(Enda et forsøke på halv-filosofiske rambuleringer)
Inspirert av TAS nr. 162, noe Snickers-Is kommenterte i en tråd og mine egne grublerier har jeg tenkt litt (igjen). Denne gangen er temaet: hva får et stereoanleggn(la oss holde multikanal utenfor?) til å høres "virkelig" ut?
I nevnte TAS diskutere de dette og det later til å handle om flere ting, slik de ser det, men de viktigste tingene er: så høy oppløsning som overhodet mulig, transientriktighet og et stort lydbilde med utøvere i realistisk størrelse og hvor du virkelig får opplevelsen av at luft flyttes når de spiller/synger/what-ever. Og det impliseres at det ikke er nødvendig at det er spikflatt i frekvensgangen.
Argumentet for oppløsning er greit nok, det handler om mikrodynamikk og de små, små tingene - som at en trommis vil aldri slå likt på skarptromma og at et skikkelig anlegg med høy oppløsning vil gjøre det mulig å høre dette - at hvert slag er litt annerledes enn slaget som går forut for dette. Dette henger også sammen med transienter, fordi anslaget må høres riktig ut ellers vil vi ikke "tro" på det.
Så kommer de til et annet poeng, nemlig det at anlegget må gi en illusjon av at luft settes i bevegelse (det J. Valin kaller "action" eller "bloom"). Jeg forstår det dit hen at at det handler om at instrumenter sette luft i bevegelse og denne luften vil bevege seg i en gitt retning - og at et godt anlegg må gi en illusjon av at luften beveger seg fram og tilbake, så og si - når Coltrane blåser i saksofonen skal vi få en følelse av at luft settes i bevegelse og at den forsvinner igjen. Vanskelig begrep, syns nå jeg, men jeg tror kanskje jeg skjønner det?
Til sist snakker de om viktigheten av størrelse på lydbildet - d.v.s. si både i bredde, dybde og høyde, men også at utøverne er riktig proposjonert - at de lettere kan "sees" som virkelige mennesker som sitter, står eller hva de nå gjør mens de spiller instrumentene sine.
TAS diskuterer også det at homogenitet er viktig, at lyden er "cut from same cloth" - elementer som oppfører seg annerledes og skaper lyd annerledes vil være vanskelig å integrere (men garantert ikke umulig) i et hele.
Komplisert, men spennende tema - hva skaper illusjonen av virkelighet eller av at musikerne faktisk spiller musikk i stua di? Jeg blir tenkende på at noe av jeg merker at jeg syns er rart med stativHT etter å ha levd med Magnepan i lengre tid er at ting føles så mye mindre - størrelsesmessig. Og at med vanlige elementer (i hvert fall mange av de jeg har hørt) så savner jeg litt av den plutseligheten jeg syns Magnepan har. Og en helt vill oppløsning og detaljering, som jeg er blitt veldig glad i - fordi den ikke oppleves som slitsom, men bare ekte.
I bunn og grunn virker det som om målet er å skape et lydbilde i stua med realistisk størrelse på utøverne og hvor de viktige "småtingene" er ivaretatt - pusteteknikk på blåseinstrumenter, transienter som er hurtige og kontante, evnen til å bevege luft. Og kan man gjøre dette med små HT? Eller krever det en evne til å flytte luft som små HT ikke har? (Og ja, jeg er klar over at veldig få av oss har lytterom på 60 kvadrat og råd til enorme systemer, men jeg snakker mer utopisk og prinsipielt enn noe som helst annet).
Det jeg håper på en debatt om, bare for å si det, er de temaene som tas opp her og dermed mer grunnleggende: hva skaper følelses av realisme som igjen (tror jeg) vil gjøre at vi i enda større grad kan fortape oss i musikken? Jeg syns jo det er interessant at redaktørene i TAS, som jo er meget erfarne herremenn, tydeligvis mener at spikflat frekvenskurve ikke er alfa og omega?
Inspirert av TAS nr. 162, noe Snickers-Is kommenterte i en tråd og mine egne grublerier har jeg tenkt litt (igjen). Denne gangen er temaet: hva får et stereoanleggn(la oss holde multikanal utenfor?) til å høres "virkelig" ut?
I nevnte TAS diskutere de dette og det later til å handle om flere ting, slik de ser det, men de viktigste tingene er: så høy oppløsning som overhodet mulig, transientriktighet og et stort lydbilde med utøvere i realistisk størrelse og hvor du virkelig får opplevelsen av at luft flyttes når de spiller/synger/what-ever. Og det impliseres at det ikke er nødvendig at det er spikflatt i frekvensgangen.
Argumentet for oppløsning er greit nok, det handler om mikrodynamikk og de små, små tingene - som at en trommis vil aldri slå likt på skarptromma og at et skikkelig anlegg med høy oppløsning vil gjøre det mulig å høre dette - at hvert slag er litt annerledes enn slaget som går forut for dette. Dette henger også sammen med transienter, fordi anslaget må høres riktig ut ellers vil vi ikke "tro" på det.
Så kommer de til et annet poeng, nemlig det at anlegget må gi en illusjon av at luft settes i bevegelse (det J. Valin kaller "action" eller "bloom"). Jeg forstår det dit hen at at det handler om at instrumenter sette luft i bevegelse og denne luften vil bevege seg i en gitt retning - og at et godt anlegg må gi en illusjon av at luften beveger seg fram og tilbake, så og si - når Coltrane blåser i saksofonen skal vi få en følelse av at luft settes i bevegelse og at den forsvinner igjen. Vanskelig begrep, syns nå jeg, men jeg tror kanskje jeg skjønner det?
Til sist snakker de om viktigheten av størrelse på lydbildet - d.v.s. si både i bredde, dybde og høyde, men også at utøverne er riktig proposjonert - at de lettere kan "sees" som virkelige mennesker som sitter, står eller hva de nå gjør mens de spiller instrumentene sine.
TAS diskuterer også det at homogenitet er viktig, at lyden er "cut from same cloth" - elementer som oppfører seg annerledes og skaper lyd annerledes vil være vanskelig å integrere (men garantert ikke umulig) i et hele.
Komplisert, men spennende tema - hva skaper illusjonen av virkelighet eller av at musikerne faktisk spiller musikk i stua di? Jeg blir tenkende på at noe av jeg merker at jeg syns er rart med stativHT etter å ha levd med Magnepan i lengre tid er at ting føles så mye mindre - størrelsesmessig. Og at med vanlige elementer (i hvert fall mange av de jeg har hørt) så savner jeg litt av den plutseligheten jeg syns Magnepan har. Og en helt vill oppløsning og detaljering, som jeg er blitt veldig glad i - fordi den ikke oppleves som slitsom, men bare ekte.
I bunn og grunn virker det som om målet er å skape et lydbilde i stua med realistisk størrelse på utøverne og hvor de viktige "småtingene" er ivaretatt - pusteteknikk på blåseinstrumenter, transienter som er hurtige og kontante, evnen til å bevege luft. Og kan man gjøre dette med små HT? Eller krever det en evne til å flytte luft som små HT ikke har? (Og ja, jeg er klar over at veldig få av oss har lytterom på 60 kvadrat og råd til enorme systemer, men jeg snakker mer utopisk og prinsipielt enn noe som helst annet).
Det jeg håper på en debatt om, bare for å si det, er de temaene som tas opp her og dermed mer grunnleggende: hva skaper følelses av realisme som igjen (tror jeg) vil gjøre at vi i enda større grad kan fortape oss i musikken? Jeg syns jo det er interessant at redaktørene i TAS, som jo er meget erfarne herremenn, tydeligvis mener at spikflat frekvenskurve ikke er alfa og omega?
