Det råaste eg nokonsinne har prøvd ut, var Mark Levinson ML 33 (dei aller største, ja) opp imot ML 333 (ingen smågut den heller, akkurat same målte data, men berre 24 i staden for 96 utgangstransistorar pr. kanal).
Begge oppsetta var ML heile vegen. Eg brukte Infinity Sigma (og etterpå Epsilon) til utprøvinga, men kunne ikkje detektere sikre skilnadar mellom desse kolossane. Sidan Sigma var aktiv, bytte eg på å bruke dei to ulike forsterkarane til "basspumpe"/mellotonediskan, men kunne ikkje registrere endringar. Heller ikkje då eg brukte mine gamle Genesis G 8300F (frykteleg vanskeleg høgtalar, den verste eg har eigd sjølv) i fulltone til å vurdere dette, klarte eg å få fram skilnaden. Men så fekk eg tilsendt ei leidning som gjorde at eg kunne bruke det store straumuttaket i kjellaren (tre-fasa monster). Då forsterkarane vart kopla til dette, var det tydeleg skilnad på forsterkaren til 80 000 og monoblokkene til 300 000......
Litt ille at du må til med minst 25A kursar til kvar kanal for å få att full lydkvalitet for kronene, men ein eletrikar er ei pølse i slaktetida i slike samanhengar.
uansett er det viktig å matche høgtalar og forsterkar. ML 33 kan vanskeleg forsvarast om du har skikkeleg lettdrivne høgtalarar. Men spesielt om du har eldre "superhøgtalarar" frå Amerika, vil du nok kunne få ut lydkvalitar. Dei gamle Mirage M3 (har ikkje høyrt M1, men dei var gjerne endå verre) var frykteleg vanskeleg å drive. Og IMF TLS 80 og Studio Monitor var nesten håplause, sjølv om det vil vere "overkill" å kople desse saman med slike mammutar. For ikkje å snakke om Stax F81 elektrostatar som var så tungdrivne at dei berre spelte 75 dB/Wm. Det er altså skilnadar, men spørsmålet er kor rekningssvarande det er å jakte på dei...