V
vredensgnag
Gjest
Hvordan måler man en kystlinje?
Fra SSB:
Hvordan kystlinjen stikkes har altså mye å si for dens påståtte lengde, uten fjorder og bukter blir den 1/10 så lang som det offisielle tallet.
På den annen side kunne man definert at man måtte måle seg rundt hver stein og liten odde langs fastlandet, og da ville den blitt tusen ganger så lang som det offisielle tallet på den totale kystlinjen. Faktisk kunne man fortsatt å redusere omkretskravet til man målte nede på sandkornnivå, og Norges kystlinje ville blitt ufattelig lang som konsekvens.
Men tallet man da endte opp med ville vært praktisk ubrukelig.
Dette er en øvelse i granularitet, og den er relevant til HiFi. Hvilket granularitetsnivå er praktisk gitt at det er mennesker som skal lytte til musikken, og hvor fin granularitet er nødvendig for at lyttero skal oppstå? Tråden har ikke som mål å besvare spørsmålet, siden det råder vilt mange oppfatninger derom.
Granularitet er altså et datums inndeling. Deler vi en meter opp i desimeter er det grovere granularitet enn om vi bruker millimeter, og deler vi den opp i nanometer så er det utrolig fint inndelt, men er nanometer praktisk anvendelig for mennesker som skal bruke syn og fingre for å koordinere innenfor målestokken? Eller klippe med saksen i tøyrullen?
Man skylder seg selv å være bevisst granularitetsnivået når man anvender et mål, f.eks. på jitter. Når man snakker om picosekunder er det bryet verdt å ha et konkret forhold til hva et picosekund er, innen man ligger urolig våken om natten og bekymrer seg for at anlegget har en varians i kritisk konverteringspunkt på 15 picosekunder, fremfor mulige 7-9 (eller enda unødvendig bedre).
Og det er også bryet verdt å reflektere over i hvilken utstrekning denne variansen har innvirkning på avspilt signal slik at anlegget evner å reflektere variasjonen? Da er det en grei øvelse å ta utgangspunkt i differensieringsevnen til høyttalerelementene mot luftmolekylene som skal settes i bevegelse. Eller enda bedre - det er greit å ha et realistisk forhold til hva man kan høre, hva kroppen kan oppfatte - og eventuelt hvordan man skal lytte for å oppfatte mest. (Forsøk viser at man hører best om man lytter helt naken! People Hear with Their Skin as well as Their Ears: Scientific American)
Ved å ta utgangspunkt i det realistiske granularitetsspennet, kan man arbeide aktivt innenfor dette for å få optimal gjengivelse. Om man derimot åpner seg for urealistiske granularitetsspenn - fra kvantenivå i oppløsning til langt forbi flaggermushørsel i oppfattelsesevne - så risikerer man å investere tid og ressurser i jakt på ulyttelige resultater.
Granularitet er en grei tilnærming til hva som er mulig. Innen vinylavspilling råder mange myter, bl.a. om vinylens evne til å gjengi et stort frekvensområde. Om man setter seg inn i hva de alle beste kuttehodene evnet å skjære av signal i en laquer (eller ved direktegravering), så har man fått et mål på frekvensområdet som var optimalt mulig, og så kan man sørge for at anlegget arbeider innenfor dette, fremfor å investere i å få det til å gjengi spøkelsessignaler som aldri ble innspilt og aldri ble skåret ned i vinylen eller festet til tape.
En ærlig tilnærming til egen granularitet - hva egen hørsel er i stand til - er også et ypperlig utgangspunkt. Poenget med bevissthet omkring dette er å oppnå lyttero, slik at man gleder seg over avspillingen, i stedet for å bekymre seg for at den svikter i regioner som er fullkomment irrelevante.
Nøyaktig hvor granularitetsnivået skal ligge kan man ha en høyst personlig holdning til - men jeg vil anbefale at man sammenligner 2Ls nylige vinylinnspillinger mot høyoppløsningsfilene av samme, og derigjennom muligens når en erkjennelse om at det er hørselssansens granularitetsnivå som bør få råde, og ikke de tekniske spesifikasjonenes evige søken i beste Buzz Lightyear ånd: "To infinity ... and beyond!"
Fra SSB:
| Fastlandets totale kystlinje | 25 148 | km | |
| uten fjorder og bukter | 2 532 | km | |
| Øyenes kystlinje | 58 133 | km |
Hvordan kystlinjen stikkes har altså mye å si for dens påståtte lengde, uten fjorder og bukter blir den 1/10 så lang som det offisielle tallet.
På den annen side kunne man definert at man måtte måle seg rundt hver stein og liten odde langs fastlandet, og da ville den blitt tusen ganger så lang som det offisielle tallet på den totale kystlinjen. Faktisk kunne man fortsatt å redusere omkretskravet til man målte nede på sandkornnivå, og Norges kystlinje ville blitt ufattelig lang som konsekvens.
Men tallet man da endte opp med ville vært praktisk ubrukelig.
Dette er en øvelse i granularitet, og den er relevant til HiFi. Hvilket granularitetsnivå er praktisk gitt at det er mennesker som skal lytte til musikken, og hvor fin granularitet er nødvendig for at lyttero skal oppstå? Tråden har ikke som mål å besvare spørsmålet, siden det råder vilt mange oppfatninger derom.
Granularitet er altså et datums inndeling. Deler vi en meter opp i desimeter er det grovere granularitet enn om vi bruker millimeter, og deler vi den opp i nanometer så er det utrolig fint inndelt, men er nanometer praktisk anvendelig for mennesker som skal bruke syn og fingre for å koordinere innenfor målestokken? Eller klippe med saksen i tøyrullen?
Man skylder seg selv å være bevisst granularitetsnivået når man anvender et mål, f.eks. på jitter. Når man snakker om picosekunder er det bryet verdt å ha et konkret forhold til hva et picosekund er, innen man ligger urolig våken om natten og bekymrer seg for at anlegget har en varians i kritisk konverteringspunkt på 15 picosekunder, fremfor mulige 7-9 (eller enda unødvendig bedre).
Og det er også bryet verdt å reflektere over i hvilken utstrekning denne variansen har innvirkning på avspilt signal slik at anlegget evner å reflektere variasjonen? Da er det en grei øvelse å ta utgangspunkt i differensieringsevnen til høyttalerelementene mot luftmolekylene som skal settes i bevegelse. Eller enda bedre - det er greit å ha et realistisk forhold til hva man kan høre, hva kroppen kan oppfatte - og eventuelt hvordan man skal lytte for å oppfatte mest. (Forsøk viser at man hører best om man lytter helt naken! People Hear with Their Skin as well as Their Ears: Scientific American)
Ved å ta utgangspunkt i det realistiske granularitetsspennet, kan man arbeide aktivt innenfor dette for å få optimal gjengivelse. Om man derimot åpner seg for urealistiske granularitetsspenn - fra kvantenivå i oppløsning til langt forbi flaggermushørsel i oppfattelsesevne - så risikerer man å investere tid og ressurser i jakt på ulyttelige resultater.
Granularitet er en grei tilnærming til hva som er mulig. Innen vinylavspilling råder mange myter, bl.a. om vinylens evne til å gjengi et stort frekvensområde. Om man setter seg inn i hva de alle beste kuttehodene evnet å skjære av signal i en laquer (eller ved direktegravering), så har man fått et mål på frekvensområdet som var optimalt mulig, og så kan man sørge for at anlegget arbeider innenfor dette, fremfor å investere i å få det til å gjengi spøkelsessignaler som aldri ble innspilt og aldri ble skåret ned i vinylen eller festet til tape.
En ærlig tilnærming til egen granularitet - hva egen hørsel er i stand til - er også et ypperlig utgangspunkt. Poenget med bevissthet omkring dette er å oppnå lyttero, slik at man gleder seg over avspillingen, i stedet for å bekymre seg for at den svikter i regioner som er fullkomment irrelevante.
Nøyaktig hvor granularitetsnivået skal ligge kan man ha en høyst personlig holdning til - men jeg vil anbefale at man sammenligner 2Ls nylige vinylinnspillinger mot høyoppløsningsfilene av samme, og derigjennom muligens når en erkjennelse om at det er hørselssansens granularitetsnivå som bør få råde, og ikke de tekniske spesifikasjonenes evige søken i beste Buzz Lightyear ånd: "To infinity ... and beyond!"
Sist redigert:
