Soundproof
Hi-Fi freak
- Ble medlem
- 04.07.2007
- Innlegg
- 1.639
- Antall liker
- 0
Til tross for hva enkelte måtte tro, så elsker jeg å tweake og leke for å utfordre mine fordommer.
Jeg har et multi-kanal oppsett hjemme, med to BeoLab 5 i front, og med to BeoLab 3 som bakhøyttalere. Når jeg ønsker å lytte til ren stereo så sender jeg coax s/pdif fra ulike kilder rett til BL5 høyttalerne. Disse tar i mot opp til 24bit/96kHz signaler og prosesserer disse -- dette betyr mao at jeg kan sende et kildesignal helt frem til høyttalerne før det konverteres. (Disse høyttalerne har innebygde ICEpower forsterkere - BL5 totalt 2500W, BL3 250W.)
Når jeg har sett på film og konsert-DVD'er, så har jeg pleid å la prosessering skje i en frittstående pre-amp. Dvs at multi-kanal prosessering skjer i denne, og at signalet sendes analogt ut til alle høyttalerne, som Dolby Digital, dts, osv.
Men forleden fikk jeg lyst til å forsøke å matche digital coax s/pdif inn på front HT, mot analogt inn på bakhøyttalerne, og resample stereosignalet for å skape ambience refleksjoner for bakhøyttalerne, mens fronthøyttalerne spiller et rent, digitalt stereosignal.
Her bannes det i kirken så det suser etter - og hva er poenget?
Vel, morsomt nok leser jeg følgende på Stereophile.com, i en artikkel om lydideal som ikke kan realiseres gjennom to-kanals, mens ulike firekanalsløsninger har vært elendige:
Og jeg har akustiske linser på høyttalerne mine. Mellomtone og topp skytes opp i linsen, og spres så i et horisontalt bånd, uten å reflekteres i tak eller gulv før lyden når øret.
Jeg har noen innspillinger som har vært med meg gjennom årene, og som jeg liker å bruke når jeg skal vurdere noe nytt.
En av disse er Fred Åkerstrøms "Glimmande nymf" med Trio CMB - gitar, fløyte og cello. Åpent rom, naken stemme - Åkerstrøm som drar på i bassen, og mye godt instrumentarbeid.
En annen innspilling jeg liker å bruke er "Gates of Delirium" med Yes, som kan låte skit eller utrolig bra, alt etter anlegg og oppsett. Mengder av potensiale for å knote det til skikkelig.
Og en tredje er Joni Mitchell som synger orkesterversjon av "For the Roses" på Dreamland.
Jeg spiller gjennom mitt ny-tweakede anlegg.
Freds stemme får kropp og sjel, gitaren sitrer, fløyte og cello høres ekte ut; cymbalene i Yes glitrer, Jon Andersons stemme er akkurat så råtten som den skal være.
Og en søtladen orkesterversjon av "For the Roses" blir plutselig meningsfull.
Er dette en øyeblikksreaksjon, som vil gå over når jeg har lyttet litt til, og funnet ut at det var morsomt, men ...?
Nå har jeg vært gjennom store deler av referansemusikken, og dette liker jeg, dette liker jeg virkelig. Såpass at det er blitt vanskelig å gå tilbake til ren stereo. Så dette må testes på andre.
Teori - jeg tror de akustiske linsene på alle fire HT bidrar til å skape denne følelsen av ekte lyd som har grepet meg nå -- det er oppstått en dybde i lyden som får meg til å le.
Jeg kjenner ikke Webster Lewis Club 7 Live fra før, men denne kunne jeg også bare lyttet og lyttet til nå, mens den ikke var like gripende i "vanlig" stereo.
Er det dramatiske forskjeller? Nei, bare en tydeliggjøring og åpning av lyden som jeg virkelig verdsetter. For å bruke en klisjé - veggene i lytterommet er blitt borte, fullstendig borte.
Jeg har et multi-kanal oppsett hjemme, med to BeoLab 5 i front, og med to BeoLab 3 som bakhøyttalere. Når jeg ønsker å lytte til ren stereo så sender jeg coax s/pdif fra ulike kilder rett til BL5 høyttalerne. Disse tar i mot opp til 24bit/96kHz signaler og prosesserer disse -- dette betyr mao at jeg kan sende et kildesignal helt frem til høyttalerne før det konverteres. (Disse høyttalerne har innebygde ICEpower forsterkere - BL5 totalt 2500W, BL3 250W.)
Når jeg har sett på film og konsert-DVD'er, så har jeg pleid å la prosessering skje i en frittstående pre-amp. Dvs at multi-kanal prosessering skjer i denne, og at signalet sendes analogt ut til alle høyttalerne, som Dolby Digital, dts, osv.
Men forleden fikk jeg lyst til å forsøke å matche digital coax s/pdif inn på front HT, mot analogt inn på bakhøyttalerne, og resample stereosignalet for å skape ambience refleksjoner for bakhøyttalerne, mens fronthøyttalerne spiller et rent, digitalt stereosignal.
Her bannes det i kirken så det suser etter - og hva er poenget?
Vel, morsomt nok leser jeg følgende på Stereophile.com, i en artikkel om lydideal som ikke kan realiseres gjennom to-kanals, mens ulike firekanalsløsninger har vært elendige:
Dette er John Atkinson, i 1987, men på forsiden av Stereophile.com nå. Og han fortsetter med å underkjenne løsningen fra Ambisonics. Men mye er skjedd siden den tid, vi har jo fått DSP, og digitale filer, vi kan lage sweetspots som følger lytteren i rommet, om vi vil.You read about this new kind of surround-sound system called Ambisonics. You snort derisively, having experimented with quadraphonics 15 years ago and found it, particularly SQ, some kind of sick joke. But no, unlike those ill-fated, half-thought-out technologies, Ambisonics is not based on a poorly understood extension of the ideas behind traditional stereo. (Did none of the developers of quadraphonics notice that people may have an ear on either side of their heads but singularly lack the ones on the front and back for the correct decoding of spatial information at the sides?)
Rather, it is based on the idea of recording the three-dimensional soundfield at the microphone position and playing back the appropriate signals from multiple loudspeakers so that that field is synthesized at the listener's ears. All you need is more playback channelsa minimum of three is required, but four would be idealwith at least four loudspeakers. And all the additional switching and controls that are required. And the Ambisonics decoder box.
Yes, you are dissatisfied with the sound from your system. Obviously, this lack of a three-dimensional soundfield is the root cause of this dissatisfaction, and Ambisonics must be the future of sound reproduction.
Og jeg har akustiske linser på høyttalerne mine. Mellomtone og topp skytes opp i linsen, og spres så i et horisontalt bånd, uten å reflekteres i tak eller gulv før lyden når øret.
Jeg har noen innspillinger som har vært med meg gjennom årene, og som jeg liker å bruke når jeg skal vurdere noe nytt.
En av disse er Fred Åkerstrøms "Glimmande nymf" med Trio CMB - gitar, fløyte og cello. Åpent rom, naken stemme - Åkerstrøm som drar på i bassen, og mye godt instrumentarbeid.
En annen innspilling jeg liker å bruke er "Gates of Delirium" med Yes, som kan låte skit eller utrolig bra, alt etter anlegg og oppsett. Mengder av potensiale for å knote det til skikkelig.
Og en tredje er Joni Mitchell som synger orkesterversjon av "For the Roses" på Dreamland.
Jeg spiller gjennom mitt ny-tweakede anlegg.
Freds stemme får kropp og sjel, gitaren sitrer, fløyte og cello høres ekte ut; cymbalene i Yes glitrer, Jon Andersons stemme er akkurat så råtten som den skal være.
Og en søtladen orkesterversjon av "For the Roses" blir plutselig meningsfull.
Er dette en øyeblikksreaksjon, som vil gå over når jeg har lyttet litt til, og funnet ut at det var morsomt, men ...?
Nå har jeg vært gjennom store deler av referansemusikken, og dette liker jeg, dette liker jeg virkelig. Såpass at det er blitt vanskelig å gå tilbake til ren stereo. Så dette må testes på andre.
Teori - jeg tror de akustiske linsene på alle fire HT bidrar til å skape denne følelsen av ekte lyd som har grepet meg nå -- det er oppstått en dybde i lyden som får meg til å le.
Jeg kjenner ikke Webster Lewis Club 7 Live fra før, men denne kunne jeg også bare lyttet og lyttet til nå, mens den ikke var like gripende i "vanlig" stereo.
Er det dramatiske forskjeller? Nei, bare en tydeliggjøring og åpning av lyden som jeg virkelig verdsetter. For å bruke en klisjé - veggene i lytterommet er blitt borte, fullstendig borte.