"Placeboeffekt" er bare et ord. Slik begrepet benyttes av enkelte vitenskapsfolk, kan det best karakteriseres som sprøyt. Det dreier seg ikke om en enkelt "effekt", men om komplekse forhold med flere elementer enn det som kan innbefattes i en forenklende teori.
Når mennesker oppfatter verden, lyd eller andre inntrykk, er rent fysiologiske forhold bare det enkle rammeverket. Alle inntrykk blir tolket. Tolkning er ikke fysiologisk, men basert på kunnskap og erfaring. Kunnskap og erfaring er ikke noe som foregår i en lukket menneskehjerne, men i samspill mellom mennesker, i samfunn og kultur.
"Hjernens innbilningskraft" eksisterer ikke. Vi vurderer det vi ser eller hører utfra det vi har opplevd og lært. Noen mennesker er mer naive enn andre, og reflekterer lite over mulige alternativer. Andre er mer åpne for hvilke ting som kan påvirke inntrykkene. De troende vil alltid få bekreftet sine fordommer, enten disse fordommene er basert på metafysisk dilldall eller antatt vitenskapelige sannheter.
Det er bare et svært lite antall ekstremt enkle fenomener som kan vurderes etter et skjema med bare to alternativer: "Sant" eller "usant". Det vil ikke si at vurderingene på andre områder blir subjektive: Mennesker er sosiale vesener, også (ikke minst) når vi er uenige med alle andre.