V
vredensgnag
Gjest
Først et bilde - det er mikrofonfloraen over Metallicas trommeslager, Herr Ulrich.
Så en erkjennelse - det er gjort utrolige opptak med et minimum av mikrofoner, korrekt plassert. Glyn John er en dyktig lydtekniker, og har kommet frem til noen enkle regler for mikrofonplassering på trommer. Det er vanskelig å påstå at han tar feil, gitt at han har gjort opptak for The Beatles, The Who, Kinks, Stones ...
Han klarer seg med 4, pluss ev. to for "ambience". Her er mic-diagrammet hans.
Kom i tanker om dette pga et spørsmål om beste mannlige bluesvokalist i en annen tråd. Det jukkes og mekkes så mye med musikken nå at det er vanskelig å forestille seg at det som kommer ut i siste instans har noe som helst med naturlig musikkgjengivelse å gjøre.
Her er et bilde fra et lydstudio i Los Angeles. Det er selvsagt gøy med alle knappene og boksene og mulighetene, men hva skjer med lyden. Se på Ulrichs trommesett, omgitt av en mikrofonskog. Vi vet jo hva som skjedde med det opptaket, det ble komprimert så forjævlig at selv blodfans protesterte.
Det er oppmuntrende å se at flere og flere går tilbake til urverktøyene for musikkopptak, vekk fra alt dillet. Men samtidig trist å oppdage, gang på gang, at LPer utgitt på 50-tallet og et stykke ut på 60-tallet har fantastisk troverdig musikkgjengivelse. Dessverre blir det verre og verre utover 70-tallet, inntil vi ender opp med dagens lydsuppe som utgir seg for å være musikk.
Fortsatt skjer det flotte ting, men en gang var det nesten gitt at det i det minste kom til å lyde naturlig, så var det opp til de opptredende å sørge for at det ble utrolig.
Så en erkjennelse - det er gjort utrolige opptak med et minimum av mikrofoner, korrekt plassert. Glyn John er en dyktig lydtekniker, og har kommet frem til noen enkle regler for mikrofonplassering på trommer. Det er vanskelig å påstå at han tar feil, gitt at han har gjort opptak for The Beatles, The Who, Kinks, Stones ...
Han klarer seg med 4, pluss ev. to for "ambience". Her er mic-diagrammet hans.
Kom i tanker om dette pga et spørsmål om beste mannlige bluesvokalist i en annen tråd. Det jukkes og mekkes så mye med musikken nå at det er vanskelig å forestille seg at det som kommer ut i siste instans har noe som helst med naturlig musikkgjengivelse å gjøre.
Her er et bilde fra et lydstudio i Los Angeles. Det er selvsagt gøy med alle knappene og boksene og mulighetene, men hva skjer med lyden. Se på Ulrichs trommesett, omgitt av en mikrofonskog. Vi vet jo hva som skjedde med det opptaket, det ble komprimert så forjævlig at selv blodfans protesterte.
Det er oppmuntrende å se at flere og flere går tilbake til urverktøyene for musikkopptak, vekk fra alt dillet. Men samtidig trist å oppdage, gang på gang, at LPer utgitt på 50-tallet og et stykke ut på 60-tallet har fantastisk troverdig musikkgjengivelse. Dessverre blir det verre og verre utover 70-tallet, inntil vi ender opp med dagens lydsuppe som utgir seg for å være musikk.
Fortsatt skjer det flotte ting, men en gang var det nesten gitt at det i det minste kom til å lyde naturlig, så var det opp til de opptredende å sørge for at det ble utrolig.
