Jeg har hørt og eid det perfekte stereoanlegg!
Det besto av celstion 3 høytalere, nad 3020i og en thorens platespiller med audio-technica pu, + en hemmelig ingrediens, tweak eller hva jeg skal kalle det; en tenåringsværelse hvor hormoner, kreativ sansing og en generell intens tilstedeværelse i livet nærmest sugde ut informasjon og mening fra denne fantastiske symbiosen av dingser. Jeg fant med få unntak det jeg lette etter mellom rillene. "Moby Dick" med Zeppelin har aldri drønnet og dunket slik noe sted. Jeg ber dere tro meg. Om jeg ikke husker helt feil kunne det anlegget spille -4hz!
Jeg lå på det tykke teppe på hybelgulvet, med en høytaler på hver side av hodet. NF big time, 50 cm fra høytaler til øre. Det var ikke noe egentlig skille mellom meg, musikk og anlegg. Jeg har aldri opplevd noe lignende senere. Jon Lords hammond har aldri surklet slik, og jeg har aldri senere "senset" driven, den musikalske logikken og kreative kraften som befant seg bak organistens panne på samme måte. Halvt psykotisk i møte med Berlioz`Symphonie fantastique, magisk Marillion, OG ELP! Det var som om Emerson koblet sin modular moog direkte inn i ryggmargen. Jeg satt som lenket til patchen.
Siden har jeg lett etter en slik opplevelse av å bli overrumplet og overtatt av musikk. Noen ganger har utstyr tatt meg et stykke på vei, andre ganger vin, eller begge deler. Men nærmest kommer jeg når jeg setter på plater jeg spilte da jeg eide det perfekte stereoanlegg. En esende og gusten kropp husker hva det dreide seg om, selv om jeg nå kan mer om lyd nå. Vet at ting bør holde en viss standard. Vet at anlegget mitt suger. Men om ikke musikken kobler seg til livet ditt er anlegget kun stafasje.
Mvh
Sniff
Vr.: Skogen. En raring jeg traff en gang spilte inn plater med sær pling plong gitarmusikk i skogen. Han var fullstendig blottet for talent, men skogsakkustikk skal man ikke kimse av