- Ble medlem
- 11.05.2004
- Innlegg
- 2.318
- Antall liker
- 886
Noe av det mest fascinerende med hifi synes jeg er å kunne gjøre en oppgradering og oppleve hvilken forandring det medfører. Å legge på en plate man er kjent med og oppleve at lyden har forandret seg, men at forandringen ikke var noe man kunne forestille seg på forhånd. Av og til har jeg faktisk opplevd å bli skuffet fordi det magiske i lydbildet man har vent seg til å høre og har innbilt seg var "virkelig hifi", løser seg opp og blir til f.eks. den helt naturlige klangen av et instrument.
Av og til i etterkant av en slik opplevelse har jeg tenkt om jeg egentlig ønsket å bli forført av klangen eller lyden jeg ikke helt forstod hva var, men som fremstod som noe litt mystisk eller magisk. Egentlig var det forvrengning jeg hørte, men kan forvrengning være forførende?
For å ta en parallell; de fleste religioner er grunnlagt med utgangspunkt i myten om en frelserfigur, og rent historisk kan man si at dette er mennesker som virkelig har levd. Men er det det virkelige bildet av disse personene vi blir presentert for, eller er det vrengebildet? Ønsker vi egentlig å vite hvordan Jesus levde, eller ønsker vi å forføres av det vrengebildet kirken har laget for oss?
Når man tar bort det forvrengte og det naturlige åpenbarer seg kan sannheten faktisk virke ubehagelig. Å søke etter bedre lyd blir som å prøve å oppnå noe man ikke helt vet hva vil innebære, men referansen er noe man allerede kjenner.
Det ligger en skuffelse i å erkjenne at forvrengningen ikke var reéll, bare en illiusjon, Men under illusjonen befinner det seg en sannhet, klangen av et ekte instrument. Den ekte hifi magien er det øyeblikket man gjenkjenner og ønsker velkommen lidenskapen og ektheten i et instrument eller en stemme.
På samme måte som det øyeblikket man gjenkjenner og og ønsker velkommen et annet menneske som kanskje har fremstått som mystisk og fremmed for ens følelser.
Jeg vet ikke om andre har tanker om hvordan man skiller mellom ekte og falsk magi innen hifi verdenen?
Av og til i etterkant av en slik opplevelse har jeg tenkt om jeg egentlig ønsket å bli forført av klangen eller lyden jeg ikke helt forstod hva var, men som fremstod som noe litt mystisk eller magisk. Egentlig var det forvrengning jeg hørte, men kan forvrengning være forførende?
For å ta en parallell; de fleste religioner er grunnlagt med utgangspunkt i myten om en frelserfigur, og rent historisk kan man si at dette er mennesker som virkelig har levd. Men er det det virkelige bildet av disse personene vi blir presentert for, eller er det vrengebildet? Ønsker vi egentlig å vite hvordan Jesus levde, eller ønsker vi å forføres av det vrengebildet kirken har laget for oss?
Når man tar bort det forvrengte og det naturlige åpenbarer seg kan sannheten faktisk virke ubehagelig. Å søke etter bedre lyd blir som å prøve å oppnå noe man ikke helt vet hva vil innebære, men referansen er noe man allerede kjenner.
Det ligger en skuffelse i å erkjenne at forvrengningen ikke var reéll, bare en illiusjon, Men under illusjonen befinner det seg en sannhet, klangen av et ekte instrument. Den ekte hifi magien er det øyeblikket man gjenkjenner og ønsker velkommen lidenskapen og ektheten i et instrument eller en stemme.
På samme måte som det øyeblikket man gjenkjenner og og ønsker velkommen et annet menneske som kanskje har fremstått som mystisk og fremmed for ens følelser.
Jeg vet ikke om andre har tanker om hvordan man skiller mellom ekte og falsk magi innen hifi verdenen?
