse: takk for tilbudet, men jeg må nok desverre betakke meg - jeg har lagt andre planer da det ikke så ut som det var plass. 8)

Vagstol: i den grad du (enda) ikke har pådratt deg Audiophilia nervosa vil jeg anta at dine observasjoner er fra noen som foreløpig ser ting litt utenfra (jeg for min del har, tross alt, vært her på sentralen i snart 6 år...). Og jeg liker de observasjonene.