Lenge, veldig lenge, har det plaget meg at mine erfaringer med lyd av ekte instrumenter stort sett kun kan relateres til hva som kan høres fra konsertsalen, lydmannens posisjon osv, og at dette i tillegg er noe vi bare finner igjen på et begrenset antall innspillinger.
På innspillinger spilt inn med mikrofoner i nærfelt har vi konsekvent en sum av lydmannens preferanser/erfaring, monitorenes egenskaper osv. Lydmannen forsøker jo etter beste evne å ta frem en lyd han identifiserer som realistisk, og hans arbeidsverktøy er monitoroppsettet og hans egen kunnskap.
Det betyr at om man hører en symfoni som er mer eller mindre nærmicet og mixet så har man i praksis ingen mulighet til å skaffe seg en anstendig bilde av om dette låter fornuftig. Man kan simpelt hen ikke skaffe seg en slik preferanse... med mindre...
For en stund siden var jeg med på å sette opp lyden rundt en trio som skulle backes opp av et helt symfoniorkester. Jeg var med på øving, lydprøver osv. Jeg hadde en del ledig tid innimellom, og benyttet da sjansen. Jeg satte meg på plasser midt inne i orkesteret og sugde til meg opplevelser. Jeg flyttet meg mellom instrumentgruppene og fikk et interessant nytt perspektiv på hvordan et orkester låter.
Det som fenget meg mest, og det overrasket meg stort, var at i en del tilfeller har det jeg har kommet frem til ved lydtuning vært mye nærmere målet enn hva jeg faktisk trodde.
Tidligere har jeg bare kunnet høre slikt fra konsertsalen (noe jeg selvsagt gjorde under denne seansen også) og har blant annet merket meg de typiske tingene som at orkesteret ikke er så absolutt definert verken i form av avstand, plassering av enkeltinstrumenter osv som enkelte tuner sine hifi-anlegg, men det er jo knapt noen nyhet lengre.
Det som derimot ble avdekket sittende midt i orkesteret var at dybdeinformasjonen forsvant (typisk for nærmic innspillinger selv om man kan skape en viss illusjon med klang), plasseringen av instrumentgruppene fløt ut, energien fra hvert instrument ble mer voldsom, spesielt paukene ble massive. Klangbalansen ble i det hele svært annerledes enn fra salen, men liknet mer på den man hører på nærmicede innspillinger.
Imidlertid var det ingen plasseringer som ga meg noe som minnet om en komplett slik innspilling. Jeg måtte bevege meg ulike plasser i orkesteret for å skaffe meg fragmenter som til sammen utgjorde det jeg normalt identifiserer som en nærmicet innspilling. Med andre ord kan man aldri skaffe seg en fullstendig preferanse for å kunne si noe om hvordan en nærmicet innspilling låter i virkeligheten.
Noe som spesielt slo meg var at, mange anlegg som blir fremhevet som bra på klassisk og disse låter ofte ganske lyst, mange tuner anleggene sine lyst og oppnår på den måten en slags "fra salen"-opplevelse på nærmicede innspillinger. Problemet oppstår imidlertid når man da forsøker å spille av noe som er micet fra salen og ikke bearbeidet særlig mye i ettertid, da blir det null energi igjen.
Jeg tror dette kan være et lite varsku, antakelig ikke overraskende men allikevel viktig, til dem som forsøker å tune et anlegg til det de hører på en konsert med fullsatt orkester. Det er ikke gitt at orkesteret er micet fra salen. Sannsynligheten er ganske stor for at det ikke er det. Med litt trening bør man kunne identifisere hvordan innspillinger er micet.
På innspillinger spilt inn med mikrofoner i nærfelt har vi konsekvent en sum av lydmannens preferanser/erfaring, monitorenes egenskaper osv. Lydmannen forsøker jo etter beste evne å ta frem en lyd han identifiserer som realistisk, og hans arbeidsverktøy er monitoroppsettet og hans egen kunnskap.
Det betyr at om man hører en symfoni som er mer eller mindre nærmicet og mixet så har man i praksis ingen mulighet til å skaffe seg en anstendig bilde av om dette låter fornuftig. Man kan simpelt hen ikke skaffe seg en slik preferanse... med mindre...
For en stund siden var jeg med på å sette opp lyden rundt en trio som skulle backes opp av et helt symfoniorkester. Jeg var med på øving, lydprøver osv. Jeg hadde en del ledig tid innimellom, og benyttet da sjansen. Jeg satte meg på plasser midt inne i orkesteret og sugde til meg opplevelser. Jeg flyttet meg mellom instrumentgruppene og fikk et interessant nytt perspektiv på hvordan et orkester låter.
Det som fenget meg mest, og det overrasket meg stort, var at i en del tilfeller har det jeg har kommet frem til ved lydtuning vært mye nærmere målet enn hva jeg faktisk trodde.
Tidligere har jeg bare kunnet høre slikt fra konsertsalen (noe jeg selvsagt gjorde under denne seansen også) og har blant annet merket meg de typiske tingene som at orkesteret ikke er så absolutt definert verken i form av avstand, plassering av enkeltinstrumenter osv som enkelte tuner sine hifi-anlegg, men det er jo knapt noen nyhet lengre.
Det som derimot ble avdekket sittende midt i orkesteret var at dybdeinformasjonen forsvant (typisk for nærmic innspillinger selv om man kan skape en viss illusjon med klang), plasseringen av instrumentgruppene fløt ut, energien fra hvert instrument ble mer voldsom, spesielt paukene ble massive. Klangbalansen ble i det hele svært annerledes enn fra salen, men liknet mer på den man hører på nærmicede innspillinger.
Imidlertid var det ingen plasseringer som ga meg noe som minnet om en komplett slik innspilling. Jeg måtte bevege meg ulike plasser i orkesteret for å skaffe meg fragmenter som til sammen utgjorde det jeg normalt identifiserer som en nærmicet innspilling. Med andre ord kan man aldri skaffe seg en fullstendig preferanse for å kunne si noe om hvordan en nærmicet innspilling låter i virkeligheten.
Noe som spesielt slo meg var at, mange anlegg som blir fremhevet som bra på klassisk og disse låter ofte ganske lyst, mange tuner anleggene sine lyst og oppnår på den måten en slags "fra salen"-opplevelse på nærmicede innspillinger. Problemet oppstår imidlertid når man da forsøker å spille av noe som er micet fra salen og ikke bearbeidet særlig mye i ettertid, da blir det null energi igjen.
Jeg tror dette kan være et lite varsku, antakelig ikke overraskende men allikevel viktig, til dem som forsøker å tune et anlegg til det de hører på en konsert med fullsatt orkester. Det er ikke gitt at orkesteret er micet fra salen. Sannsynligheten er ganske stor for at det ikke er det. Med litt trening bør man kunne identifisere hvordan innspillinger er micet.
