- Ble medlem
- 17.09.2006
- Innlegg
- 957
- Antall liker
- 59
satte i går inn nytt rør i spillern: Amprex ecc88 GAE/42L3 (H/P)
Den har nå stått og spillt kontinuerlig siden i går uten at jeg har hatt den koblet til forserkeren. så det var ikke helt uten forventninger jeg koblet den til og la Mark Knopflers HDCD Shangri-la i skuffen og trykkte på play.
men intet i verden kunne forberedt meg på det sjokket jeg skulle få!
Det var som om jeg med ett satt i et annet rom, dvs. det føltes på et vis som om rommet ikke lenger var der. veggene forsvant og musikken kom i mot meg fra et dypt stort beksvart intet. alle instrumenter var så presist plassert og hadder rom til å klinge ut uten at noe forstyrret eller dempet. bassen satt som et skudd i brystkassa og den tendens til overdreven varme som spilleren hadde var borte som dugg for solen. Diskant og overtoner glitret så oppløst at jeg rent fikk tårer i øya. lette visp på cymbaler fikk en naturtro følelse uten snev av sibillanter (noe jeg til tider har vert litt plaget med, men tillagt høyttalerne: ProAc Response 2.5).
Men her kommer så det mest fantasiske: Mellomtonen, den har nå ett slik nervær og en slik realisme att det til tider går kallt nedover ryggen på meg! stemmene gjengis så realistisk at jeg nesten ikke greier å snu ryggen til lyden. I skrivende stund har jeg faktisk Diana Krall lett henslengt foran meg i min egen stue! Fryd og glede!
må vel også nevne at jeg monterte ett par Duende Criatura demperinger når lokket var av spilleren. ser ikke bort i fra at det også kunne ha sin virkning, men ringene alene har nok ikke slik makt at de flytter vegger.
nå har jeg detsverre ikke tid til å skrive mer... må gå og åpne "døra", Katie Melua kommer på besøk...
Den har nå stått og spillt kontinuerlig siden i går uten at jeg har hatt den koblet til forserkeren. så det var ikke helt uten forventninger jeg koblet den til og la Mark Knopflers HDCD Shangri-la i skuffen og trykkte på play.
men intet i verden kunne forberedt meg på det sjokket jeg skulle få!
Det var som om jeg med ett satt i et annet rom, dvs. det føltes på et vis som om rommet ikke lenger var der. veggene forsvant og musikken kom i mot meg fra et dypt stort beksvart intet. alle instrumenter var så presist plassert og hadder rom til å klinge ut uten at noe forstyrret eller dempet. bassen satt som et skudd i brystkassa og den tendens til overdreven varme som spilleren hadde var borte som dugg for solen. Diskant og overtoner glitret så oppløst at jeg rent fikk tårer i øya. lette visp på cymbaler fikk en naturtro følelse uten snev av sibillanter (noe jeg til tider har vert litt plaget med, men tillagt høyttalerne: ProAc Response 2.5).
Men her kommer så det mest fantasiske: Mellomtonen, den har nå ett slik nervær og en slik realisme att det til tider går kallt nedover ryggen på meg! stemmene gjengis så realistisk at jeg nesten ikke greier å snu ryggen til lyden. I skrivende stund har jeg faktisk Diana Krall lett henslengt foran meg i min egen stue! Fryd og glede!
må vel også nevne at jeg monterte ett par Duende Criatura demperinger når lokket var av spilleren. ser ikke bort i fra at det også kunne ha sin virkning, men ringene alene har nok ikke slik makt at de flytter vegger.
nå har jeg detsverre ikke tid til å skrive mer... må gå og åpne "døra", Katie Melua kommer på besøk...
