Format og lyttevaner?

Hei

Jeg satt i dag og leste litt i det siste Stereophile. Der var det et leserinnlegg som jeg hang meg litt opp i, kjente meg litt igjen egentlig. Personen som skrev hadde vært tidlig ute med å adoptere musikkavspiling fra server. Det var bekvemt og praktisk med hele platesamlingen tilgjengelig via disse løsningene. Det som denne personen videre erfarte var at denne tilgjengeligheten igjen påvirket den musikalske menyen. Fokuset ble på lett og fordøyelig musikk som ikke utfordret lytteren. Hans musikalske horisont ble innsnevret. Som en konsekvens av dette ble hans squeezebox transporter flyttet ut av lytterommet og inn i stua, og musikkavspillingen ble dermed igjen gjort med fysiske plater.

Etter at jeg gikk til innkjøp av en god platespiller og riaa merker jeg at jeg spiller litt annerledes musikk når jeg bruker denne. Jeg spiller også i mye større grad hele album fremfor enkeltlåter. Dette har faktisk hatt noen fine bieffekter da flere av låtene som ligger rundt tidligere favoritter nå har vokst gjennom flere gjennomhøringer og blitt nye favoritter. Hos meg påvirker altså formatet mine lyttevaner, og nå som jeg har solgt cdspilleren min og venter på neste generasjon mac mini, så tror jeg nok at denne bevistgjøringen kan være nyttig for meg å gjøre.

Noen som har erfaringer å komme med rundt dette med format og lyttevaner?
Hva med dere som har gått over til harddiskavspilling?

Merker klart at det er vanskeligere å holde fokus med hele platesamlingen lett tilgjengelig. På den annen side hører jeg mer på musikk fra avkrokene av platesamlingen og har gjenoppdaget noen gamle slagere. Og nå har jeg jo også fått platespiller, så ritualet og den taktilteten kan oppleves om ønskelig.

Litt både og for mitt vedkommende.

Jeg kjenner igjen litt av det du sier om lettfordøyelighetens forbannelse. På den annen side er det veldig lett å sette på en tungtfordøyelig plate man ellers aldri ville ha tatt seg bryet med å reise opp av godstolen for å finne frem og sette på. Det er ikke alltid disse tungtfordøyelige sakene klaffer - og sånn sett er det lett å svitsje over til noe annet. Men når det klaffer - da har man en fin lyttestund med saker man ellers ikke ville ha tatt sjansen på å ta frem.

Et annet viktig moment er at Squeezeboxene alltid finner den platen jeg vil spille. Det er et kjempefremskritt sammenlignet med hvordan det var før - da lå platesamlingen fordelt rundt tre forskjellige musikkanlegg - litt her og litt der. Pluss noe på utlån, noe i bilen og noe på hytta. Skjønner nesten ikke hvordan jeg klarte meg uten disse Squeezeboxene mine. For ikke å snakke om all den nye musikken jeg får tilgang til på den moderne måten. Vi har nemlig innrettet oss slik at min harddisk fungerer som backup for barnas musikk og omvendt - på den måten får jeg et gigantisk platebibliotek som overgår alt det jeg kunne ha tenkt meg å bruke tid og penger på å gå til anskaffelse av. En slags frivillig tvangsfôring av ny og ukjent musikk.

Jeg har lest brevet i Stereophile og er litt enig selv og jeg må innrømme at jeg spiller sjeldnere vinyl nå enn før jeg kjøpte med Squeezebox (SB). På den andre siden syns jeg SB har store fordeler også. F.eks setter jeg den ofte på å spille tilfeldige sanger innen en genre (min favoritt er Progressive Rock) og da hender det jeg får høre melodier jeg aldri har hørt før!

mvh,
OS

Et ikke helt uvesentlig punkt som jeg glemte i farten, er at med Squeezebox lytter jeg på radio som jeg aldri har gjort før. Ikke på NRK og slike trøtte greier, men på klassisk musikk, jazz og blues fra stasjoner som har spesialisert seg på å sende slikt - og det er en helt annen måte å lytte på. Da kan jeg sitte i timesvis og lytte på samme stasjonen. Kommer det et dårlig stykke innimellom, gjør det ingenting - jeg vet at om en liten stund kommer det noe annet og som regel bedre. Spenningen knyttet til ikke å vite hva som kommer rundt neste sving, gjør at man holder ut. Man vil jo nødig gå glipp av mulige godbiter. I tillegg noterer jeg flittig når jeg hører noe bra - og har på denne måten etterhvert fått meg en innkjøpsliste lang som et vondt år.

Ulf-B skrev:

Et ikke helt uvesentlig punkt som jeg glemte i farten, er at med Squeezebox lytter jeg på radio som jeg aldri har gjort før. Ikke på NRK og slike trøtte greier, men på klassisk musikk, jazz og blues fra stasjoner som har spesialisert seg på å sende slikt - og det er en helt annen måte å lytte på. Da kan jeg sitte i timesvis og lytte på samme stasjonen. Kommer det et dårlig stykke innimellom, gjør det ingenting - jeg vet at om en liten stund kommer det noe annet og som regel bedre. Spenningen knyttet til ikke å vite hva som kommer rundt neste sving, gjør at man holder ut. Man vil jo nødig gå glipp av mulige godbiter. I tillegg noterer jeg flittig når jeg hører noe bra - og har på denne måten etterhvert fått meg en innkjøpsliste lang som et vondt år.

Klikk for å utvide...

Godt poeng. Må se om jeg kan få satt opp mac mini slik at jeg kan gjøre noe lignende når jeg får den.

Interessant! Slike observasjonar har eg sett mykje av, både innan eiga musikkutvikling og hos andre.
Anlegget styrer musikksmaken min, iallfall. Det oppdaga eg ganske tidleg. Mine fyrste seriøse anlegg møtte ikkje større krav enn at måtte takle det som dukka opp av rock på skikkeleg lydtrykk. Så kom Dark Side Of The Moon, og anlegget måtte spele 32 hz. Eit par IMF TLS 80 gjorde jobben, og desse tok "føringa" i min musikksmak. Eg vart veldig hekta på djupbass, og utvikla m.a. sans for orgelmusikk. Så fekk eg meg etter kvart eit anlegg der rørforsterkarar og elektrostatar var formidlarar, og no vart store symfoniske verk og intrikat poprock det viktigaste. Med ein ny VdH-pickup og ny ET2-arm fekk eg dessutan sansen for kammermusikk og slikt som inneheldt svært mykje rominformasjon og lydbildedetaljar.

Men dette å plukke dei beste låtane, og ikkje spele heile album, skjedde med meg då eg fekk ein CD-karusell frå Sony med plass til 200 CD-album. Dette vart fort det dominerande mediet då ungane var små. No kunne dei også få styre musikk via fjernkontrollen, utan at det gjekk ut over pickup m.m. Det var velsigna enkelt å fyre opp anlegget, og sette på "noko passande" etter ein travel arbeidsdag. Eg spelte vel meir musikk denne perioden enn kva eg gjer no, eigentleg (og eg spelar mykje).
Med ny vinylrigg i huset sidan hausten 2007 har det no gått veldig mykje i klassisk + 70-talsrock igjen. Og når eg testar ut svært eksklusive ting, får eg ein hang til å spele nettopp slike opptak som framhevar dei sterke sidene til komponenten. Har t.d. ein heilt fantastisk klasse A-forsterkar i hus. Denne er så stille at det ikkje er til å tru. Dette har gjort at mine utmerka RCA-opptak frå slutten av 50-talet vert lite spelt. Dei inneheld litt bandsus, trass sine mange kvalitetar elles. No er det svært hyggjeleg å spele gode, heildigitale opptak der denne totale mangelen på susing eller elektronisk "glans" kjem til sin rett.
Ikkje slik at det eg skriv her er fullstendig gjennomført, eg spelar framleis ting eg faktisk har veldig lyst å høyre av andre årsakar enn test/komponentkvalitetar. Men det er ein tydeleg tendens. Til tider, og spesielt under lytteøvingane eg stort sett driv alle helgemorgonar, før dei andre i huset har stått opp. Men no er det Oslo Gospelkor som skal i spelaren....

Satte meg akkurat til å lese litt epost (og se om sentralen hadde noe hjerneføde på lur), og i hodet satt den aldeles praktfulle førstesatsen av Mozarts KV331-sonate. Nå spiller Wilhelm Kempff den noget bedre enn hodet mitt er i stand til, og herfra er veien veldig kort til SqueezeCenters webgrensesnitt. Voila! Hadde gode Wilhelm vært på sølvskive slik Mitsuko fremdeles er (jeg ripper Mendelssohn i disse dager) hadde det ikke blitt noe av.

Damn good coffee, forresten.