I tilknytning til et tema som var oppe nylig, vil jeg si at man kan bruke en hvilken som helst innspilling til å vurdere høyttalernes evne til å gjenskape et tre-dimensjonsjonalt lydbilde, og i særdeleshet hvilken plassering av høyttalerne i rommet som gir best resultat. (Plassering og akustikk er jo kanskje den mest agjørende enkeltfaktor når det gjelder god lydgjengivelse i heimen). Man må rett og slett ha monoknapp på forforsterkeren, og denne skal kunne betjenes fra lytteplassen. Kobler man om til mono skal en god ht-oppstilling gi illusjonen av en punktformig lydkilde. Er høyttalernes faseforhold og frekvensgang iorden vil dette punkt synes å ligge langt bakenfor hølyttaler-planet. Har man en faseforvirret flerveis-konstruksjon (tidlige Infinity og Monitor Audio modeller var fremragende eksempler på begredelig tristesse på dette området; om de har kommet seg i det siste vet jeg ikke) vil det imaginære punktet ligge langt fremme i plan med høyttalerne. Hvis frekvensgangen har markante gaustadtopper vil enkelte frekvensavsnitt bli trukket frem i lydbildet, ellers vil fjernvirkningen være nokså stabil*. Er punktfomigheten osv i orden, vil 3D-virkningen være optimal, når man skifter til stereo. Og faktisk HELT optimal, ikke bare "omtrent optimal".
Monoknappen er rett og slett et fantastisk nyttig redskap når man blir vant til å bruke den. At den er utelatt på nesten alle forsterkere idag vitner om hvilke kjøtthuer som dominerer i audiobransjen, unnskyld uttrykket. Alt er utseende, mote, marketing, eller snever ekspertise på et eller annet område. Et annet grotesk eksempel som jeg kom på i farten (det er mange) er jo at det lages høyttalerstativer som ikke kan reguleres i høyden! Når alle andre muligheter er uttømt i et vanskelig rom, er ofte høyderegulering det eneste som kan redde situasjonen. At audiojournalister har sviktet sin opppgave ved å ikke bedrive mer kritisk journalistikk ved å rette søkelys på ting som dette, er rett og slett deprimerende å tenke på. Jeg vet om en eneste skribent (i Stereophile) som stadig nevner monoknappens fortreffelighet, for eksempel. Vel jeg leser ikke alt.
(Naturligvis kan man også benytte monofunksjonen på en FM tuner på samme måte, om man har). No
*Næropptak vil trekke det imaginære punktet noe frem, siden hjernen kalkulerer den generelle avstand bl.a utfra forholdet mellom overtoner og grunntoner. (i konsertsalen hører man mindre detaljer og overtoner om man sitter langt bak). Sannseintrykk og oppfattelse er 99% gjenkjennelse.
PS
Begrunnelsen for å utelate diverse funksjoner på forforsterkere var jo det med "enklest mulig signalvei". Det blir stadig terpet på at dette er det mest "audiofile". ( Samtidig med at man fjernet store deler av innmaten satte man opp prisen istedet for det naturlige, som måtte være å sette den ned. Ingen ville tro at en forforsterker var fremragende og audiofil om den var billig. Men i virkeligheten er det ingen ting inne i en forforsterker som behøver å koste noe særlig, om man velger intelligente løsninger. Vel, det var en digresjon og en kjepphest). Når det gjelder monofunksjonen så står den ved vanlig drift ikke i signalveien i det hele tatt, hverken med bryterkontakter eller noe. Det er jo en bryter som kortslutter de to signalførende ledninger på et passende sted i kjeden når den er i funksjon, selve lederne/printbanene behøver ikke engang og bli brutt ved implementering av en slik bryter.
Monoknappen er rett og slett et fantastisk nyttig redskap når man blir vant til å bruke den. At den er utelatt på nesten alle forsterkere idag vitner om hvilke kjøtthuer som dominerer i audiobransjen, unnskyld uttrykket. Alt er utseende, mote, marketing, eller snever ekspertise på et eller annet område. Et annet grotesk eksempel som jeg kom på i farten (det er mange) er jo at det lages høyttalerstativer som ikke kan reguleres i høyden! Når alle andre muligheter er uttømt i et vanskelig rom, er ofte høyderegulering det eneste som kan redde situasjonen. At audiojournalister har sviktet sin opppgave ved å ikke bedrive mer kritisk journalistikk ved å rette søkelys på ting som dette, er rett og slett deprimerende å tenke på. Jeg vet om en eneste skribent (i Stereophile) som stadig nevner monoknappens fortreffelighet, for eksempel. Vel jeg leser ikke alt.
(Naturligvis kan man også benytte monofunksjonen på en FM tuner på samme måte, om man har). No
*Næropptak vil trekke det imaginære punktet noe frem, siden hjernen kalkulerer den generelle avstand bl.a utfra forholdet mellom overtoner og grunntoner. (i konsertsalen hører man mindre detaljer og overtoner om man sitter langt bak). Sannseintrykk og oppfattelse er 99% gjenkjennelse.
PS
Begrunnelsen for å utelate diverse funksjoner på forforsterkere var jo det med "enklest mulig signalvei". Det blir stadig terpet på at dette er det mest "audiofile". ( Samtidig med at man fjernet store deler av innmaten satte man opp prisen istedet for det naturlige, som måtte være å sette den ned. Ingen ville tro at en forforsterker var fremragende og audiofil om den var billig. Men i virkeligheten er det ingen ting inne i en forforsterker som behøver å koste noe særlig, om man velger intelligente løsninger. Vel, det var en digresjon og en kjepphest). Når det gjelder monofunksjonen så står den ved vanlig drift ikke i signalveien i det hele tatt, hverken med bryterkontakter eller noe. Det er jo en bryter som kortslutter de to signalførende ledninger på et passende sted i kjeden når den er i funksjon, selve lederne/printbanene behøver ikke engang og bli brutt ved implementering av en slik bryter.