Kanskje har filmen blitt omtalt før men...
Vi følger Lenny (Leonard) i Guy Pearce skikkelse, som hovedprsonen i et kaotisk system av situasjoner. De henge sammen. Men vi blir like forvirret i starten som hovedpersonen i filmen. Lenny har mistet korttidshukommelsen. Han glemmer hva vi akkurat snakket om. Eller gjorde. Det han snakket om og gjorde.
Fenomenet er absolutt interessant, om vi trekker inn det abstrakte i dette. Hvordan vi, og andre setter ting i struktur og inn i system. Uten evnen til å lagre nye minner, fryser fortiden. Vi mister endrings potensialet. Vi kan ikk lenger skape nye ting. Nye startpunkter. En ny sammenhengende hverdag.
Rent psykologisk er filmen interessant. Helt klart, for å få en forståelse av hvor kaotisk dagen kan bli av at du mister utgangspunktet for nesten enhver hendelse. Slik er det med Lenny.
Filmen, starter med at Lenny skyter en person: "Teddy" (Joe Pantoliano), kjent fra Matrix som "sleipingen" som ville bli "hooked up again". Deretter må se hva som ledet til hendelsen baklengs. Det hele er svært forvirrende for oss som ser filmen.
Det handler om Lennys hevn over hans kone som ble voldtatt og drept. Hvilken krenkelse er ikke det, å hjelpeløst oppleve at ens elskede blir ydmyket slik overfor seg selv, og den som elsker en. Lenny skal hevne dette. Personen som gjorde dette skal dø som straff.
Men siden han ikke er i stand til å huske hva han gjorde for litt siden må han jo lage et system for å påminne seg selv hva det det er han driver med. Lapper, bilder og tatoveringer, og personer rundt ham gir Lenny meldinger som holder ham på sporet etter det han søker. Hevn.
Men Lenny utsettes for andres egoistiske interesser. Teddy, og en en kvinne Lenny plutselig kommer helt innpå livet (Carrie Ann Moss, Matrix -hun er ikke like sexy som i Matrix triologien, men har kanskje en mer fundamental rolle her...) har sine egne agendaer som Lenny utnyttes til å handle under. Men de undervurderer Lenny. Han kan ikke lagre nye minner, og har alldri vært en person som lett frykter andre. Han er egentlig fryktløs. Det gjør ham farlig. Og det kan fort slå totalt tilbake.
Jeg skal ikke si så fryktelig mye dersom du ikke har sett filmen, annet enn at den er en av de mest undervurderte filmer, lagd i 2000. Den er temmelig anonym men en av de filmene som virkelig har gitt meg bakoversveis. Ikke mange filmer har gjort det. Pi er en av de filmene som har gjort det. Den opplevdes som et sjokk, fordi jeg ikke hadde anelse hva dette var for noe.
Slutten av filmen er faktisk en liten geni-strek. Spesielt om du driver med Sosiologi, filosofi, antropologi eller bare er interessert i fenomenologi. Den forteller mye om "mening" som fenomen, og tilliten vi har til ting er der ute, at det er noe fast og stabilt uavhengig av oss. Lenny forteller noe som jeg mener er en forståelse av hva vi mennesker bedriver.
Konstruksjon av meningsfylte aktiviteter.
Jeg er åpen for gode fortolkninger av sluttscenen i filmen, der Lenny etter å ha kastet Teddys bilnøkler bort, i sin monolog forteller den sosiologiske sannhet i sin tilværelse. Den er fantastisk.
Takk for oppmerksomheten.
Mvh. Bjørn
Vi følger Lenny (Leonard) i Guy Pearce skikkelse, som hovedprsonen i et kaotisk system av situasjoner. De henge sammen. Men vi blir like forvirret i starten som hovedpersonen i filmen. Lenny har mistet korttidshukommelsen. Han glemmer hva vi akkurat snakket om. Eller gjorde. Det han snakket om og gjorde.
Fenomenet er absolutt interessant, om vi trekker inn det abstrakte i dette. Hvordan vi, og andre setter ting i struktur og inn i system. Uten evnen til å lagre nye minner, fryser fortiden. Vi mister endrings potensialet. Vi kan ikk lenger skape nye ting. Nye startpunkter. En ny sammenhengende hverdag.
Rent psykologisk er filmen interessant. Helt klart, for å få en forståelse av hvor kaotisk dagen kan bli av at du mister utgangspunktet for nesten enhver hendelse. Slik er det med Lenny.
Filmen, starter med at Lenny skyter en person: "Teddy" (Joe Pantoliano), kjent fra Matrix som "sleipingen" som ville bli "hooked up again". Deretter må se hva som ledet til hendelsen baklengs. Det hele er svært forvirrende for oss som ser filmen.
Det handler om Lennys hevn over hans kone som ble voldtatt og drept. Hvilken krenkelse er ikke det, å hjelpeløst oppleve at ens elskede blir ydmyket slik overfor seg selv, og den som elsker en. Lenny skal hevne dette. Personen som gjorde dette skal dø som straff.
Men siden han ikke er i stand til å huske hva han gjorde for litt siden må han jo lage et system for å påminne seg selv hva det det er han driver med. Lapper, bilder og tatoveringer, og personer rundt ham gir Lenny meldinger som holder ham på sporet etter det han søker. Hevn.
Men Lenny utsettes for andres egoistiske interesser. Teddy, og en en kvinne Lenny plutselig kommer helt innpå livet (Carrie Ann Moss, Matrix -hun er ikke like sexy som i Matrix triologien, men har kanskje en mer fundamental rolle her...) har sine egne agendaer som Lenny utnyttes til å handle under. Men de undervurderer Lenny. Han kan ikke lagre nye minner, og har alldri vært en person som lett frykter andre. Han er egentlig fryktløs. Det gjør ham farlig. Og det kan fort slå totalt tilbake.
Jeg skal ikke si så fryktelig mye dersom du ikke har sett filmen, annet enn at den er en av de mest undervurderte filmer, lagd i 2000. Den er temmelig anonym men en av de filmene som virkelig har gitt meg bakoversveis. Ikke mange filmer har gjort det. Pi er en av de filmene som har gjort det. Den opplevdes som et sjokk, fordi jeg ikke hadde anelse hva dette var for noe.
Slutten av filmen er faktisk en liten geni-strek. Spesielt om du driver med Sosiologi, filosofi, antropologi eller bare er interessert i fenomenologi. Den forteller mye om "mening" som fenomen, og tilliten vi har til ting er der ute, at det er noe fast og stabilt uavhengig av oss. Lenny forteller noe som jeg mener er en forståelse av hva vi mennesker bedriver.
Konstruksjon av meningsfylte aktiviteter.
Jeg er åpen for gode fortolkninger av sluttscenen i filmen, der Lenny etter å ha kastet Teddys bilnøkler bort, i sin monolog forteller den sosiologiske sannhet i sin tilværelse. Den er fantastisk.
Takk for oppmerksomheten.
Mvh. Bjørn
