Forskjellige lytteopplevelser

[Jan-Helge]

Hva er en god lytteopplevelse?

Bakgrunnen for spørsmålet fikk jeg etter en tankevekker når jeg møtte en kamerat nylig, vi satt og snakket sammen og lyttet til musikk.

Hans anlegg er på ingen måte like musikalsk som mitt, hjemme hos han står heller ikke det i sentrum og han bryr seg i grunn ikke så mye om lyden...

Har alltid leitet etter det musikalske anlegg jeg, det som formidler følelsene og stemningen i musikken (og det kommer mye bedre frem på mitt anlegg, opplever ofte at mye mangler når jeg besøker han - sakt på en annen måte så hører jeg vesentlig mer av musikken om den samme musikken spilles her hos meg).

Ta trampingen på Clapton MTV Unplugged platen for eksempel, eller andre lyder som er veldig tilstedeværende her mens nesten er borte hos han... Har tenkt tanken mang en gang mens jeg har vært på besøk hos han, at Gud hjelpe meg hvor mye av musikken han ikke hører stakkars som ikke har ett så bra anlegg han burde ha musiker og musikkelsker som han er.

Men fikk meg en tankeveller sist jeg besøkte han, vi er jo begge to veldig interessert i musikk (jeg bare som lytter, men han som komponist og utøvende musiker). Vi satt der og hørte på anlegget hans mens vi snakket om nettopp musikken, da nevnte han gruppen Iron Maiden (forøvrig en gruppe han har sansen for) og deres fantasiløshet i og med at de brukte samme rytmer og toner (vet ikke hva jeg skal kalle det, var noe som gikk igjen og igjen på nær sakt alle platene deres - han nynnet det refrenget eller hva jeg skal kalle det for meg for å demonstrere det for meg). I stor grad hadde Iron Maiden kommet med nærmest det samme x-antall ganger bare farten og intensiteten etc... (beklager mine dårlige musikkuttrykk) var forskjellig.

Han satte på flere sanger med det han mente var det samme og gjorde musikken fantasiløs, jeg lyttet til det men klarte ikke å fange hva han mente da det var forskjellige sanger og jeg ikke tok noe likhet i dem... For å si det mildt så måtte jeg ha det inn med teskje ved at han nynnet fantasiløsheten (nær det samme) i de forskjellige sangene, først da gikk lyste opp for meg og tanken min ble at... "Herregud så fantasiløst og lite kreativt!" All honnør til iron Maiden, men når det samme går igjen på minst 30 sanger så må enn kalle det fantasiløst når det sågar gjør det i flere sanger på samme plate.

Men poenget var at jeg ALDRI ville registrert det selv. Så lenge har jeg også kjent han at han flere ganger har overasket meg med å nevne "detaljer" i musikken som jeg ikke tar selv, sanger som jeg først etter at han har kommentert det har sett har lignet på og kunne vært inspirert av andre sanger. Hører jo tidvis likheter selv, kommenterer dem overfor han også, men han er så mye flinkere enn meg til det og tar så mye mer av slikt enn meg...

Så mitt spørsmål til meg selv sist jeg møtte han var...

Er det virkelig slik, at selv om jeg har et anlegg som formidler mer av musikken og stemningen enn hans, har jeg en bedre musikalsk opplevelse her enn hva han har i stuen sin? Er det meg eller han som hører detaljene i musikken på hvert vårt anlegg?

 

[knutinh]

Musikk og kultur generelt har mange lag med "meningsbærende innhold". Kanskje er lag feil ord, for det impliserer at noe ligger framme i dagen og er mer trivielt enn det dype som bare eliten får tak i. Det er kanskje rettere å si dimensjoner.

Når jeg lytter til et musikkstykke så kan jeg normalt nynne linjene og klimpre gangen på et piano. Men spør du meg hva teksten handler om så blir jeg et spørsmålstegn. Jeg må virkelig konsentrere meg bevisst for å følge med på teksten, antagelig fordi den ikke opptar meg i samme grad.

Når audiofile lytter til musikk så tror jeg at man (pga innlæring, kultur eller interesse) kan ha en enorm fokus på enkelte detaljer, men helt overse andre ting.

Jeg kjenner til lydteknikere som er helt rå til å identifisere "knirking" fra stortrommepedaler.

Jeg tror ikke at noen kan hente ut all informasjon på alle nivåer eller dimensjoner på en gang. Og hvis man kan det så tror jeg at man fort går på veggen.

Er noen av disse lytteopplevelsene "bedre" enn hverandre? Jeg tror ikke det.

Jeg tror at det er for enkelt å analysere kultur bare ut fra at det handler om gode (eller dårlige) opplevelser. Jeg tror at på et underbevisst plan handler det også om gruppetilhørighet. Når folk går på fotballkamp handler det ikke bare om å bli underholdt av en lærkule og 22 svette menn/damer, men også å heie på laget sitt og understreke hvor man kommer fra (i direkte eller overført betydning).

Det å "kunne" Iron Maiden, enten ved å analysere gjennomgående musikalske virkemidler, eller å kunne hente fram en spesiell vinyl-pressing med bedre lyd enn nymotens CD-er identifiserer deg og hvordan du ser på deg selv.

-k

 

[Ivaols]

Er det ikke i grunn så enkelt som at vi har forskjellig smak, erfaring og interesser, og det bunner ut i at vi lytter til og får med oss forskjellige aspekter av musikken.

Når jeg har min fetter på besøk hører han ikke på musikk, han hører på bass. Jeg kalibrerer til nogenlunde lineær kurve for å få bassen godt integrert, men han vil ha mer, mye mer. "Jada, jeg hører bassen er godt integrert, men det er jo så lite av den...", sier han hver gang.

En fyr var å hørte på Gradient høyttalerene hjemme hos meg. Han kommenterte gjennomsiktigheten og hvor lettflytende lyden var.

Mine brødre som hører på dunk dunk musikk bryr seg ikke så lenge det spiller HØYT.

Alle hører på det samme anlegget. Ingen hører det samme, skulle en tro :

 

[loFi]

Leste et intervju men en kjent musiker (husker ikke navnet) som angret over sitt karrierevalg fordi det hadde gjort han ute av stand til å lytte helhetlig og avslappet til musikk. Han måtte hele tiden analysere og "partere" andres musikk ned til arrangementer, vers, refreng, hooks, riff, instrumentstemmer, effekter osv.

Det kan virke som noen audiophile har det litt på samme måten, man lytter mer etter feil og forbedringsmuligheter i anlegget enn selve musikken.

 

[HoJ]

Det kan virke som noen audiophile har det litt på samme måten, man lytter mer etter feil og forbedringsmuligheter i anlegget enn selve musikken.

Som også må være lov, tror det ikke er noe fasit, men tror at mange inkludert meg har brukt "å lytte til musikk" til der en egentlig lytter til lyd eller anlegget. Men det må jo være lov det også?? Hvordan en lytter, hva en hører etter spiller egentilg ikke så mye rolle, hovedsaken er at en trives med det en hører på, eller gjør.

Ta meg f.eks. når jeg fikk meg nye høttalere i hus, var jeg meget opptatt med å lytte på anlegget, hvordan vil høyttalerne "takle" denne musikken, hva er forskjell nå fra før osv. Men etter å ha hatt høyttalerne en stund og funnet mer og mer ut at dette er høyttalere som passer meg, så tenker jeg ikke lenger på det, men hører mer på musikken. Samtidig så hører jeg fremdeles på hovordan det låter hos meg vs. hos andre, fordi jeg synes det er spennede. Så for det meste så lytter jeg til musikken, men enkelte ganger og ved enkelte sanger så er jeg fremedeles i "lytte til høyttalerne" modus.. Men det må jo være lov det også..

 

[ijustpop]

Tekster er viktig for meg. Har mange artister i hylla hvor tekstene deres er viktigere for meg enn musikken. Men også annet som jeg kun hører på for "musikkens skyld". Madamen har vel noe som nærmer seg absolutt gehør og blir mildt sagt "drittlei" i perioder hvor jeg spiller mye Dylan, Young eller annet hun omtaler som 'gubbemusikk'. Da må jeg fram med Curtis Mayfield, Stevie Wonder eller Prince for å få godstemning i stua.

Forskjellig musikksmak altså, som kommer av at vi ofte lytter etter forskjellige ting. Greit for meg. Glad i Curtis jeg.

 

[frans]

En fin tråd. Mine synspunkter er at en kan snakke om ulik form for lytting. Eksempelvis lytting for å lære og bli en bedre lytter. Mange snakker mere enn å lytte til det andre sier. Tror det er overførbart til forhold til musikklytning. Om det er en årsak til mine observasjoner med at en del personer mer interessert i å slarve enn å høre til musikken.

Ens egen forhold til musikk, vil jeg tro spiller sterkt inn. Ser man f.eks. generelt på musikk som "bakgrunnslyd eller -støy", f.eks. at man spiller musikk fordi man er redd for "stillhet", vil man trolig ikke bli så god musikklytter. Er man musiker/spiller instrument, lydtekniker, komponist lytter man helt klart på andre måter - imo.

Har spilt instrument selv og prøvd å kopiere både trommer, gitar og bass fra sanger både på gehør og etter noter. Driver man med å kopiere trommerytmer, blir man veldig fokusert på hvordan rytmen går, klang og hvilke trommer som brukes. Ved å høre hva andre spiller, begynner man å fokusere på hvordan bassen spilles i forhold til f.eks. basstrommen eller skarptromma, hvordan riffet eller gitarkompet går i forhold til bass og trommer og hvordan det utfyller vokalen. Man kan kalle det for en lytting på veldig fokusert nivå (instrumentlytning).

På et høyere nivå lytter man da til komposisjonen herunder akkordprogresjon, hvordan akkordene repeteres og effekter av skifter i rytme og akkorder. Så lytter man til teksten og hvordan teksten synges (innlevelse, tonehøyde, frasering mm) og så hvordan musikken støtter opp under teksten. Virker sangen helhetlig. Støtter akkordendringene eller mangel på dette opp under rytmen? Man kan kanskje kalle det for komposisjonslytning og vil være lytting på et annet nivå (2. nivås lytning?).

Et tredje nivå kan være lytte til musikken og forsøke å sette den inn i en større kontekst. Dette kan f.eks. være om det er referanser til klassisk musikk til 60-tallet, 70-tallet, tidlig hip-hop osv osv og lytte på musikken som om det er en del av samtiden.

Man kan kanskje kalle dette for en slags musikalsk lytning. Det vil stå i kontrast til "evaluerings-/kritisk" lytting. Med evalueringslytting tenker jeg da på lytting med det formål å evaluere et anlegg eller komponenter i et anlegg. Formål med slik lytting er å få anlegget til å låte tettere på "virkeligheten". Tror også at en såkalt "musikalsk" lytting kan være kritisk og evaluerende ved at man begynner å lytte etter om gitaristen spiller feil, vokalisten synger surt eller om andre akkorder, rytme og tempo ville ha vært bedre for sangen.

På danske hifi4all.dk er det en interessant artikkel om lytting. Artikkelen finnes her

 

[Destiny]

Et eksempel bil jo hi fi nerden på Oslo vest som satt med et meget dyrt anlegg, og mente lyden var helt himmelsk.

Han ba en kjent dirigent hjem for å vise ham hvor utrolig flott et stereoanlegg kan høres ut.

Han hadde en superinnspilling i hylla med symfonisk musikk, satte dirigenten i hot spot og satte på gromlyden.

Er det ikke fantastisk spurte han etter hvert, det er jo som å ha orkesteret hjemme i stua...

Javel svarte dirigenten tørrt... men sånn som de spiller ville i hvertfall ikke jeg ha de hjemme i stua, detta er jo grusomt dårlig.

Hi fi nerden hang seg opp i hvor god lyden var, mens dirigenten hørte det musikalske inneholdet.

Så forskjellig kan man lytte

Destiny..

 

[Jan-Helge]

Strengt tatt så er det musikken og ikke anlegget som må stå i sentrum, i mine øyne kan man ikke si at ett anlegg er bedre enn ett annet. Det man derimot kan si er at man liker det ene bedre enn det andre, gjelder forøvrig ikke bare anlegg men også musikken i seg selv.

Også erfart at alle lytter vi forskjellig, blir minnet på det når jeg ser meg selv i forhold til min kamerat (som sistnevnte har Jazz som sin store lidenskap og det ha selv utøver - Jazz blir for avansert for meg og det må være enkelt for at det skal nærme seg å fenge meg).

Vil si at HiFi i mange sammenhenger kan være vell så mye ett onde som ett gode med tanke på musikk, dessverre. Selv er det plater som aldri blir satt i skuffen her (musikk jeg liker veldig godt musikalsk) mens andre plater som ikke fenger meg like mye musikalsk tidvis får plass i skuffen da de lydmessig og opplevelsesmessig er en godbit... Kjenner mange som har det likens, og har musikk dem spiller på anlegget i stuen mens annen musikk er foretrukket i bilen elelr på hytta etc... Sakt på en annen måte, hadde jeg hatt min kamerat sitt anlegg så hadde jeg spilt mer av annen musikk som jeg bærer med meg og hører på MP3-spilleren når jeg er i farta.

Det skal sies, jeg trives godt med mine valg og har funnet noe som passer meg godt og tilfredstiller mine behov og ønsker. Eneste minus er nok kanskje det at noe musikk er utelukket på anlegget, men det er ikke musikken eller anlegget da det er heller lydteknikerene som har bommet litt med jobben sin i forhold til nettopp mitt anlegg. Men det betyr ikke at jeg ikke hører på den musikken da jeg jo har MP3-spiller hvor mye av den musiken spilles likevell til tider.

 

[oyvjorge]

For meg er anlegget veien til gode musikkopplevelser. Opplevelsen blir også bedre med en god innspilling, men det aller viktigste er at musikken som blir spilt treffer min smak. Musikk som bare har god innspilling blir sjelden tatt fram og da bare som demo(for å høre på anlegget). Hvis disse faktorene trer fram på en cd gir det meg en (veldig) god følelse, noe ala hårenereisersegpåryggenopplevelse(et fjerde nivå?). Disse innspilingene kan jeg ikke spille for mange ganger, og da blir jeg lei. Jeg kan gå så lei at det tar laaang tid før jeg tar dem fram igjen.

 

[Rockefoten]

Man skal ikke se bort fra at disse forskjellene i lyttemetode, fokus, eller hva man skal kalle det forklarer de til tid store diskusjonen vi har ang forskjeller i lyd eller manglende sådann.

Selv er jeg gammel klassiskpianist (hobby) og trommis i rockeband og lytter på mange måter. En del går på individuelle instrumenter. Det betyr at jeg liker et anlegg som separerer dette godt. Så er det akkorder. For at de skal låte fint må alle instrumentene henge sammen så man hører hva de danner sammen.
I tillegg er det fint med litt dynamikk så man kjenner hva som skjer og få med følelsene på det nivået.
Til sist kommer klang og tekstur (timbre?) på instrumentene. For at de skal være lekre må lyden være detaljert og oppløst.

 

[Fosse]

Strengt tatt så er det musikken og ikke anlegget som må stå i sentrum, i mine øyne kan man ikke si at ett anlegg er bedre enn ett annet. Det man derimot kan si er at man liker det ene bedre enn det andre, gjelder forøvrig ikke bare anlegg men også musikken i seg selv.

Også erfart at alle lytter vi forskjellig, blir minnet på det når jeg ser meg selv i forhold til min kamerat (som sistnevnte har Jazz som sin store lidenskap og det ha selv utøver - Jazz blir for avansert for meg og det må være enkelt for at det skal nærme seg å fenge meg).

Vil si at HiFi i mange sammenhenger kan være vell så mye ett onde som ett gode med tanke på musikk, dessverre. Selv er det plater som aldri blir satt i skuffen her (musikk jeg liker veldig godt musikalsk) mens andre plater som ikke fenger meg like mye musikalsk tidvis får plass i skuffen da de lydmessig og opplevelsesmessig er en godbit... Kjenner mange som har det likens, og har musikk dem spiller på anlegget i stuen mens annen musikk er foretrukket i bilen elelr på hytta etc... Sakt på en annen måte, hadde jeg hatt min kamerat sitt anlegg så hadde jeg spilt mer av annen musikk som jeg bærer med meg og hører på MP3-spilleren når jeg er i farta.

Det skal sies, jeg trives godt med mine valg og har funnet noe som passer meg godt og tilfredstiller mine behov og ønsker. Eneste minus er nok kanskje det at noe musikk er utelukket på anlegget, men det er ikke musikken eller anlegget da det er heller lydteknikerene som har bommet litt med jobben sin i forhold til nettopp mitt anlegg. Men det betyr ikke at jeg ikke hører på den musikken da jeg jo har MP3-spiller hvor mye av den musiken spilles likevell til tider.

Delvis enig. Det er helt klart at personlig smak og subjektive betraktninger vil være vesentlig for hvilket anlegg man mener er best og dårligst. Likevel finnes det en god del objektive parametre man kan benytte for å avgjøre om noe holder mål. Så kan man selvsagt være uenig om hvilke parametre som bør måles objektivt eller subjektivt.

Ellers må det vel være opp til hver enkelt å lytte til "anlegget" eller "musikken", Hvis man er mer interessert i at anlegget låter "riktig" enn i nytelsen av musikken isolert sett så er vel det også en lovlig prioritering?

 

[Soundproof]

Uten anlegget eksisterer ikke musikken du ønsker å høre i lytterommet. Syns det blir søkt å skille de to -- dersom det var legitimt så satt vi vel og lyttet til utvalgte lydeffekter på en sampleplate.

Vi kjøper anlegg for å lytte til musikk.

Hvordan vi så lytter er ekstremt subjektivt, både når det gjelder utvalg og fordypning(sevne.)

Er temmelig sikker på at mange har dømt et anlegg nord og ned pga musikken som spilles på det, fordi det ligger langt unna ens egen smak; slik man kan få et negativt inntrykk av et sted pga noe som ligger på siden av opplevelsen. (Skitne negler på en servitrise gjør at jeg mister matlysten - maten kan jo være eksepsjonelt god likevel.)

Og jeg er like sikker på at anlegg har fått gunstigere vurdering enn fortjent fordi det ble spilt musikk man liker på det.

Syns ikke dette er så farlig.

Fordypningsevne i musikk er dog interessant, og som frans linket fra hifi4all så er det å lære seg å lytte en kunst.

 

[trex]

Er vel ikke særlig tvil om at en musiker/komponist lytter på musikk på en annen måte enn den jevne hifi-entusiast.
Musikeren har vel kanskje den fordelen at lyden ikke er så viktig som musikken, og det derfor ikke er så viktig med selve lyden av musikken.

Men bortsett fra en annen vinkling spiller det vel liten rolle hvordan man gleder seg over musikken, om det er teknikken, musikken som helhet eller selve instrumentet/komposisjonen som fenger. Eller kanskje alle......
Bare musikken er god, som lyd, musikk eller komposisjon.

Selv hører jeg gjerne musikk ut fra musikerens ståsted, men det er absolutt ingen bakdel om lyden er god .

 

[utgatt60135]

Musikere får jo oppleve musikken live hele tiden så . Og de klarer helt fint å tolke musikken på dårlige anlegg.

Enig med alle her jo.. søren og.... Neida....

Også enig i at endel uenigheter innen HiFi kommer av forskjellig vektlegging av musikkformidling.

De som har hørt mitt anlegg har alle reagert forskjellig. Fra non-chalant til bli imponerte. Noen savner bass og andre synes det ble for skarpt. Mye ligger i egne referanser tror jeg. En venn som er veldig opptatt av musikk har etter min mening et helt ræva anlegg, men han selv synes det låter så bra. Jeg sitter bare å tenker på hvordan det hadde blitt om han hadde hatt mitt anlegg. Jeg tror faktisk han da hadde blitt begeistet og tenkt det samme som meg om sitt gamle anlegg. Hva man er vant til er alfa og omega tror jeg.

Jeg hører bare på musikken "når det bare står på" men når jeg lytter intensivt vil jeg mene at jeg lytter til musikken gjengitt meget bra. Alså både rent musikalsk og såkalt "lytte på anlegget". Mens jeg hører musikken er jeg såpass konsentrert at jeg også får med meg hvordan hele lydbilde og hvert enkelt instrument blir gjengitt (men teksten går meg hus forbi). Da kommer den største gleden over musikken noe som er hele poenget med å ha et godt anlegg. Verktøyet bidrar til større musikkinnlevelse.

Kun fokus på teknisk gjengivelse utfører jeg bare med testing av utstyr og naturligvis rett etter nye anskaffelser. Men det behovet forsvinner helt etter noen uker. Men må si jeg stusser over de som har behov for å bytte nesten hele tiden. Blir ikke de mye opphengt i teknisk gjengivelse?

 

[soundscape]

Har tilsvarende opplevelser. kjenner f.eks musikere som med en gang snapper opp hvilken takt musikken spilles i osv. Noen gir f... i lyden mens andre kanskje henger seg litt for mye opp i lyd.
Musikk appelerer vel til både følelser og intellekt, noen bare føler, mens andre bruker intellektet i større grad. Her varierer det jo også mye mellom forskjellige musikksjangere.

 

[Back_Door]

Leste et intervju men en kjent musiker (husker ikke navnet) som angret over sitt karrierevalg fordi det hadde gjort han ute av stand til å lytte helhetlig og avslappet til musikk. Han måtte hele tiden analysere og "partere" andres musikk ned til arrangementer, vers, refreng, hooks, riff, instrumentstemmer, effekter osv.

Det kan virke som noen audiophile har det litt på samme måten, man lytter mer etter feil og forbedringsmuligheter i anlegget enn selve musikken.

Godt sagt! Har inntrykk av at noen audiofile egentlig ikke er så glad i musikk. Lyd derimot..

 

[toref]

For meg er det viktigste at anlegget ikke kommer i veien for musikken. Da har jeg en god musikkopplevelse. Ørene (og lyttingen) er bare instrumentet for å koble sansene til musikken. Hvis anlegget er brukbart glemmer man anlegget og drømmer seg vekk i musikken. Den musikken som jeg synes er mest interessant er musikk som åpner for innlevelse på mange lag; komposisjon, arrangement, melodi, stemning, instrumentbeherskelse, tolkning, improvisasjon osv. Er anlegget brukbart kommer alle disse lagene fram og man kan nær sagt "velge lag" der og da. Jeg drømmer meg vekk stadig oftere. Anbefales.

Mvh

 

[frans]

Forskning kan tyde på at musikere hører musikk som språk, mens andre hører musikk som musikk.

 

[frans]

En ny doktorgradsavhandling viser at vi oppfatter musikk som bevegelse. Det er mer å snakke om å "sanse" musikken fremfor å lytte til musikken. Artikkel på forskning.no .

 

[frans]

Når hjernen jazzer, kuttes også selvsensuren. Mere her .

Det var temmelig stilt her inne. :

Når det diskuteres måleparametre, blindtester, objektivitet og kabler så blir det fart på debattene. Men når man skal diskutere noe av det viktigste, lytteopplevelser, så er det tyst

Kanskje vi bør begynne å diskutere
-kabler og forskjellige lytteopplevelser eller
-blindtester og forskjellige lytteopplevelser?

 

[knutinh]

Den opplagte grunnen til at det blir mindre diskusjon er fordi ingen føler seg truet av det som sies. Å beskytte "sin stamme", sine valg og å ta "fienden" er for de fleste mennesker viktigere enn akademisk undring. Hvor mange nordmenn følger med på fotball kontra forskning.no?

Hvordan "visualiserer" en flaggermus det "bildet" som den bygger opp ved ører og sonar? Kan det overhodet sammenlignes med måten vi bygger opp en kompleks modell av en scene ved hjelp av sanseinntrykk fra øynene? Hva med blinde som visstnok reallokerer "synsprosessering" til "lydprosessering"?


Angående "musikere hører musikk som språk, mens andre hører musikk som musikk" så lurer jeg litt på om dette kan sammenstilles med legmannsobservasjonen at musikere ofte får nedsatt evne til å "nyte" musikk fordi de blir for opphengt i objektive og faglige aspekter.

I mitt tidligere liv som musiserende står et minne om en spilling for psykisk utviklingshemmede tilbake som den hvor vi fikk mest respons. Dette kan selvsagt tas som en indikator på kvaliteten på musiseringen, men også at "musikk-glede" og engasjement slett ikke avhenger av evnen og viljen til å intellektualisere rundt musikken, og kanskje tilogmed blir skadelidende når lytterne prøver å overgå hverandre i kjølig, analyserende refleksjon.

-k

 

[Snickers-is]

Denne tråden er jo meget interessant. Den snuser liksom på selve essensen i musikken.

Først vil jeg nevne at jeg i blant opplever noen kommentarer om at ting er dårlig, altså rent musikalsk, som jeg selv vil ta sterk avstand fra. For meg er musikk en form for multitasking der alt skal være med, men det som leveres er som regel mye større enn det vi klarer å ta i mot.

De fleste her på forumet virker å være mer eller mindre innviet i jazz-sjangeren, men svært få får tenning på dette første gangen. Jazz er en musikksjanger som gjør det til et poeng å både bryte med, og følge, tradisjonelle "regler" på en og samme tid. Bruddene gjøres på en mer eller mindre systematisk måte, mye gjerne inspirert av cool-jazzen, og når man på en måte venner seg til å oppfatte disse mønstrene har man også en større grad av identifikasjon av det som skjer.

Fra barn av lærer man tonearter, tonetrinn, faste melodisnutter, harmonier og egenklang i instrumenter og stemmer. Dette er ikke noe man kurses i, eller aktivt jobber for å lære, men det synker inn av seg selv. Barn hører jo gjerne på enkel musikk fordi der er det lettere for dem å identifisere det som skjer.

Jeg så på "My briliant brain" på NGC, og der var det en kvinnlig sjakkspiller som var helt genial. Hun hadde en gjenkjennelse av sjakkoppstilling som andre har gjenkjennelse av ansikter, blant annet fordi hun (uten på forhånd å være klar over det) hadde programmert den delen av hjernen som gjenkjenner ansikter til å gjenkjenne sjakkoppstillinger. En 3 sekunders kikk på et sjakkbrett, og hun satte opp alle brikkene korrekt i en kopi av brettet hun hadde sett på. Så fikk hun se et nytt brett med 2 brikker ferre, hun klarte ikke å plassere en brikke riktig. Testen var gjort med en faktisk oppstilling fra et reelt spill i første test, men i den andre var den gjort med en helt tilfeldig oppstilling. Hjernen hennes har et minne som man mener kan identifisere omkring 100 000 faste oppsett.

Dette kan relateres direkte til musikk. Etter hvert som man lærer mange ulike takter, tonearter, vendinger, overganger og ikke minst improvisasjoner å kjenne blir det lettere å identifisere ting. Dette er liksom det "triste" med kunst synes jeg. Jo mer man har opplevd, jo kjedeligere kan en del ting bli. Et arrangement som er basert på barnesangmetoder vil ofte ikke få så voldsomt gjennomslag. Popmusikk er jo i stor grad bygget på å rått forbruke enkle musikalske elementer som distanserer seg ganske begrenset fra "det siste store". Det blir ofte som blåkopier med en lite tvist, men hederlige unntak finnes i høyeste grad. For en som ikke har brukt mye av sin mentale kapasitet på musikk er dette helt ok, men for svært musikkinteresserte mennesker kan dette være litt for lett å "gjennomskue". Når Karlsen dytter ut nok en artist og man uten bakgrunnskunnskap kan høre hvem som er manager så er det ikke noen utfordringer igjen, da vet man hvordan det fortsetter.

Når det gjelder dette med dissing av musikk som jeg nevnte ovenfor så mener jeg dette må kunne knyttes til preferanser. Jeg har mange ganger diskutert hvorvidt noe er surt, feil, i utakt osv, så blir man ikke så ofte enig. Jeg tror dette ikke bare bunner ut i om musikken er "utgått" eller ikke, men også hvorvidt man klarer å høre om det som gjøres er bevisst. Iron Maiden er ekstremt sjangertro, og man kan gjerne kritisere dem for å være lite kreative, men på den ene siden har vi melodien, på den andre har vi innpakning og arrangement. Å kritisere Iron Maiden på bakgrunn av meloditema kan på en måte settes i samme kontekst. Evnen til å høre melodien isolert fra alt annet kan like gjerne være mangelen på evne til å høre arrangement og innpakning. Det er helt naturlig at kompisen til made4u har en slik egenskap dersom han selv skriver musikk, for da har man gjerne større fokus på melodi enn på arrangement, men å kalle det en kvalitet eller for den saks skyld det motsatte vet jeg ikke om blir riktig.

Uansett så er konklusjonen for meg at ingen har noe fasitsvar på dette med musikk, hvordan den skal høres, hva som er et akseptabelt arrangement osv. Jeg har jobbet med en artist i over ett år, og har hele veien hatt fokus på at han skal finne sin uttrykksform. Under veis har mange forsøkt å tre en eller annen uttrykksform nedover ørene hans men etter en del diskusjoner har han etter hvert gått lei av disse forenklingene av det han selv ønsker å gjøre. Jeg har forsøkt å påpeke direkte feil osv, noe han har jobbet meget godt med og oppnådd resultater, og nå jobber han målrettet med å finne sine egne ideer for arrangement, instrumentering, takt osv. Hans fokus har vært på melodi, tekst og det kjernebudskapet man legger i den delen av låta, mens jeg, med mine totalt andre preferanser, har hatt stort fokus på hvilke muligheter han bør teste ut arrangementsmessig. Han ga meg nylig en tilbakemelding på at han begynnte å forstå hva jeg mente med det arrangementsmessige, med å leke med andre sjangre, utradisjonell instrumentering osv, og i den overgangen gikk han fra å være negativ til det, til å være positiv til det. Jeg er superspent på hva han kommer opp med etter hvert for når han begynner å jobbe med noe på den måten gir det gjerne også resultater.

Det er derfor neppe noen tvil om at vi ofte hører, og ikke minst hører etter, ulike ting i musikken. Dette er nok på mange måter med på å bestemme hva vi velger å akseptere av et anlegg. Et anlegg kjennetegnes jo gjerne ikke av kvalitetene, men av feilene. Hvorvidt feilene kamuflerer eller ødelegger ting man mener er vesentlig eller ei er bestemmende for hva man velger å like. Derfor er det viktig å lytte til veldig mange ulike menneskers meninger om hva som må være med.

 

[KJ]

...
Angående "musikere hører musikk som språk, mens andre hører musikk som musikk" så lurer jeg litt på om dette kan sammenstilles med legmannsobservasjonen at musikere ofte får nedsatt evne til å "nyte" musikk fordi de blir for opphengt i objektive og faglige aspekter.
...

... på samme måte som «hifinerder» titt og ofte ikke klarer å nyte musikke fordi de distraheres av en litt uvandt (ofte benevnt som dårlig lyd kvalitet) reproduksjon av den samme musikken ... ?

Jeg fasineres litt over vår «kollektive» evne til å overfokuserer på «tekniske» bagateller samtidig som vi ikke setter oss inn i hvordan vår egen hørsel og presepsjon virker.

mvh
KJ

 

[Snickers-is]

Må nesten redde denne tråden fra "Side-2-skjebnen"

 

[kbwh]

Av og til ønsker jeg at det fantes en "popcorn-knapp", så man kunne gi uttrykk for at man finner en tråd interressant, men ønsker å følge diskusjonen framfor å delta i den. Dette er for meg en slik tråd.