Denne type diskusjoner ender som regel som den pågående tråden om målemafiaen ødelegger audiogleden i konfrontasjon hvor folk blir puttet i leire og alle synspunkter blir overdrevet. Tittelen på tråden oppfordrer i seg selv nettopp til en slik utvikling. Jeg tilhører nok målemafiaen i manges øyne og med en siving grad med spesialisering bølgeforplantning og transmisjonsteknikk, og med 6 år bak meg på et forskningsinstitutt hvor jeg utviklet, prosjekterte og testet telekommunikasjonssystemer med båndbredder og S/N forhold som får det meste av utstyr i HiFi verdenen til å fremstå som steinalderteknikk, skulle det kanskje også bare mangle. Likevel er ikke bildet så enkelt.
Hva vet vi? Karateristikkene på elektriske og akustiske signaler som behandles i HiFi utstyr er vel kjent, og fullstendig beskrevet. Å påstå noe annet er svada og må i så fall bevises ved fremlegging og verifisering av teori etter vanlige vitenskapelige normer. Disse karakteristikkene lar seg også måle med en presisjon og oppløsning som ligger langt ut over hørselsystemets (Roysen har rett i at hodet er en viktig del) følsomhet.
Betyr det at alt lyder likt? Selvsagt ikke. Det finnes mange designparametere og kompromisser som må inngås og som påvirker systemenes statiske og dynamiske oppførsel. Grensesnittene mot den mekaniske verden (avtastning og høyttalere) er også komplekse. Elektrisk og mekanisk stabilitet, støyømfintlighet osv er også faktorer som åpenbart påvirker systemene og som bidrar til å forklare at dyre systemer har en bedre ytelse, dog kan godt designete billige systemer av og til måle seg med dårligere designete, dyrere systemer. Systemmatching er også en realitet. Videre er høyttalere komplekse elektromekaniske dyr som i tillegg innfører et romlig element i gjengivelsen og samspill med rommet på ulike måter, den kanskje minst forståtte og kontrollerbare del av gjengivelsen og definitivt en del av årsaken til mange ulike meninger om hva som lyder bra i ulike settinger. Så la oss legge død påstandene om at målemafiaen verken hører eller aksepterer at det finnes forskjeller.
Så var det dette med måling. Alt kan måles som sagt. Om vi kan relatere dette til hva vi hører er en annen sak. Alle kunne høre at innføring av en CJ MF 2500 i anlegget mitt flyttet veggene i rommer mange meter ut til siden. Det finnes utvilsomt åpenbare signalbehandlingsmessige forklaringer på dette og jeg skulle tippe herrene hos CJ har god greie på dette siden de konsekvent klarer å lage utstyr med meget gode romlige egenskaper, enten det skyldes stabilitet i strømforsyninger, presis impulsbehandling, god kanalseparasjon under ulike statiske eller dynamiske belastninger, god stabilitet mot intermodulasjon, faserespons eller whatever (mange av de tingene jeg nevner her henger sammen .). Hva som gjør at øret oppfatter rom vet jeg ikke men det har utvilsomt en reell, og målbar, årsak, dersom man vet hva man skal måle.
Deretter kommer spørsmålet om hva vi hører. Dette er nok det vanskeligste. Dere får tillate meg litt spekulasjoner her. Mottagersystemet vårt er komplekst og jeg tror prosesseringen av lydinntrykk er et resultat av behandling av en rekke ulike sanseuttrykk. Dermed blir lyttingen vår avhengig av sinnsstemning, energi/overskudd, dagslys/mørke og for den saks skyld, rommets farge. Røde biler er farligere i trafikken sier forsikringsselskapene som har sitt levebrød av å beregne statistikk for slike ting, og jeg er ganske sikker på at rommets design og fargevalg kan påvirke hva vi hører. I tillegg tror jeg hjernen har en suveren evne til å fokusere på enkeltelementer i lyden hvordan kan vi ellers forklare at vi, dersom vi anstrenger oss, kan klare å plukke ut en enkelt samtale (eller i det minste bruddstykker av den) i en stor summende kantine?
Det har i så fall en god del konsekvenser for diskusjonene på dette forum. For eksempel tror jeg det betyr at man ved konsentrert lytting har en tendens til å overdrive små forskjeller, øret (eller hodet) fokuserer så suverent på denne ene detaljen at den tar all oppmerksomhet. Og hvorfor ikke, hos våre forfedre kunne det være forskjellen på liv og død å kunne trekke ut lyden av denne ene kvisten som brakk og som sladret om noe mindre hyggelig bak det buskaset der fremme. Dette ligner imidlertid ikke på en vanlig lyttesituasjon, og oppmerksomheten på denne detaljen vil svekkes over tid etter hvert som denne nye lytteerfaringen oppfattes som normalsituasjonen. Da kommer oppgraderingsspøkelset snikende, eller rettere; lysten til å prøve noe annet som kan stimulere sansene våre på en noe annen måte.
I tillegg betyr dette at hva vi hører også lett trekkes i retning av det vi tror vi hører. Tror vi det er en sabeltanntiger på andre siden av busken, fokuserer vi særskilt på lyder vi tror kan fortelle oss om dette. Blindtesting er en måte å redusere effekten av slike eksterne virkninger, en subjektivist vil si at han hører det han hører i den gitte situasjonen, andre vil si at du hører det du tror du hører i den situasjonen, og hvem har rett? Det blir vi nok aldri enige om, selv om jeg vil si at alle vi som lytter i visshet om at det ikke er en tiger på andre siden av busken er mer tjent med en blindtest fordi vår lyttesituasjon verken er, eller vil kunne bli, identisk med lyttesituasjonen til subjektivisten. Kanskje en dårlig metafor, men legger dere godviljen til forstår dere hva jeg mener. Jo mindre de reelle forskjellene man fokuserer på er, jo vesentligere blir dette, og siden kabler nok er de komponenter som relativt sett på alle måter har minst målbar effekt på totaliteten blir også disse situasjonene mest opphetet. Men egentlig er det kanskje bare to lytteanskuelser som kolliderer her ..
Så er de jo til slutt noen grunnholdninger som er ulike. Jaget på stadige forbedringer (eller nye forskjeller som jeg ofte tror det er, hva som er best kan vi ikke alltid enes om heller selv om vi er enig om at det er forskjeller). Vil jeg høre forskjell på Roysens anlegg og mitt i en kritisk lyttesesjon? Ja helt sikkert. Vil det spille noen roller for tilfredsheten i den daglige lytting hjemme hos meg? Trolig ikke, dels fordi jeg ikke tror den daglige lyttesitasjonen er typisk for den type kritisk lytting man kan klare å gjøre i kortere perioder, dels fordi jeg ikke har ambisjoner om å ha et perfekt (hva nå det måtte være) anlegg, og til dels fordi det er så mange andre forhold enn det som kommer ut av selve høyttalerne som påvirker selve lytteopplevelsen at jeg tviler på at for eksempel Roysens oppsett over tid vil oppleves på samme måte hos meg som hos han. Viljen og motivasjonen er hinderet mer enn pengene, tro meg. Her tror jeg mennesketype, personlighet osv også trekker inn, verdivalg osv og her blir vi nok aldri like.
Kanskje dette kan bidra til litt perspektiv på målemafiaen et begrep jeg hater å sette mennesker i enkle bokser og bruke stereotypier er en typisk forsvarmekanisme, kanskje de som bruker begrepet føler seg truet? Jeg leser subjektivistenes meninger med stor interesse jeg og deler deres glede over god lyd, uten å legge mer i de enn jeg mener de fortjener, og grunnene til det har jeg prøvd å beskrive her. Jeg har ører jeg og, og hører det jeg hører - sikkert ikke alltid så forskjellig fra subjektivistene, selv om jeg stiller spørsmålstegn ved hvor almengyldige, relevante og reproduserbare mine subjektive lytteinntrykk er.
Hva vet vi? Karateristikkene på elektriske og akustiske signaler som behandles i HiFi utstyr er vel kjent, og fullstendig beskrevet. Å påstå noe annet er svada og må i så fall bevises ved fremlegging og verifisering av teori etter vanlige vitenskapelige normer. Disse karakteristikkene lar seg også måle med en presisjon og oppløsning som ligger langt ut over hørselsystemets (Roysen har rett i at hodet er en viktig del) følsomhet.
Betyr det at alt lyder likt? Selvsagt ikke. Det finnes mange designparametere og kompromisser som må inngås og som påvirker systemenes statiske og dynamiske oppførsel. Grensesnittene mot den mekaniske verden (avtastning og høyttalere) er også komplekse. Elektrisk og mekanisk stabilitet, støyømfintlighet osv er også faktorer som åpenbart påvirker systemene og som bidrar til å forklare at dyre systemer har en bedre ytelse, dog kan godt designete billige systemer av og til måle seg med dårligere designete, dyrere systemer. Systemmatching er også en realitet. Videre er høyttalere komplekse elektromekaniske dyr som i tillegg innfører et romlig element i gjengivelsen og samspill med rommet på ulike måter, den kanskje minst forståtte og kontrollerbare del av gjengivelsen og definitivt en del av årsaken til mange ulike meninger om hva som lyder bra i ulike settinger. Så la oss legge død påstandene om at målemafiaen verken hører eller aksepterer at det finnes forskjeller.
Så var det dette med måling. Alt kan måles som sagt. Om vi kan relatere dette til hva vi hører er en annen sak. Alle kunne høre at innføring av en CJ MF 2500 i anlegget mitt flyttet veggene i rommer mange meter ut til siden. Det finnes utvilsomt åpenbare signalbehandlingsmessige forklaringer på dette og jeg skulle tippe herrene hos CJ har god greie på dette siden de konsekvent klarer å lage utstyr med meget gode romlige egenskaper, enten det skyldes stabilitet i strømforsyninger, presis impulsbehandling, god kanalseparasjon under ulike statiske eller dynamiske belastninger, god stabilitet mot intermodulasjon, faserespons eller whatever (mange av de tingene jeg nevner her henger sammen .). Hva som gjør at øret oppfatter rom vet jeg ikke men det har utvilsomt en reell, og målbar, årsak, dersom man vet hva man skal måle.
Deretter kommer spørsmålet om hva vi hører. Dette er nok det vanskeligste. Dere får tillate meg litt spekulasjoner her. Mottagersystemet vårt er komplekst og jeg tror prosesseringen av lydinntrykk er et resultat av behandling av en rekke ulike sanseuttrykk. Dermed blir lyttingen vår avhengig av sinnsstemning, energi/overskudd, dagslys/mørke og for den saks skyld, rommets farge. Røde biler er farligere i trafikken sier forsikringsselskapene som har sitt levebrød av å beregne statistikk for slike ting, og jeg er ganske sikker på at rommets design og fargevalg kan påvirke hva vi hører. I tillegg tror jeg hjernen har en suveren evne til å fokusere på enkeltelementer i lyden hvordan kan vi ellers forklare at vi, dersom vi anstrenger oss, kan klare å plukke ut en enkelt samtale (eller i det minste bruddstykker av den) i en stor summende kantine?
Det har i så fall en god del konsekvenser for diskusjonene på dette forum. For eksempel tror jeg det betyr at man ved konsentrert lytting har en tendens til å overdrive små forskjeller, øret (eller hodet) fokuserer så suverent på denne ene detaljen at den tar all oppmerksomhet. Og hvorfor ikke, hos våre forfedre kunne det være forskjellen på liv og død å kunne trekke ut lyden av denne ene kvisten som brakk og som sladret om noe mindre hyggelig bak det buskaset der fremme. Dette ligner imidlertid ikke på en vanlig lyttesituasjon, og oppmerksomheten på denne detaljen vil svekkes over tid etter hvert som denne nye lytteerfaringen oppfattes som normalsituasjonen. Da kommer oppgraderingsspøkelset snikende, eller rettere; lysten til å prøve noe annet som kan stimulere sansene våre på en noe annen måte.
I tillegg betyr dette at hva vi hører også lett trekkes i retning av det vi tror vi hører. Tror vi det er en sabeltanntiger på andre siden av busken, fokuserer vi særskilt på lyder vi tror kan fortelle oss om dette. Blindtesting er en måte å redusere effekten av slike eksterne virkninger, en subjektivist vil si at han hører det han hører i den gitte situasjonen, andre vil si at du hører det du tror du hører i den situasjonen, og hvem har rett? Det blir vi nok aldri enige om, selv om jeg vil si at alle vi som lytter i visshet om at det ikke er en tiger på andre siden av busken er mer tjent med en blindtest fordi vår lyttesituasjon verken er, eller vil kunne bli, identisk med lyttesituasjonen til subjektivisten. Kanskje en dårlig metafor, men legger dere godviljen til forstår dere hva jeg mener. Jo mindre de reelle forskjellene man fokuserer på er, jo vesentligere blir dette, og siden kabler nok er de komponenter som relativt sett på alle måter har minst målbar effekt på totaliteten blir også disse situasjonene mest opphetet. Men egentlig er det kanskje bare to lytteanskuelser som kolliderer her ..
Så er de jo til slutt noen grunnholdninger som er ulike. Jaget på stadige forbedringer (eller nye forskjeller som jeg ofte tror det er, hva som er best kan vi ikke alltid enes om heller selv om vi er enig om at det er forskjeller). Vil jeg høre forskjell på Roysens anlegg og mitt i en kritisk lyttesesjon? Ja helt sikkert. Vil det spille noen roller for tilfredsheten i den daglige lytting hjemme hos meg? Trolig ikke, dels fordi jeg ikke tror den daglige lyttesitasjonen er typisk for den type kritisk lytting man kan klare å gjøre i kortere perioder, dels fordi jeg ikke har ambisjoner om å ha et perfekt (hva nå det måtte være) anlegg, og til dels fordi det er så mange andre forhold enn det som kommer ut av selve høyttalerne som påvirker selve lytteopplevelsen at jeg tviler på at for eksempel Roysens oppsett over tid vil oppleves på samme måte hos meg som hos han. Viljen og motivasjonen er hinderet mer enn pengene, tro meg. Her tror jeg mennesketype, personlighet osv også trekker inn, verdivalg osv og her blir vi nok aldri like.
Kanskje dette kan bidra til litt perspektiv på målemafiaen et begrep jeg hater å sette mennesker i enkle bokser og bruke stereotypier er en typisk forsvarmekanisme, kanskje de som bruker begrepet føler seg truet? Jeg leser subjektivistenes meninger med stor interesse jeg og deler deres glede over god lyd, uten å legge mer i de enn jeg mener de fortjener, og grunnene til det har jeg prøvd å beskrive her. Jeg har ører jeg og, og hører det jeg hører - sikkert ikke alltid så forskjellig fra subjektivistene, selv om jeg stiller spørsmålstegn ved hvor almengyldige, relevante og reproduserbare mine subjektive lytteinntrykk er.
