DEL III (Judas har slettet den sarkastiske og halvironiske Del II og blitt seriøs)
Jeg har hatt disse rørblokkene i hus i om lag en uke nå og skal forsøke å formidle hvordan de lyder i mitt system. Og dette med system og helhetstenkning er nok viktig når det gjelder dette feinschmeckerproduktet.
Disse forsterkerene er konstruert etter OTL-prinsippet (Output Transformer Less), som betyr at det ikke er utgangstrafoer i forsterkerene. Rørene driver med andre ord høyttalerene direkte. Etter det jeg har forstått krever dette prinsippet sn konstruktør, og en del eldre forsterkere gjaldt for å være notorisk ustabile. Einsteins OTL-blokker skal være meget stabile og etter 7-8 år på markedet har jeg aldri hørt rykter om at disse skulle være mindre pålitelige enn andre kvalitetsforsterkere. OTL-forsterkere regnes imidlertid av mange rørguruer for å være en optimal løsning rent lydmessig, og det trekkes frem at disse forsterkerene generelt preges av ekstrem gjennomsiktighet og hurtighet. Dette er en beskrivelse som passer meget godt til Einsteins blokker. Dette er ikke en kraftforsterker som har trøkk i mellombassen og utømmelige kraftreserver som sin fremste egenskap, de bør pares med høyttalere som er relativt lettdrevne med et jevnt og ikke alt for lavt impedanseforløp. Tar man slike enkle forhåndsregler, kan Einstein kvittere med gourmetlyd. For de som behersker tysk, vil jeg anbefale følgende test fra Stereoplay, der den tekniske beskrivelsen av forsterkerene er viet stor plass:
http://www.einstein-audio.de/berichte/OTL_2001Einstein.pdf
For meg er det også viktig at monoblokkene er fullbalanserte fra inngang til utgang. (Av den grunn finner man heller ikke annet enn balanserte innganger) Hver monoblokk er altså oppbygd som en komplett stereoforsterker. Her fusker de fleste produsenter, balanserte innganger er sjelden en garanti for en fullbalansert konstruksjon i audioverdenen generelt, og i rørverdenen spesielt. Hvor mange fullbalanserte rørkonstruksjoner finnes det i markedet? Dette er en dyr løsning, men etter min erfaring den beste rent lydmessig.
En forsterker gir ikke lyd alene, og det er på sin plass at jeg skriver litt om systemet blokkene har funklet i, og om mine tanker om lydgjengivelse generelt.
Jeg er opptatt av at musikk i hjemmet mitt skal gjenskapes i en skala som nærmer seg størrelsesforholdet en til en. Uten skala ingen luft mellom instrumentene, uten luft ingen klar avtegning eller holografisk opplevelse av Jordi Savall der han sitter og vrenger sjelen gjennom sin gambe. Dette krever først og fremst plass. Anlegget må derfor stå i husets største rom, stuen.(Hvor mange av dere der ute sitter ikke med en stabel dyre kremkomponenter, klemt sammen i en fuktig kjeller mens kona tørker støv av mikroanlegget i stuen...) Avstanden mellom høyttalerene er minst like stor som avstanden fra sweetspot til høyttaler, og jeg vil ha god avstand fra høyttalere til bakvegg. Om ikke annet så for rent audiovisuelt å forsterke opplevelsen av tredimensjonalitet. Kanskje finnes ikke denne dybdefølelsen i virkeligheten, men her kan gjerne stereoanlegget være «larger-than-life» for å kompensere for fraværet av visuelle inntrykk. Klangen i anlegget må imitere opplevelsen man får av å lytte til stemmer og akustiske instrumenter i levende live, altså detaljert, fargerikt og med stor indre mykhet. Og uten realistisk dynamikk på makro- og mikroplanet blir alt dørgende kjedelig. Små og beskjedne krav? Høres det dyrt ut? Huff, ja.
Så hva har Einstein lekt seg med i et forsøk på å nå dette lydnirvana? Vi starter med primærkilden. En Sony XA50ES med ny klokke på digitalutgangen (denne byttes nesten aldri), som er ombygd til AES/EBU. Denne forer en fullt utbygd, (fullbalansert) Tact RCS 2.2 X. Denne er modifisert med en helt ny analogdel. (I original stand tilfredsstilte ikke denne mine krav til vaskeekte highend). Høyttalersystemet består av en prototype av en dipol versjon av (Adyton) Imagic 2.0 og to stykk REL Storm III dypbasshøyttalere. Delingen mellom disse foregår i Tacten på ca 130Hz. Forøvrig benyttes ikke Tactens romkorrigeringsfunksjon til daglig, kun tidskorrigering mellom søyler og suber, samt den parametriske, 12-bånds equalizeren. Høyttalerene er faseriktige, har en effektivitet på ca 97dB, og uten deleflter og kabinett fremstår de i mine ører som de perfekte kameleoner. Det du forer de med, spytter de mer eller mindre nådeløst ut. Disse høyttalerene er en perfekt match til rørforsterkere, de mange elementene utgjør (i likhet med hornhøyttalere) en enkel last for relativt watt-svake forsterkere som Einsteinblokkene.(Denne høyttaleren blir forøvrig etter alt å dømme satt i produksjon i nærmeste fremtid.) Alle målinger av rommets frekvensrespons og modifikasjoner av elektronikk er utført av mannen bak høyttalerene, Geir Fredriksen.
Så tilbake til forsterkeriet. De siste årene har jeg holdt meg til rørforsterkere. Ikke fordi jeg liker et romantisk slør over musikkgjengivelsen, snarere tvert imot. Jeg er tiltrukket av rørforsterkeri fordi det er mulig å kjøre en kort signalvei som i så liten grad som mulig degraderer eller farger lydsignalet. I teorien liker jeg tanken på at en forsterker bare skal være en forsterkende hyssingstump. I realiteten er det mulig at en del rørforsterkere jeg trives med har additive egenskaper, men så lenge øret kjøper det, kjøper jeg det. Jeg er ingen rørfanatiker som forfekter med stor pondus at jeg aldri mer skal ha en transistorforsterker i hus. Jeg har hørt glimrende transistorforsterkere jeg mer enn gjerne skulle kunne ønske meg. Men jeg er en liten fetishist med et stort hamster-gen. Jeg liker rørgløden. Jeg liker å bytte rør og endre lydbildet, om ikke annet så for forandringens skyld. Og jeg liker å jakte på rør og prate med underlige skruer verden over. Derfor har jeg et lager av rør jeg aldri kommer til å få brukt opp. Som jeg sikkert burde ha kvittet meg med.
Jeg liker å ta frem røresker, kjæle litt med dem og legge dem tilbake i skuffen sin. Der har dere meg.
Einsteinblokkene er utstyrt med russiske utgangsrør, 6C33C. Dette er rimelige NOS-rør som finnes i overflod på markedet til en rimelig penge. Fasesplittere og driverrør er alle E88CC/6922. Forsterkerene leveres som standard med Phillips 6922-rør fra 80-tallet. Dette er sikkert stabile og gode rør, men kanskje litt grå og kjedelige? For å yte forsterkeren rettferdighet under lytting, har jeg derfor valgt å utstyre blokkene med tyske NOS E88CC fra Siemens & Halske. Til sammen utgjør dette tolv rør, noe som fort kan bli dyrt hvis man da altså ikke har et meningsløst stort lager av den slags fra før. Det irriterer meg forøvrig litt at de fleste produsentene av rørutstyr (nesten) alltid velger 12ax7 eller 6DJ8. Bra rør, men p.g.a. etterspørselen også meningsløst dyre hvis man vil prøve seg frem med edle årganger. Hvorfor ikke benytte et annet novalrør som f.eks. 6CG7, som også finnes i en bra nyprodusert versjon fra EH? Disse er da minst like bra lydmessig...
Så...hvordan lyder egentlig blokkene?
La oss ta et par lytteeksempler.
Først ut er «Mysterium Mariae», mariasanger fra senmiddelalderen med «ensemble für frühe musik augsburg» på Christophorus (CHR 77188). Svært sart og klangrikt opptak som lett fremstår som om lydteknikeren er fullstendig ute og kjøre, tilsynelatende uten kontroll på mikrofonplassering og rommets etterklang. Spor 5, «Maria keusche muter zart», en enkel mansstemme og harpe. Med Einsteinblokkene trer rommets vegger og enorme takhøyde klart fram. Inderligheten og lengselen i stemmen er troverdig. Harpen når stratosfæriske høyder. Du se sangeren klart foran deg, hvordan han kommer litt nærmere mikrofonen når intensiteten øker i fremføringen etter et par minutter, du får lyst å spasere rundt han, det hele er så klart definert at du ser konturene av vadmelsstoffet...
Johnny Cash «American Recordings». Første plate i serien. Spor 1, «Delia's gone». Dette er intimt. Johnny sitter der foran meg og forteller sin groteske historie. Den riktige, fyldige klangen er der i stemmen, kasselyden i gitaren deilig varm og suggererende, men alt fremstår detaljert, mykt og klokkeklart. Du hører spyttet i munnviken og den lett livstrøtte anstrengelsen det er å presse ut toner så tidlig på morgenen for en gammel skrott. Det sitter.
Nick Cave, «The Good Son». Fryktelig lite hyggelig plate å spille på mange «superanlegg». Det hele blir lett blodfattig, sterilt og flatt. Einstein tryller frem noe jeg nesten ikke trodde var mulig. Dybde, sjel, fremdrift og inderlighet. Og ekte klangfarger. Spor 5, «The weeping song», en herlig duett mellom Nick og Blixa. Xylofonen har faktisk klang, grunnkompet står som et fjell og lokker frem rykninger i mage og tær. Fett! Jeg elsker hifiprodukter som spiller bra på annet enn bare audiofile innspillinger.
Alt i alt fremstår blokkene som usedvanlig vellykkede. Og da har jeg ikke en gang nevnt godfølelsen det gir meg å vri på deilige, faste, store... knapper. For deretter å høre klikking i releer når forsterkerene er varme og gode, fire minutter etter påslag... Det kalles vel eierglede. Lyden er så bra at jeg kjøper den virkeligheten de presenterer i stuen min med hud og hår. Og det er virkelig ikke hverdagskost. Er de verdt pengene? Ja, jeg vet ikke hva jeg heller ville ha kjøpt til den prisen. Og nå selges de jo for knapper og glansbilder.
Om jeg virkelig lot meg friste?
Ja, men raka fant har fortsatt tomme lommer...
Mvh,
Judas