Joyce Hatto og high-end HiFi!

Skandalen omkring Joyce Hatto er av verdi for hifi-entusiaster på jakt etter den ultimate lydopplevelsen. Det handler nemlig om vi kan stole på vår subjektive hørsel -- om det er hold i utsagnet om at "Jeg har hørt forskjeller."

Kort fortalt: hun var engelsk pianist, trakk seg tilbake fra offentlige opptredener og utga innspillinger som vokste i popularitet. En strøm av pianomusikk kom fra hennes hender - solostykker og orkesterverk - totalt 100 CDer. Hennes mann fungerte som manager og producer, og hennes renommé vokste til slike høyder at hun ble genierklært og opphøyd til å være én av verdens fremste pianister. Gramophones sjefsanmelder ble lyrisk over Hatto, og bladet dyrket henne.

Kort etter hennes død i 2006 kom sannheten frem. Februar 2007 er en måned som sent vil bli glemt i britisk musikkliv. Ektemannen hadde manipulert andre pianisters og orkestres innspillinger, og utgitt disse som Hattos. Han hadde diktet opp orkesternavn og navn på dirigenter, han hadde satt sammen plater bestående av stykker fra ulike pianister. Noen ganger var disse lettere manipulert vha klipp-og-lim eller pitch-endringer, men som regel var overføringene 1:1.

Dette skrev The Guardian da hun døde sommeren 2006: http://www.guardian.co.uk/news/2006/jul/10/guardianobituaries.artsobituaries1

Joyce Hatto, who has died aged 77, was one of the greatest pianists Britain has ever produced. Before the appearance of press and internet articles earlier this year, it was widely assumed that she had left us some years ago. In a sense she had: from the early 1970s she suffered from a cancer that not only made her the longest surviving patient treated by Addenbrooke's Hospital, Cambridge, but also prevented her from appearing in public for the past 30 years.

Klikk for å utvide...

Falskneriet ble ikke oppdaget i løpet av tiden hvor hun ble dyrket som et unikum på piano. Mengder av kritikere lot seg begeistre over Hattos innspillinger og musikkjennere la henne til i sitt arkiv over referanseinnspillinger. Hun ble pianisten man kjente til dersom man virkelig var kjent med repertoaret.

Da skandalen ble avslørt ble mange kritikere konfrontert med at de hadde slaktet de samme innspillingene i originalversjon (dvs med autentisk navn på utøver og orkester), mens hyllesten var grenseløs når Hattos navn stod på coveret.
Avsløringen skjedde i fjor, og skandalen fikk store konsekvenser, bl.a. for Gramophone, som fikk "egg on our face" i den milde grad.

Jeg har søkt på Hatto her inne og fikk tre treff, to av dem stod jeg selv bak. Eksemplet Hatto er verdt å ta til seg. Gramophones anmelder ønsket inderlig en engelsk pianostjerne, og lot seg derfor lure. Men konsekvensene her er enda større - det handler nemlig om musikkminne og hvor pålitelig dette egentlig er.

Vi leser hifi-anmeldelser i fleng der man sammenligner en ny komponent mot en tidligere opplevelse, og der det skrives detaljert om nyanseforskjeller før og nå, og hvor en anmelder påpeker hva som er annerledes fra en tidligere lytt som foregikk for flere år siden.
Samtidig må vi forholde oss til at en hel musikkverden ikke la merke til at 80 av 100 CDer med Hattos pianomusikk på inneholdt tjuvlån av andre pianisters innspillinger -- og faktisk en rekke kjente sådanne.

Her er et lite utdrag som viser hvor omfattende bedrageriet var:


Hatto ble avslørt da en musikkelsker la hennes seneste innspilling inn i sin computer, og iTunes og Gracenote ville ha det til at denne var av Lazlo Simon, og ikke Joyce Hatto. Mao en fullstendig objektiv musikkanalyse avslørte det som hundrevis av musikkeksperter og tusenvis av fans ikke hadde lagt merke til -- at Joyce Hattos mann frekt brukte andres innspillinger. Da han ble spurt om hvordan han kunne begå bedrageriet sa han at det er utrolig lett å lure folk når det gjelder musikk, og "I did it for my wife!"

Her er Gramophone mens skandalen var under opprulling, og før man visste at det dreide seg om titalls utgivelser som var forfalsket:
http://www.gramophone.co.uk/newsMainTemplate.asp?storyID=2759&newssectionID=1

Masterpieces Or Fakes? The Joyce Hatto Scandal February 15 2007
It was already one of the strangest stories the classical music world had witnessed. But the discovery of the late English pianist Joyce Hatto as the greatest instrumentalist almost nobody had heard of, appears to have taken a bizarre, even potentially sinister turn.

It was around a year ago that Gramophone's critics began to champion this little-known lady, whose discs' miraculous performances, released by her husband William Barrington-Coupe on the tiny label Concert Artist, were notoriously difficult to get hold of. Such was the brilliance of this pianist across Liszt, Schubert, Rachmaninov, Dukas and more in a dizzying range, that it was worth making the effort to seek out Concert Artist to get these discs, and they became much sought-after. By the time she died in June 2006, Joyce Hatto was not only a sudden widespread success, she was a cause célèbre. To love Hatto recordings was to be in the know, a true piano aficionado who didn't need the hype of a major label's marketing spend to recognise a good, a great, thing when they heard it.

But at the same time as the cult of Hatto was burgeoning, there were persistent rumours on the internet as to the true origins of the recordings. How, wondered the doubters, could one woman, especially one who had battled cancer for many years, have mastered a range of repertoire and recorded a catalogue that arguably makes her more prolific than even the Richters and the Ashkenazys.

Klikk for å utvide...

Kort etter tilstår mannen:
http://www.gramophone.co.uk/newsMainTemplate.asp?storyID=2765&newssectionID=1

Her kan man lytte til to fantastiske reportasjer fra NPR omkring skandalen: http://www.npr.org/templates/story/story.php?storyId=7623466
Lytt til den fra 22. februar først. De som oppdaget falskneriet er intervjuet.

Og utskjelte Wikipedia har naturligvis masser av opplysninger - bare linkene på slutten er et funn.
http://en.wikipedia.org/wiki/Joyce_Hatto

Det er vanskelig nok å stole på egne ører, og tydelig at man ikke kan stolepå andres!
Dette skrev The Guardian i nekrologen:

The microphone, luckily, loved her - and she enjoyed the process hugely. Unlike most artists, her discs are not performances patched together from a number of takes. She preferred to record complete movements without edits, stating proudly: "I do my practising at home."

Klikk for å utvide...

Synes å huske en "dokumentar" om dette på radio en gang i fjor.
Heldigvis er ikke Hatto en pianist jeg har i hyllene mine, men jeg har en misstanke om at en god bekjent av meg, som forøvrig er en av norges beste pianister, har noen eksemplarer.
Må nesten høre med ham om denne saken. Har ikke vært tema enda...mulig det er en grunn til det.... :-\ ;D
Den samme personen har nada interesse for hifi, men en meget respektabel samling av klassisk musikk både i form av reprodusert musikk og noter, det har han.

Når det gjelder den auditive hukommelse, som dette gjelder, er det vel slik at vi er skapt og ikke minst trent på ulikt sett, slik som alt annet her i verden.
Klassisk musikk er et lite- eller stort- helvete å skulle forholde seg til. Dette fordi det finne så utallig mange versjoner av ett enkelt verk. Dette være seg fra komponistens, utgivers, utøvers og plateselskaps side.
Det å skulle ha fullstendig kontroll på dette, krever nok litt mer en et normalt auditivt "talent".
Kjenner et par personer som lett kunne ha deltatt i Kontrapunkt.
Dette fordi de har en auditiv hukommelse på lik linje med det vi ser hos dem som har såkallt "klisterhjerne" eller også slik begge disse har, absolutt gehør, som igjen er et enormt viktig redskap i dette med å kjenne igjen musikk og de små detaljene i tempi etc.
Men om en hadde satt dem i et "Beat for Beat" panel, måtte de nok gått igjennom stoffet på forhånd, slik som de andre i det programmet gjør.... ;D

Vi "vanlig" fungerende "wannabees" kan bare drømme om å finne alt som måtte finnes av "avvik" (hva er normalen?) i denne enorme verden av variasjoner.
Men gøy er det å sitte for seg selv eller sammen med gode artsfrender, å finne noen av disse

Jeg synes også det er et fantastisk morsomt element i denne historien at det var et dataprogramm som oppdaget dette, og ikke et kobbel av kritikere og lyttere.

Med alle slike historier som verserer så synes jeg tilliten til egen hørsels fortreffelighet er mildt utrolig.

Emotikon har et poeng - det finnes folk med ekstremt godt auditivt minne. Kjell Hillweg er jo et velkjent eksempel.
Men jeg mistenker at vi er mange som tror vi har et langt bedre auditivt minne enn hva som faktisk er tilfelle.

Og når det gjelder Hatto, så har vi å gjøre med et stort antall eksperter - musikkanmeldere, utgivere, kjennere. Vi bør kunne gå ut ifra at disse har oppnådd sin posisjon ved bl.a. å ha et godt musikkminne - men bløffen ble holdt liv i over lang tid. I tillegg så gjorde disse musikkekspertene det til et poeng at hun var så unik og eksepsjonell, selv om mange av dem hadde vurdert og kritisert originalverkene som ble kopiert. Og da snakker vi om rene kopier.

Lytter man til reportasjen fra NPR fra 22. februar 2007, så kan man høre to verk bli spilt samtidig, det ene i venstre kanal og det andre i høyre. Og de ligger tonelikt.

Så enig med nb - det er grunn til å kikke på ulike utsagn om hva folk har hørt, en selv inklusive, med skepsis.

nb skrev:

Jeg synes også det er et fantastisk morsomt element i denne historien at det var et dataprogramm som oppdaget dette, og ikke et kobbel av kritikere og lyttere.

Klikk for å utvide...

Ja, og dette viser hvor utrolig vanskelig det er for den mennesklige hjerne å holde styr på så mye info.
Men det finnes altså noen der ute som har rimelig bra oversikt. Men de er få og har nok som oftest sine spesialfelt .

emotikon skrev:

nb skrev:

Jeg synes også det er et fantastisk morsomt element i denne historien at det var et dataprogramm som oppdaget dette, og ikke et kobbel av kritikere og lyttere.

Klikk for å utvide...

Ja, og dette viser hvor utrolig vanskelig det er for den mennesklige hjerne å holde styr på så mye info.
Men det finnes altså noen der ute som har rimelig bra oversikt. Men de er få og har nok som oftest sine spesialfelt .

Klikk for å utvide...

Joda, og de burde oppdaget at ektemannen stjal verk dirigert av Salonen, Previn og Haitink. Det faller vel ikke i kategorien obskurt?
Hattos største ekspertsponsor før avsløringen er Tom Deacon, som er ansvarlig redaktør for Philips Records Great Pianists serie ... han brukte lang tid på å akseptere at han var blitt rundlurt, over lang tid. Men han hadde godt selskap.

Javel, så hva skal jeg gjøre for å finne den ultimate high end-opplevelsen da da?

Hittil har jeg brukt sansene og synes det har gitt en del til dels svært gode opplevelser. Men det er altså sannsynligvis fake? Jeg har ikke sort belte i elektronikk og akustikk, så det vil være en lang og kronlete vei å gå. Jeg tror ikke jeg skal koste på meg flere år og store summer for å få et par hovedfag der. Men jeg innrømmer glatt at jeg ikke har engleører som hører enhver forskjell og likhet, og ikke er jeg smartere enn at jeg sikkert ofte lar meg lure, selv om jeg er skeptisk til det meste jeg blir fortalt og prøver å sile det gjennom min lille antydning til bondevett, bygutt som jeg er. I tillegg er jeg lett å begeistre. Når jeg besøker andre som har den samme interessen sitter jeg ofte med følelsen at hey, dette var knallbra. Hvordan har han fått det til så bra? Men så kommer jeg hjem igjen, og må høre mitt eget oppsett i lys av dette, og synes likevel at jeg kan trives bra med det jeg selv har.

BT skrev:

Javel, så hva skal jeg gjøre for å finne den ultimate high end-opplevelsen da da?

Klikk for å utvide...

Det er det nok ingen andre enn deg selv som kan svare på.

Jeg synes dog man har kommet et stykke på vei om man innrømmer overfor seg selv at det også er andre ting enn hva som kommer ut av høyttalerene som betyr noe for hva man liker og ikke liker.

Det er jo gjort forsøk som viser at FARGEN på høyttalere er signifikant for hvordan folk liker lyden av de.

@BT

Still spørsmålstegn ved det "oppleste og vedtatte."
Prøv deg frem til det du liker best -- ikke ta for gitt at et anlegg som koster langt under millionen er dårligere enn et anlegg til flere millioner, spesielt ikke når pengene i det dyre anlegget går til komponenter som umulig kan ha innvirkning på lyden, om man vurderer dette utfra kunnskap om elektronikk, menneskets hørsel og musikkanlegg.

Sats på rommet og høyttalerne.

Nyt musikken.

Gi blaffen i tullinger som meg.

;D

Hatto-skandalen har gått meg hus forbi. Jeg har ingen av platene "hennes" heller.
Parallellene til hifi er klare.

På GMG kjører en av gærningene blindlytting av forskjellige innspillinger av samme verk. Få interressenter, men for de som er med er det svært lærerikt. Jeg har prøvd meg, men erfarer at det ikke er noe morsomt hvis jeg ikke er glad i verket og har hørt det noen ganger på forhånd. Og er det ikke morsomt gidder man jo ikke bry seg om å lære. Iallefall om man ikke har betalt for det.

Som de fleste opplevelser i livet er musikk gjengitt over et musikkanlegg også hendelser som påvirkes av mange eksterne og interne faktorer. Farge, lukt, dagsform, sinnstilstand, rus osv osv. Det er med andre ord ingenting som skiller dette fra livets øvrige opplevelser. I tillegg er det mye som tyder på at forfengelighet med alle dets fasetter påvirker oss i våre valg av utstyr, musikk etc etc. Jeg ser ikke den store årsaken til at valg av musikkgjengivelsesutstyr plutselig bare skal dreie seg om lyd når vi vet at det er så mange andre parametre som har innvirkning. Og jeg skjønner heller ikke at enkelte har en tilsynelatende negativ holdning til de som handler normalt (ut fra min beskrivelse her). Selvfølgelig skal debatter rundt musikkgjengivelsesutstyr ha lyd og musikkopplevelser som hovedfokus, men å isolere det fullstendig fra andre inntrykk og påvirkninger er vanskelig og kanskje heller ikke verken ønskelig eller hensiktsmessig. Vi bruker ikke bare de rasjonelle sider når vi skal velge. Det har jeg heller ikke noe problem med å innrømme. Når så opplevelser med utstyret farges av vissheten om varemerke, pris, utseende, gjengivelse etc så blir disse parametrene en viktig del av helheten. Som det ble nevnt over så påvirker f.eks. fargen lydopplevelsen. Selvfølgelig gjør den det. Opplevelsen av smaken på vin preges også av vår sinnsstemning og det selskapet vi er i. Vi benytter derfor målinger og skal dokumentere at slik og slik ser verden ut. Kanskje det, men spiller det noen rolle når dette bare er en liten del av totalopplevelsen. Jeg synes mine egne høyttalere har både god formgivning og samtidig spiller godt. Jeg tror også gjerne at hvis disse så anderledes ut og hadde annen farge så ville det påvirke min opplevelse av lyden i de. Selvfølgelig, fordi lyden er bare en del av totalen og det er vanskelig å isolere bort andre inntrykk uansett ABX eller andre metoder for å isolere bort uønskede inntrykk. Å omtale de som handler normalt (igjen ut fra ovenstående beskrivelse) og forklare alle opplevelser med placebo og selvbedrag blir underlig i lys av dette. En veldig stor bevissthet om egen rasjonalitet og evne til å fokusere på de viktige ting (her lyden) samt luke vekk alle uvesentlige faktorer er vel et like stort selvbedrag som å innse at de er til stede og vil påvirke opplevelsen. En årsak til at verden vil og skal bedras er vel nettopp at vi fungerer på en slik måte at bedraget er naturlig. Vi har for mange ustyrlige feilkorreksjonskretsløp som påvirker oss. Når en positiv lydopplevelse over tid setter seg og blir permanent, da er det en forbedring i mitt hode. Men om det skyldes faktisk forbedring eller fantasi vet jeg ikke helt sikkert, og jeg kan neppe dokumentere det. Så har jeg skrevet dette innlegget også, lurer egentlig litt på hvorfor. God helg fra en blid hamarsing godtfolk.

Trondmeg skrev:

En veldig stor bevissthet om egen rasjonalitet og evne til å fokusere på de viktige ting (her lyden) samt luke vekk alle uvesentlige faktorer er vel et like stort selvbedrag som å innse at de er til stede og vil påvirke opplevelsen. En årsak til at verden vil og skal bedras er vel nettopp at vi fungerer på en slik måte at bedraget er naturlig.

Klikk for å utvide...

I mitt tilfelle handler det om en tilnærming jeg finner naturlig. Jeg er i stand til å sitte og sippe midt i et musikkstykke, og det skjer ofte, så jeg tror ikke jeg er en følelseskald målefaen. Men jeg syns det er spennende å ha et konkret forhold til hva som virker, og hva som ikke virker -- og hva som er innbilt effekt.

Jeg syns det er helt utrolig at mannen som var ansvarlig for Philips Great Pianists Series (hyllemeter med CDer) lot seg lure av Joyca Hattos ektemann. Leser man The Guardians nekrolog så får man mye å tenke over, og avslutningssitatet, der Hatto selv uttaler at hun øver hjemme, og kun tar lange tagninger, ikke noe klipp og lim, er jo fantastisk -- i lys av hva som kom frem etter hennes død.

Min overbevisning er at denne sære og rare hobbyen vår ville hatt langt flere tilhengere dersom man kom en del av de tvilsomme mytene til livs.
Jeg har lyst til å be HiFi-Klubben dokumentere at deres nye Denon ethernet-kabel har den påståtte effekten - fordi jeg syns det er noe skit at folk skal sitte og tro at musikken deres er dårligere, fordi de ikke har brukt nesten 5.000 på denne kabelen ...

Det er mye innen hifi som har en påvisbar positiv effekt, og som man burde konsentrere innsatsen omkring -- og så er det mye som er dill og lureri, dessverre.
Eksemplet Joyce Hatto viser tydelig at man ikke kan stole på sitt musikkminne, selv når man er ekspert, og rangert i toppen av samtlige eksperter på et felt. For Tom Deacon må dette ha vært like tungt og rart som det var for Mike Lavigne å oppleve at hans antagelser omkring høyttalerkabler muligens burde kikkes etter i sømmene.

Jeg har aldri hørt to par høyttalere fra ulike merker som leverer samme lyd -- og som mange vet er det vanskelig nok å kaliberere begge høyttalerne i ett par til å levere samme nivå. Og jeg har aldri hørt to lytterom som var identiske. Skulle ønske vi brukte energi på dét ... ;D

Veldig interessant!
Mange takk KOB for glimrende innlegg og mange gode links. Ingening er som en god skandale på en fredags kveld!

KindOfBlue skrev:

Jeg har aldri hørt to par høyttalere fra ulike merker som leverer samme lyd -- og som mange vet er det vanskelig nok å kaliberere begge høyttalerne i ett par til å levere samme nivå. Og jeg har aldri hørt to lytterom som var identiske. Skulle ønske vi brukte energi på dét ... ;D

Klikk for å utvide...

jeg vet ikke hvordan det er med deg, men vil tro de fleste av oss andre som vanker her på sentralen allerede bruker masse energi på høyttalere og lytterom.

i tillegg til dette, er det altså mange som fremdeles har energioverskudd til bruk på å lytte seg frem til likheter/forskjeller mellom f.eks. drivverk, kabler og andre remedier som inngår i et hi-fi system.

det ene trenger altså ikke å utelukke det andre.

men, then again, det er tydeligvis forskjell på energinivå fra person til person.

Hei joaquin,

Vet ikke helt om jeg fulgte resonnementet? At det skulle være mangel på energi som gjorde at man fokuserte på høyttalere og rom? Jeg vil si at det å flytte på beistene mine, samt gjøre akustiske tiltak, nok tar mer på kaloriene enn å drive kabelsjonglering ... ;D

Men det er vel et sidespor.
Jeg syns eksemplet Hatto er fantastisk, fordi det krystallklart viser at mange skråsikre uttalelser om at ekspertise og erfaring er avgjørende innen musikklytting tydeligvis ikke har hold i virkeligheten. Når så sagnomsuste autoriteter som Tom Deacon m.fl. lot seg grunnlure av "fenomenet" Hatto burde man ta det til seg som relevant informasjon -- ikke for å la tilliten til hobbyen lide, men snarere for å ha et mer sobert forhold til hva som faktisk lar seg høre, og hva som er "the automatic compensation made by the brain" i forhold til hva man har lyst til å høre.

Kjenner ikke til Hatto, men ble musikken "hennes" dårligere etter avsløringen?
Tenker da på de som i utgangspunktet likte Hatto.

General8 skrev:

Kjenner ikke til Hatto, men ble musikken "hennes" dårligere etter avsløringen?
Tenker da på de som i utgangspunktet likte Hatto.

Klikk for å utvide...

Det spørs hva du mener?
Det var jo ikke hennes musikk, ektemannen hennes hadde stjålet den fra andre musikere. Den samme musikken ble i veldig mange tilfeller anmeldt som dårlig når kritikere som lyttet vurderte originalversjonene -- men den ble skrytt opp i himmelen når Hattos navn var på coveret. I andre tilfeller tjuvlånte mannen kjente verk, uten at musikkritikere og andre "eksperter" la merke tl det.
I alt ble 80 CDer med tjuvlån utgitt, så vi har ikke å gjøre med et lite blaff her.

Konsekvenser for HiFi:

Når musikkritikere IKKE kan høre at et verk de lytter til er identisk med et annet - faktisk er en kopi av et annet - sier det litt om hvor stor vekt man skal tillegge hifi-anmelderes påstander om at "komponent X sammenligner slik og slik med komponent Y som jeg hørte i fjor."

Når Tom Deacon, musikkekspert og ansvarlig for Philips Great Pianists Series -- 100 2CD utgivelser med pianomusikk -- ikke kunne høre at Hatto bedrev falskpill, hvor stor vekt skal man da tillegge såkalte ekspertuttalelser. Han var nemlig en av Hattos største fans, og han og hans stab burde da lagt merke til hva som foregikk?

Kanskje mest interessant. Skandalen kunne vært avslørt før iTunes i en liten hjemmecomputer oppdaget hva som foregikk.

In May 2005, the musicologist Marc-André Roberge reported on the Yahoo! Godowsky group![13] that, in Hatto’s version of the Chopin-Godowsky Studies on the Concert Artist label, a misreading of a chord was identical to one on the Carlo Grante recording (AIR-CD-9092, released 1993)

Klikk for å utvide...

Roberge la altså merke til at akkorden var blitt feillest (dvs spilt feil), men han hørte ikke at resten av verket var identisk! :

Så til ditt spørsmål - om musikken hennes ble noe dårligere? Det var ikke hennes.

Kom nettopp tilbake fra fisketur - herlig å fiske ørret når det har regnet!

Jeg henter frem en gammel tråd fra dengang jeg gikk under nicket KindOfBlue her inne. Om Joyce Hatto, og bløffen som hennes ektemann gjennomførte. For dem som ikke har tid til å lese fra begynnelsen:

Hatto var pianist, men trakk seg tilbake fra opptredener pga helsen. Etter en tid begynte hun å utgi innspillinger som ble gjennomført av henne og hennes mann, også med full orkesterbesetning. Etter som årene gikk fikk hun ry for å være britenes beste pianist, og hun fikk internasjonalt ry som den beste pianisten ingen hadde hørt live.
Det hele raknet da en entusiast la hennes seneste utgivelse i datamaskinen for å rippe CDen, og fikk beskjed om at den var verket til den ungarske pianisten Lazlo Simon. Det viste seg at ektemannen hadde stjålet musikken til både kjente og ukjente fremførere, inklusive Wienerfilharmonikerne under Haitink og London Philharmonic under Salonen.

I årevis ble verkene hyllet, og ingen hørte at de i 90% av tilfellene var identiske med allerede kjente utgivelser. (I noen tilfeller gjorde ektemannen små endringer: redigeringer, speed-changes, bl.a.)

Denis Dutton skriver om dette her: Shoot The Piano Player | Conversation | Edge

Og det er verdt å huske at Joyce Hatto ble anerkjent blant pianokjennere i første klasse, og ble dypt hedret av mange kritikere, for sin fantastiske evne til å spille i et stort antall ulike stiler. Hva sier dette om påliteligheten til musikkminnet? Og vår evne til å sammenligne, som innen audiofilia er ufeilbarlig?

Dutton gir en liten oppsummering, men hele artikkelen hans er verdt å lese.

This makes instrumental criticism a tricky business. I'm personally convinced that there is an authentic, objective maturity that I can hear in the later recordings of Rubinstein. This special quality of his is actually in the music, and is not just subjectively derived from seeing the wrinkles in the old man's face. But the Joyce Hatto episode shows that our expectations, our knowledge of a back story, can subtly, or perhaps even crudely, affect our aesthetic response.


Noe som bl.a. skjer når en produsent beskriver hva en komponent skal levere av effekter til lytteren ...

Meget interessant, og lett å skjønne om man har drevet litt med opptak og musikk via digitale veier. Det er nærmest endeløse muligheter til å lure lytteren opp i stry, og fortelle hva som helst om instrumentet det er spilt på, med bilde og det hele, uten at noen helt kan verifisere det med dagens teknologi. Man kan etterlikne konsertrom nøyaktig og man kan sample spesifikke instrumenter om man vil. Man kan manipulere note for note og alt i mellom.

Hvor langt er utgiveren villig til å gå for å tjene penger og/eller berømmelse er vel kanskje spørsmålet. Nå er det vel heldigvis slik at det meste er spilt inn slik vi blir fortalt at det er, men det er jo fristende å fikse de 2-3 småfeilene på et ellers perfekt opptak, uten å måtte bruke 2 dager til....

Ja, men hvilken lykke! Av Hatto-episoden kan man utlede at med teknisk fungerende opptak, utstyr og utøvere er alle problemer løst. All tolkning av lyd og musikk er beviselig innbilning. Det burde gjøre tilværelsen enklere. Jeg ønsker meg umiddelbart en lignende oppskrift for menneskelige relasjoner.