Hjernen venner seg til lyd og bilde med artefakter?

[Espen R]

Sånn kan det ihvertfall virke på meg. Ihvertfall når det gjelder bilder.

Høsten 2008 kjøpte jeg meg en Philips LCD Tv på 26" for å ha i min lille pendlerleilighet her i Oslo. I utgangspunktet skulle jeg ikke ha Tv, men det ble litt stusselig.
Tv'en kostet ny kr 3.995,- da jeg kjøpte den og den kom på markedet høsten 2007.

I begynnelsen irritert disse artefaktene fra Tv-bildet meg ganske enormt. Når mannen på Dagsrevyen holdt hodet sitt helt i ro var bildet "perfekt" med ansiktsrynkene og det hele. Men så snart mannen i Dagsrevyruta begynte å bevege på hodet sitt ble ansiktet til en slags flytende, litt uskarp masse hvor rynkene ble glattet ut. Helt typisk når elektronikken "jobber" med bildet. Og dette irriterte meg ganske grenseløst i begynnelsen.

Men etterhvert som månedene gikk tok jeg meg selv i å konstatere at dette problemet hadde jeg helt glemt av. Jeg hadde sluttet å legge merke til det. Ja faktisk...for nå å se artefaktene må jeg liksom "se etter". Og Tv'en er nå blitt helt akseptabel til mitt bruk. De første dagene etter at jeg fikk det i hus var jeg i tvil om jeg kunne leve med dette Tv-bildet.

Hva har skjedd? Er jeg blitt mindre kresen? Er hjernen min automatisk begynt å kompensere for artefaktene for å gjøre min synsopplevelse bedre, eller..?

Og hvordan kan dette eksemplet sidestilles med lyd?

 

[rolfozzy]

En av grunnene til at mennesket har overlevd, er vel tilpassningsdyktigheten.

Det tar kanskje noe lengre tid og tilpasse seg nedgraderinger enn oppgraderinger.
Men det går.

 

[Espen R]

En av grunnene til at mennesket har overlevd, er vel tilpassningsdyktigheten.

Det tar kanskje noe lengre tid og tilpasse seg nedgraderinger enn oppgraderinger.
Men det går.

Ja, absolutt.

Men det hadde vært interessant hvis noen kunne kaste lys over hva som faktisk skjer i denne tilvenningsprosessen.

 

[KJ]

For de fleste av oss er det grenser for hvor mye energi «vi» gidder å bruke på å irritere seg over tingenes tilstand, når vi ikke har tenkt å gjøre noe med det ... dvs tilpassningsevne.

mvh
KJ

 

[Voff]

Sånn kan det ihvertfall virke på meg. Ihvertfall når det gjelder bilder.

Høsten 2008 kjøpte jeg meg en Philips LCD Tv på 26" for å ha i min lille pendlerleilighet her i Oslo. I utgangspunktet skulle jeg ikke ha Tv, men det ble litt stusselig.
Tv'en kostet ny kr 3.995,- da jeg kjøpte den og den kom på markedet høsten 2007.

I begynnelsen irritert disse artefaktene fra Tv-bildet meg ganske enormt. Når mannen på Dagsrevyen holdt hodet sitt helt i ro var bildet "perfekt" med ansiktsrynkene og det hele. Men så snart mannen i Dagsrevyruta begynte å bevege på hodet sitt ble ansiktet til en slags flytende, litt uskarp masse hvor rynkene ble glattet ut. Helt typisk når elektronikken "jobber" med bildet. Og dette irriterte meg ganske grenseløst i begynnelsen.

Men etterhvert som månedene gikk tok jeg meg selv i å konstatere at dette problemet hadde jeg helt glemt av. Jeg hadde sluttet å legge merke til det. Ja faktisk...for nå å se artefaktene må jeg liksom "se etter". Og Tv'en er nå blitt helt akseptabel til mitt bruk. De første dagene etter at jeg fikk det i hus var jeg i tvil om jeg kunne leve med dette Tv-bildet.

Hva har skjedd? Er jeg blitt mindre kresen? Er hjernen min automatisk begynt å kompensere for artefaktene for å gjøre min synsopplevelse bedre, eller..?

Og hvordan kan dette eksemplet sidestilles med lyd?

Jeg har også en slik Philips 26" som jeg kjøpte i februar 2008. Jeg synes fenomenet bare blir mer og mer irriterende. Mest irriterende dog, er det faktum at du betalte 3995,- og jeg betalte 4995,- ;D

 

[utgatt60135]

Det blir en vane. Når man har hørt/sett det samme lenge nok så blir det på en måte sannheten. Ganske logisk spør du meg.

En som er vant med middelmådig HiFi synes det er mer enn bra nok. En som er vant med high-end synes alt annet låter dårlig og kan la seg irritere av dårlig lyd. Litt av det samme med HiFi folk som ikke bytter stort. Til slutt blir det ikke lett å se svakheter. Lydkarakteren blir normen.

 

[Espen R]

Det skal også sies at når jeg da ser på en LCD med bedre bilde, da er jeg veldig oppmerksom på dette og fryder meg over den gode bildekvaliteten. Så referansepunktene er intakt. Men Philipsen er på langt nær så irriterende som den var for noen måneder siden.
Men kanskje underbevisstheten har godtatt at jeg bare må leve med denne Tv'en?

Når det gjelder lyd...da skal gudene vite at jeg hadde vanskelig med å tilvenne med de lydlige skavankene som de tidligste CD-spillerne hadde, dette som ble kalt "digitalitis".

 

[pedal]

Men så snart mannen i Dagsrevyruta begynte å bevege på hodet sitt ble ansiktet til en slags flytende, litt uskarp masse hvor rynkene ble glattet ut.

NB: Det høres ut som om du har kommet borti den BX knappen (Butox) på baksiden til venstre på apparatet. Den skal normalt kun brukes når disse gamle Hallo-damene i NRK kommer på skjermen.

------------

Ellers er dette med kvalitet sterkt overvurdert. Er du innesnødd på hytta i påsken, så er du sjeleglad hvis du for en gangs skyld får inn en noenlunde støyfri episode av påskekrimmen. Og musikk kan nytes vel så godt via bilstereo eller en iPOD. Denne "realismen" som vi entusiaster streber etter, er egentlig ganske underordnet. Være seg musikk eller film.

 

[topline]

En av grunnene til at mennesket har overlevd, er vel tilpassningsdyktigheten.

Det tar kanskje noe lengre tid og tilpasse seg nedgraderinger enn oppgraderinger.
Men det går.

Ja, absolutt.

Men det hadde vært interessant hvis noen kunne kaste lys over hva som faktisk skjer i denne tilvenningsprosessen.

Fenomenet er velkjent, kroppen vår reagerer på forandringer. Som f.eks når du er naken og tar på tøy, med det samme kjenner du tøyet mot kroppen, men etter en liten stund merker du ikke at du har tøy på lenger for kroppen har vendt seg til følelsen.

Mulig det er en sikkerhetsmekanisme for ikke å overarbeide hjernen vår. Om den skulle registerer et hvert sanseinntrykk til envher tid ville det kanskje koke over. Derfor kobler den bort inntrykk som den kjenner igjen....jeg vet ikke...men det er vel en mulig forklaring.
Det samme skjer jo på mange andre områder, vi generaliserer for å slippe å analysere hver eneste lille detalj for å gjenkjenne mennesker og ting..



Edit: Nå kom jeg på navnet på denne prosessen - adaptasjon.
Fant en link om det her:

http://www.snl.no/.sml_artikkel/adaptasjon

 

[BurntIsland]

Vår adapsjon er sterk. For eksempel vender linsen i øyet lyset på hodet, men vi legger jo ikke merke til dette. Det er gjort forsøk med å utstyre folk med "briller" som gjør at du ser alt opp-ned. Etter en overraskende kort periode (under 100 timer) med kaos, svimmelhet og kvalme så godtar hjernen endringen, og du opplever den nye tilstanden som normal, og kan bevege deg som før igjen, tilbake går det ennå raskere.
Ingen grunn til at hørselen er mindre adaptiv