Sånn kan det ihvertfall virke på meg. Ihvertfall når det gjelder bilder.
Høsten 2008 kjøpte jeg meg en Philips LCD Tv på 26" for å ha i min lille pendlerleilighet her i Oslo. I utgangspunktet skulle jeg ikke ha Tv, men det ble litt stusselig.
Tv'en kostet ny kr 3.995,- da jeg kjøpte den og den kom på markedet høsten 2007.
I begynnelsen irritert disse artefaktene fra Tv-bildet meg ganske enormt. Når mannen på Dagsrevyen holdt hodet sitt helt i ro var bildet "perfekt" med ansiktsrynkene og det hele. Men så snart mannen i Dagsrevyruta begynte å bevege på hodet sitt ble ansiktet til en slags flytende, litt uskarp masse hvor rynkene ble glattet ut. Helt typisk når elektronikken "jobber" med bildet. Og dette irriterte meg ganske grenseløst i begynnelsen.
Men etterhvert som månedene gikk tok jeg meg selv i å konstatere at dette problemet hadde jeg helt glemt av. Jeg hadde sluttet å legge merke til det. Ja faktisk...for nå å se artefaktene må jeg liksom "se etter". Og Tv'en er nå blitt helt akseptabel til mitt bruk. De første dagene etter at jeg fikk det i hus var jeg i tvil om jeg kunne leve med dette Tv-bildet.
Hva har skjedd? Er jeg blitt mindre kresen? Er hjernen min automatisk begynt å kompensere for artefaktene for å gjøre min synsopplevelse bedre, eller..?
Og hvordan kan dette eksemplet sidestilles med lyd?
Høsten 2008 kjøpte jeg meg en Philips LCD Tv på 26" for å ha i min lille pendlerleilighet her i Oslo. I utgangspunktet skulle jeg ikke ha Tv, men det ble litt stusselig.
Tv'en kostet ny kr 3.995,- da jeg kjøpte den og den kom på markedet høsten 2007.
I begynnelsen irritert disse artefaktene fra Tv-bildet meg ganske enormt. Når mannen på Dagsrevyen holdt hodet sitt helt i ro var bildet "perfekt" med ansiktsrynkene og det hele. Men så snart mannen i Dagsrevyruta begynte å bevege på hodet sitt ble ansiktet til en slags flytende, litt uskarp masse hvor rynkene ble glattet ut. Helt typisk når elektronikken "jobber" med bildet. Og dette irriterte meg ganske grenseløst i begynnelsen.
Men etterhvert som månedene gikk tok jeg meg selv i å konstatere at dette problemet hadde jeg helt glemt av. Jeg hadde sluttet å legge merke til det. Ja faktisk...for nå å se artefaktene må jeg liksom "se etter". Og Tv'en er nå blitt helt akseptabel til mitt bruk. De første dagene etter at jeg fikk det i hus var jeg i tvil om jeg kunne leve med dette Tv-bildet.
Hva har skjedd? Er jeg blitt mindre kresen? Er hjernen min automatisk begynt å kompensere for artefaktene for å gjøre min synsopplevelse bedre, eller..?
Og hvordan kan dette eksemplet sidestilles med lyd?