ØivindJ skrev:
Hvilke typer kilder, forsterkere og høyttalere er så mest tro mot opptaket?
Øivind stiller et spørsmål som inneholder en nyanse. "... mest tro mot opptaket?"
Da skal du ha 24/96 studiomaster
En DAC fra Prolyd
Aktive studiomonitorer
Du vil da kunne sitte og lytte etter hva lydteknikeren arbeider med, under mastering -- og vil være "mest tro mot opptaket."
Derimot er det ikke sikkert du er "mest tro mot musikken" om du lytter vha slik utrustning. Den er nemlig beregnet på minst mulig forvrengning og mest mulig gjennomtrenging, og selv om mange audiofile vil protestere, så er det "forvrengning som faller i smak" de er på jakt etter.
Hvorfor er det nå en trend i retning hornhøyttalere, f.eks?
Voishvillo og andre (nevt av orso i tråden) har målt Hornhøyttalere, og funnet at de har verst ikke-lineær forvrengning av alle mulige komponenter i en signalkjede.
Du vil likevel få høre fra mange at de sjelden har hørt musikk gjengitt bedre enn fra nettopp hornhøyttalere. (Og for å ha sagt det, jeg syns hornhøyttalere er ekstremt gode musikkgjengivere.)
Her er Voishvillos abstrakt på en gjennomgående undersøkelse han har gjort av slike høyttalere.
Horn drivers have the worst nonlinear distortion compared to other components of professional sound systems (omitting free propagation distortion). Some of the driver's distortions can be mitigated by proper mechanical measures. However, distortions caused by nonlinear air compression and propagation are inherent to any horn driver.
Et enkelt svar på trådstarters innledningsspørsmål kunne være: audiofile frykter målinger fordi de står i strid med en uttalt målsetning om å ha ren bane fra øre til kilde.
Som enkelte her vet er jeg personlig komplett overbevist om at vi audiofile velger en forvrengning som faller i smak, og at måten forvrengingen er gjennomført på er avgjørende for musikkopplevelsen - da i kontrast til den opptaksanalysen som 24/96>DAC>Aktiv monitor gjør mulig.
Men et problem oppstår: innen audiofili er det en uttalt målsetning om renest mulig bane fra musikk til oppfattelse av musikken. Og når vi har valgt vår subjektivt foretrukne forvrengning, så gjør vi valget utfra hva vi, som subjekter, mener er best mulig gjengivelse.
Problemet som melder seg er flerleddet:
1. Musikkpreferanser varierer - og ulike musikktyper byr på ulike utfordringer for korrekt gjengivelse.
2. Gjengivelsesteknologiene er ulike - men påstår hver enkelt å være "så nær du kan komme fremførelsen."
3. Akustikken der musikken skal gjenoppleves varierer enormt, med stor påvirkning på resultanten inn i øret.
4. Lyttere varierer om mulig enda mer - både fysiologisk og smaksmessig. Det er f.eks. påvist at øret registrerer ikke-lineært, dvs at det også skaper forvrengning, og at denne er ulik fra lytter til lytter. PDF, med målinger:
http://www.gedlee.com/downloads/AES06Gedlee_ll.pdf
På grunn av alle disse variablene oppstår en situasjon som leder til at hver enkelt lytter ender opp med en avspillingskjede som er unik for vedkommende. Du skal bo i identisk hus, med identisk innredning, ha brukt millimetermål i plassering av høyttalere og lyttestol, ha identiske anlegg med samme SPL, være enegget tvillingbror og like samme musikk for at det skal være en tilnærmet lik lytteopplevelse i to ulike hjem.
Fordi vi audiofile har en målsetning om ren bane i sin signalkjede, implisitt at den er forvrengningsfri, så avfeies påstander om at så ikke er tilfelle. (Vinyl gir sannest gjengivelse; hornhøyttalere er uten forvrengning; romrefleksjoner må til, osv.)
I tillegg så mener man at ens egne valg må ha universell gyldighet og at andre bør imitere disse, for å få best mulig musikkgjengivelse. Her ligger en selvmotsigelse, men den hopper audiofilien som regel over.
For den som stiller med åpent sinn vil dette få en del ting til å falle på plass.
1. Vi har forklaringen på de rare messerapportene, der folk fyker omkring og dømmer oppsett til himmelen eller til helvete, men sjelden er enige om kanel og skitt. Det de leter etter er "sin" forvrengning, og der de ikke finner denne oppstår det tvil. Dette er spesielt slitsomt for dem som har valgt tilsvarende utstyr i eget hjem, og som stiller på messen i håp om å få bekreftet godlyden hjemmefra - det er standard å lese at "det var dårlig oppsatt; rommet passet ikke; osv."
Uansett blir det underlig å lese disse messeobservasjonene, der man er på jakt etter "den beste lyden" -- samtidig som man vet at audiofilien er blitt en tweak/matching aktivitet der alt er i flux og selv bittesmå justeringer tilskrives stor innvirkning på resultatet.
Audiofile løser selvmotsigelsen i at de blir skuffet over et anlegg som en annen er begeistret over ved å opphøye sin opplevelsesforståelse i forhold til den andres; og ved å ignorere at de som står bak anlegget har satt dette opp i henhold til sin opplevelse av hva som er godt.
2. Det som står under første punkt leder til absurditeter, og er årsaken til at utenforstående syns audiofile er ordentlig rare. I tillegg fører det til at mange som arbeider profesjonelt med musikk og musikkgjengivelse, samt andre som arbeider med persepsjon, syns det er underholdende å observere hvor langt fra virkeligheten et trossystem er i stand til å bringe audiofile. (Ref. studien Asbjørn linket til tidligere.)
3. Aksepterer vi derimot den indre selvmotsigelsen i audiofilien: at det slett ikke er en forvrengningsfri signalkjede vi tilstreber, men en forvrengning som passer hver enkelt best -- da kan ting begynne å falle på plass. Når CD-mediet lyder feil, så er det fordi det oppleves for rent, men setter man en hornhøyttaler i slutten av signalkjeden så blir det meget godt; eller setter man klasse A/B i veien frem til de tradisjonelle høyttalerne så blir det også godt.
Og har man solid state og tradisjonelle høyttalere så velger man forvrengningen vinyl byr på for å få ligningen til å gå ihop.
For på et eller annet sted i prosessen trenger vi forvrengning for å høre musikken bak opptaket.
Og eneste årsak til at audiofile frykter målinger er at man tviholder på at ens egen signalbane er forvrengningsfri, og at målinger som sier noe annet derfor må være feil.
Man skal bare lese de siste dagers innlegg i CD vs. LP tråden for å få med seg hvilke feilslutninger som råder omkring ulike avspillingsløsninger, pga at at man tror den ene eller den andre er renest. For enkelte var det en overraskelse at en RIAA gjennomfører en temmelig dramatisk EQ-operasjon; for andre ble det en aha-opplevelse å innse at hver centimeter av en LP-rille er forskjellig i registreringsstruktur fra centimeteren før og centimeteren etter, fordi man må kompensere for det Hjallis kalte "to indre og vekk me'n."
Begge er kjensgjerninger som strider mot oppfatningen om at vinyl er 1:1 i forhold til idealet om ren bane.
Straks man tar til seg at det er forvrengning vi er ute etter, ikke studiomonitor avspilling, så blir det faktisk langt enklere å sette opp noe som spiller godt, og for den saks skyld så slutter også målinger å være en trussel.
Hvorfor en LP-rille er forskjellig, centimeter for centimeter:
http://www.hifisentralen.no/forum/index.php/topic,51408.msg973550.html#msg973550
