Mange debatter strander i meningsløse debatter på et nivå der man skal ta stilling til flate jordkloder, elektronmolekyler, musikalske materialer osv før man kan komme inn på det som er interessant.
Kort sagt kan man si at Dunning Kruger-effekten handler om hvordan man kan delta i en debatt om et tema man ikke kan noe om og allikevel føle seg overbevist om at man besitter kompetanse til å velte de fleste innlegg i debatten som måtte stride mot det man tror er rett.
Mer om dette her:
http://www.youtube.com/watch?v=XyOHJa5Vj5Y
Så til saken, nemlig den som tilsynelatende kanskje oftest er offer for Dunning Kruger-effekten:
Kan vi måle kvalitet?
Standardargumentet er ofte "selv om en forsterker måler paddeflatt i hele audioområdet så er det tydelige hørbare forskjeller på forsterkere".
Det finnes et stort antall motargumenter mot denne påstanden, og så langt har jeg aldri sett noen av dem blitt angrepet. Imidlertid blir de så fort glemt at jeg lurer på om det er bevisst fra enkelte. La meg ta de viktigste argumentene:
1: En frekvenskurve målt med resistiv last viser ikke hva som skjer når lasten blir byttet ut med en høyttaler.
2: Hadde man byttet ut lasten med en høyttaler ville kurven fortsatt ikke vist hva som skjer med elektrisk og akustisk fase.
3: En frekvenskurve er som regel målt ved lav effekt. Selv om en forsterker er oppgitt til 250W, 20-20kHz betyr ikke det at frekvensgangen er rett, bare at forsterkeren kan levere det under en eller annen omstendighet.
4: Frekvenskurver inneholder ikke forvrengningsdata av andre slag enn avvik i frekvensresponsen.
5: En forsterker og en høyttaler er et komplekst samspill der spenning/strøm mellom høyttaler og forsterker ikke nødvendig vis gir et totalbilde av helheten. En høyttaler vil kunne endre oppførsel ved bytte av forsterker uten at dette synes på en måling gjort på forsterkerens utgang.
Imidlertid er alle disse parametrene målbare, og her som ellers kan man måle med en oppløsning hinsides hva øret kan detektere, men hvordan kan vi lese kvalitet ut av dette?
Det har selvsagt med erfaring å gjøre, samt kunnskap om psykoakustikk å gjøre, og det er her hunden ligger begravet.
Jeg føler det er viktig å ikke snakke om subjektivister vs objektivister, de som lytter vs målemafia osv. De fremste spesialistene på målinger og tolkning av måleresultater er gjerne mennesker som kan sin musikk, har stor erfaring med live og bruker svært mye tid på å studere temaet psykoakustikk for å øke sin forståelse av det å lytte, hva de hører og relasjon til det de kan måle.
Vi snakker om mennesker som er blant de i verden med mest lytteerfaring og som har hatt mulighet til å lage utallige mengder feil i en signalkjede for å lære seg å identifisere den hørbare effekten av disse.
Det er interessant å stille spørsmål ved observasjoner, påstander, teorier og hypoteser som kommer fra tungt faglig hold, men argumentasjonen bør ikke være å kalle folk for idioter, eller "hva med elektronmolekylene?".
Kjør debatt, men pass på å ikke være for bastante!
Kort sagt kan man si at Dunning Kruger-effekten handler om hvordan man kan delta i en debatt om et tema man ikke kan noe om og allikevel føle seg overbevist om at man besitter kompetanse til å velte de fleste innlegg i debatten som måtte stride mot det man tror er rett.
Mer om dette her:
http://www.youtube.com/watch?v=XyOHJa5Vj5Y
Så til saken, nemlig den som tilsynelatende kanskje oftest er offer for Dunning Kruger-effekten:
Kan vi måle kvalitet?
Standardargumentet er ofte "selv om en forsterker måler paddeflatt i hele audioområdet så er det tydelige hørbare forskjeller på forsterkere".
Det finnes et stort antall motargumenter mot denne påstanden, og så langt har jeg aldri sett noen av dem blitt angrepet. Imidlertid blir de så fort glemt at jeg lurer på om det er bevisst fra enkelte. La meg ta de viktigste argumentene:
1: En frekvenskurve målt med resistiv last viser ikke hva som skjer når lasten blir byttet ut med en høyttaler.
2: Hadde man byttet ut lasten med en høyttaler ville kurven fortsatt ikke vist hva som skjer med elektrisk og akustisk fase.
3: En frekvenskurve er som regel målt ved lav effekt. Selv om en forsterker er oppgitt til 250W, 20-20kHz betyr ikke det at frekvensgangen er rett, bare at forsterkeren kan levere det under en eller annen omstendighet.
4: Frekvenskurver inneholder ikke forvrengningsdata av andre slag enn avvik i frekvensresponsen.
5: En forsterker og en høyttaler er et komplekst samspill der spenning/strøm mellom høyttaler og forsterker ikke nødvendig vis gir et totalbilde av helheten. En høyttaler vil kunne endre oppførsel ved bytte av forsterker uten at dette synes på en måling gjort på forsterkerens utgang.
Imidlertid er alle disse parametrene målbare, og her som ellers kan man måle med en oppløsning hinsides hva øret kan detektere, men hvordan kan vi lese kvalitet ut av dette?
Det har selvsagt med erfaring å gjøre, samt kunnskap om psykoakustikk å gjøre, og det er her hunden ligger begravet.
Jeg føler det er viktig å ikke snakke om subjektivister vs objektivister, de som lytter vs målemafia osv. De fremste spesialistene på målinger og tolkning av måleresultater er gjerne mennesker som kan sin musikk, har stor erfaring med live og bruker svært mye tid på å studere temaet psykoakustikk for å øke sin forståelse av det å lytte, hva de hører og relasjon til det de kan måle.
Vi snakker om mennesker som er blant de i verden med mest lytteerfaring og som har hatt mulighet til å lage utallige mengder feil i en signalkjede for å lære seg å identifisere den hørbare effekten av disse.
Det er interessant å stille spørsmål ved observasjoner, påstander, teorier og hypoteser som kommer fra tungt faglig hold, men argumentasjonen bør ikke være å kalle folk for idioter, eller "hva med elektronmolekylene?".
Kjør debatt, men pass på å ikke være for bastante!
