De tips jeg kom på i farten:
- Ikke kommenter hvor dårlig lyd det er på platen hver gang hun setter på favoritt-musikken sin.
- Aksepter at hun kanskje har en annen musikksmak enn deg og ikke snakk nedsettende om den musikken hun liker, selv om lyden er elendig har hun kanskje glede av den.
- Ikke bygg opp et anlegg som får din musikk til å låte himmelsk, mens det får frem alt som måtte være av uhumskheter i hennes og får den til å låte utålelig.
- Ikke bruk mer penger på HI-FI enn dere har råd til, spesielt ikke hvis du på død og liv må komme med en kommentar for at hun har kjøpt seg nye sko.. (igjen..)
- Ikke kjøp det verste du kan finne av utstyr som det ikke er mulig for en vanlig dødelig å finne ut av uten å få støt, eller ødelegge noe dyrt.. eller bli utrolig irritert på.
- Ikke beskyld henne automatisk for å være synderen når noe ikke virker som det skal..
- Ikke nekt henne å spille de gamle LP-platene hennes på den nye platespilleren din, selv om de kanskje ikke alltid er blitt like godt behandlet som du har behandlet dine.
- Ikke isoler deg i timevis på et lytterom om hun kanskje skulle ønske at dere kunne finne på noe sammen, i alle fall ikke for ofte.
- Ikke ta hobbyen for høytidelig, det er bare en hobby.
Ellers synes jeg man blander når man likestiller interesse for musikk med interesse for lydkvalitet. Man kan være svært glad i musikk og høre mye på musikk uten å være opptatt av de ørsmå nyanseforskjellene som en hifi-entusiast kan lytte på seg frustrasjoner og magesår i jakten på, man kan slappe mye mer av med musikken om man ikke må analysere den hele tiden.
Viser ellers til min tråd: Konevennlige komponenter for litt utdyping
http://www.hifisentralen.no/cgi/yab...pic;action=display;num=1126435733;start=14#14
Ellers skrev jeg dette for noen år siden, det går på dette med stadige utskiftinger ( som jeg fant komplett uforståelig, ung og naiv som jeg var, siden har jeg lært at denne utskiftingen er en viktig del for mange med denne hobbyen..) og tilpassing i heimen:
For noen år siden fikk vi i hus noen 50 kilos tunge, sære granitthøyttalere. De var så tunge at vi måtte ha hjelp av naboen for å få de i hus. De var flotte å se på, jeg liker godt stein, men synes kanskje det var litt upraktisk at de måtte stå minst 1 meter fra veggen, for å låte noenlunde bra, med det resultat at det ble mye kabel å snuble i, spesielt med 3 små unger i huset. En annen liten sak var at man måtte sitte, noen meter i fra og helst midt imellom dem for å høre på musikk, reiste man seg opp forsvant liksom lyden, som om du skrudde av en knott.. Man burde kanskje gått til innkjøp av tannlegestol, for å finne perfekt lyttehøyde uten for mye anstrengelser. Jeg har også forstått at vi egentlig burde hatt stuen full av diverse dempemateriale, plater i spesialmateriale helst, men så langt er vi ikke kommet ennå.
Etter at KEFene forsvant for noen år siden, og etter noen få måneder med Trapez, fikk vi i hus noen greie små saker ( var det ikke DYNAUDIO de het?). Da laget min mann noen kjekke stativer til disse, hvor man kunne sette CD-platene inni. Dette var bra syntes jeg, og så tenkte jeg at nå kan han vel ikke selge de, nå når han har laget disse greie CD-stativene. Feil.
Etter ca. et år stod det plutselig noen mye større (QLN) i stuen. De ble behørig innviet ca. 2 minutter etter at de kom ut av esken av vår da 2 år gamle datter, som plutselig stod med hele armen inne i et kjekt hull hun fant på baksiden av høyttaleren. For ikke å snakke om hvor gøy det var å trykke inn den svarte lille gummiballen på forsiden når frontdekselet var av. Jeg syntes for så vidt at disse høyttalerne var fine, og vi kjøpte oss en fin stereobenk i ganske lik farge som passet godt til dem. Så da tenkte jeg, at nå kan han jo ikke selge disse, de passer jo så godt til stereobenken.
Feil igjen. Hva har man dårlige venner til? Jo, blant annet til å dra en med seg på pilgrimstur til en viss Lauvland. Plutselig var det bare DOXA som var godt nok. Og så en dag, stod det et par transportskadde DOXA signatur- høyttalere i stuen vår. Vel dette var jo litt dumt for ham, men greit for meg, for hvem vil vel kjøpe et par høyttalere som ikke er i perfekt stand, også utseendemessig? Så vi kjøpte oss sofa, stol og bord i samme treverk, kirsebær, og jeg regnet med at ting kom til å roe seg ned en stund. Jeg fikk rett, i et år. En av de tidligere omtalte dårlige vennene skulle selge sine høyttalere, og da det var to interesserte kjøpere, henviste han den ene til oss. Og det viste seg faktisk da, at det finnes noen som ikke bryr seg om noen små skrammer , så der forsvant de.