Watt er i høyeste grad watt uansett, men i denne bransjen har mange en tendens til å oppgi juksewatt, altså mer enn det reelle antallet watt. Det blir litt som å oppgi en bils toppfart i medvind og nedoverbakke. Om man ikke gidder å lese forutsetningene, altså at det er 25m/s medvind og 10 grader nedoverbakke, så er resultatet ikke alt for mye interessant.
Men siden vi har med å gjøre ulike forsterkerkonstruksjoner og ulike laster vil det være andre forskjeller som er interessante. Om man tar en bil med en gitt toppfart og gearer den ned vil toppfarten synke. Om man så aksepterer en viss oppoverbakke som maksimum så kan man bestemme hvor lavt den skal være gearet for at toppfarten i oppoverbakke skal være tilstrekkelig god i forhold til toppfarten på flat mark.
Det viser seg også å være en merkelig trend med "hva jeg oppfatter som kontroll rent subjektivt". Det finnes ikke noe subjektivt kontrollbegrep. Kontroll har med kontroll av membranens mekaniske bevegelse å gjøre. En del forsterkere har av en eller annen grunn et par hundre watt, men så fantastisk lite kontroll at bassen får løpe fullstendig løpsk. Og av en eller annen like merkelig grunn kalles denne voldsomme bassboomen for "kontroll", men det er de fleste høyttaleres naturlige reaksjon på manglende kontroll, eller sagt på en annen måte, høyttalerens Q stiger kraftig, noe som medfører økt bassgjengivelse. Dette hadde vært helt topp om det ikke samtidig hadde medørt forvrengning, entone bass og økt fare for bunning eller klipping.
BjornE skrev:
Dette er ingen funksjon av forsterkertype, kun kvalitet i design og komponentvalg.
Jo, faktisk. En klasse A vil fungere som en shuntregulator. Den forbruker strømmen i transistorene helt til høyttaleren "ber om den". Da omdirigeres den til høyttaleren, noe som betyr at strømtrekket fra strømforsyningen er mye jevnere med den fordelen at forsterkertrinnet får i praksis jevnere driftspenning.
Klasse D er også ideell med tanke på reaktive laster. Den ekstra lasten som utgjøres av den reaktive lastkomponenten medfører økt omsetning av effekt i utgangstransistorene som følge av mye strøm ved høyt spenningsfall. Siden spenningsfallet alltid er nær null når det går strøm gjennom transistorene i en klasse D betyr det at den ikke vil omsette nevneverdig ekstra effekt ved reaktive laster. Den ser med andre ord den reaktive lasten som en resistiv last. Dette har i mange år vært utnyttet for å styre for eksempel motorer for å oppnå høyere dreimoment ved lave hastigheter og lavere startstrøm.