Atkinsons aprilspøk ...

I aprilnummeret av Stereophile skriver Atkinson på lederplass om hifi'ens utfordringer ... han avslutter med:

"Otherwise, the upward price spiral will become a downward death spiral."

Selve lederen tar for seg hvordan destruksjonen av amerikansk middelklasse har gått ut over hifi. I 2008 skrev han i Stereophile om hvordan forhandlere han hadde snakket med på CES det året mente audiosalg ville bli påvirket av utarmingen av middelklassen, og det var presis dette som skjedde, kunne han konstatere nå.
I lederen er han også bekymret over hvordan 2011 CES hadde "an extraordinarily large number of very expensive loudspeakers. Two decades ago, there was just the Wilson Audio WAMM in lonely splendor in the >100.000/pair category. Now there are, if not dozens, still so many "statement" speakers that I need all my fingers and most of my toes to count them."

Han erkjenner at det ikke er middelklasse audiofile som ham og leseren som kjøper slike. Vel verdt å lese, jeg legger den ved her. Mot slutten nevner Atkinson hvorfor de i aprilnummeret setter et par rimelige høyttalere på forsiden.
"But what happens when the concentration on luxury goods distorts the market?"
Han er opptatt av at det må finnes gode inngangsprodukter, som tilbyderne tar alvorlig, og uttrykker hvor glad han ble da han fant nye høyttalere i Las Vegas som ikke krevde at han selger en nyre for å få råd til dem. Magnepans Wendell Diller kunne derimot fortelle at det hadde vært problematisk å selge dem på det prispunktet Magnepan ønsket.
Forhandlerne mente de skulle prises til det doble, og forklarer: "I pushed back at the efforts of some of our dealers and distributors (and some reviewers) to persuade (CEO) Mark Winey that we should be charging more for the 3.7. We have a reputation for American-made and high value. Why squander our reputation? We got our reputation because we really are frugal (plus clever engineering). Our wages are very modest, but this is a fact of life if we are to compete in a global market. I told the dealers "Sell more." Some responded that a higher price wouldn't hurt sales."

Atkinson er med rette bekymret, han tenker nok på rekrutteringen. Dersom hifi kommer dithen at det ikke tas seriøst i alle trinn, mens man oppgraderer fra de første opplevelsene, så blir det også slutt på rekrutteringen.

Det er liten tvil om at Paul’s “We all either work for rich people or sell stuff to rich people” er en trend I USA og orienten og at dette påskynder fabrikantene til å hente ut vanvittige marginer på færre enheter. At dette forstyrrer rekrutteringen er høyst sannsynlig, men jeg tviler på at denne logikken er gyldig i Skandinavia og Nord-Europa som har en litt annen sosioøkonomisk situasjon. Nå vet jeg ikke hva som er aldersfordelingen på Sentralen, men en kvalifisert gjetning er at det stort sett er middelaldrende (30 – 59) og at dette ikke har med økonomi å gjøre men snarere uttrykker det faktum at hi-fi har lidd samme skjebne som motorsykler og mopeder – det er rett og ikke relevant for ungdom å “holde på med”. Årsakene til dette tror jeg snarere er av kulturell enn økonomisk art.

De dyre, flotte og uoppnåelige objektene har jo alltid vært fascinernede. Ting man kun har kunnet høre i noen få butikker hvis man var snill, på messer eller slikt og leste om i den kulørte hifi-pressen. selv ting man aldri hadde hørt var fascinerende og attraktivt. Dette var komponenter man aldri hadde råd til eller så for seg at man kunne få det, men likevel er slikt en inspirasjonskilde og nor å strekke seg etter. Og kanskje, 20 år etter eller så, dumper man over de samme objektene som noen selger til en rimelig penge.. og så har man likevel en mulighet til å skaffe deg dem.

At det produseres mye jall til de nyrike som for audiofile ikke er mye å trakte etter er ikke noe problem, og slike ting blir uansett avkledd med tiden.. og ender kanskje opp på bruktbørsen en gang om et par tiår til 1/20 av nypris slik at retrofolket og de nye unge musikklytterne kan ha en conversation piece i stuen.

Tenk på de voldsomme infinityhøyttalerne fra 80-tallet som da kostet mange hundre tusen kroner. I dag kan man plukke dem opp for en rimelig penge når de en gang i blant videreselges, og for de fleste vil det være plassen som er den begrensende faktoren.

Men litt (eller mye) tålmodighet kan man skaffe seg alt man har lyst på, og overpriset jall vil ikke være noe som helst problem å få tak i til en rimelig penge etterhvert. Så for den unge, og nyrekrutteringen så er jo ikke dette et problem overhodet. Det er heller ikke problematisk å sette sammen noe svært vellydende i enhver prisklasse hvis man vet hva man holder på med og ikke bare overlater prosessen til en butikkselger.

At mye hifi prises for høyt er derfor langt fra et problem. De som kjøper har råd til det, og hvis de ikke har vett til å undersøke om de får verdier for pengene, så er det deres egen feil. Caveat emptor. Det går ikke ut over andre, og når de senere finner ut at de kan få noe mer vellydende til samme pris... ja så må de selge dem igjen på brukten til halv pris. Igjen en grei situasjon for oss andre.Det er i seg selv verdifullt at folk er villig til å bruke mye penger på hifi, enten det er bra eller middelmådige ting de kjøper.

Det er veien som er målet. Selv om idealet kan være å få det fantastiske vellydende anlegget i stuen og være ferdig med hifi en gang for alle.. så selv om det er greit som et ideal, mister man mye moro og erfaringer på veien om man ikke går veien om bomkjøp, esoterica, opphausede produkter og mye annet som man kan le litt av i ettertid.

Det spørs om ikke vi som er såpass opptatt av god lyd at vi frekventerer Hifisentralen og eventuelt også leser hifiblader, ligger helt i enden av enhver tenkelig og utenkelig normalfordelingskurve. I likhet med dem som kjøper de aller dyreste bilene, de dyreste urene, de dyreste klærne, de dyreste vinene etc. etc.

På midten av slike fordelingskurver finner man Elkøp, Hennes & Maurtiz, Rimi og slikt. Der hvor folk flest finner det de blir fornøyd med. Det fine med å ha slike ekstreme ender på fordelingskurvene, er at de raritetene som man finner der, før eller senere sildrer over til massemarkedet. Slik at folk flest får sjansen til å kjøpe noe som er velprøvd, bra og - ikke minst - billig. Det er den veien det går med det meste. Derfor må gærningene i alle bransjer finne på nye sprell for å holde seg der de ønsker å være - og det er det vi leser om i Atkinsons hjertesukk.

Men for folk flest er dette et ikke-problem. Aldri har så mye bra hifi vært tilgjengelig for så mange til så lave priser.

Ulf-B skrev:

Men for folk flest er dette et ikke-problem. Aldri har så mye bra hifi vært tilgjengelig for så mange til så lave priser.

Klikk for å utvide...

Det tror jeg du har aldeles rett i og nettopp det viser hen til rekrutteringsproblemet. Det er ikke prisene og inngangsbilletten som holder ungdommen vekke fra denne vidunderlige hobbyen, det er heller ikke manglende musikkinteresse. Jeg tror snarere problemet er at unge mennesker betrakter hi-fi som irrelevant og noe som fedrene holder på med og det er et betraktelig større problem enn priser og disponibel inntekt.