Interessert i film og lyst til å lære mer?

For de av dere som er interessert i film, hva med å kjøpe inn og se dette tre-kløveret?

Birth of a Nation - D.W. Griffith fra 1915, svart-hvitt, stum-film rasistisk, jada. Men se den en gang bare for å skjønne hvor tidlig Hollywood-narrativet var spikret i stein og for å forstå hvor lite Hollywood har bevegd seg fra denne måten å lage film på siden - jeg har sett den et par-tre ganger og det er litt skremmende å ta seg selv i å heie på Ku-Klux Klan. Kan kjøpes her:

http://www.play.com/DVD/DVD/4-/6660/The-Birth-Of-A-Nation/Product.html

Citizen Kane - Orson Welles mastodontiske mesterverk fra 1941. Perfeksjoneringa av så mye og en fantastisk film. En av svært, svært få filmer jeg vil mene er perfekt.

http://www.play.com/DVD/DVD/4-/4552/Citizen-Kane/Product.html

À bout de souffle (Breathless) - Jean Luc Godard fra 1960 - etter å ha sett de to første flimene, vil dere forhåpentlivis være i stand til å skjønne noe av det revolusjonerende i måten Godard (og den franske ny-bølgen generelt) tenkte om film på. Tarantino er en stor beundrer av Godard og det er ikke rent lite han har stjælt/lånt fra han.

http://www.play.com/DVD/DVD/4-/84463/Breathless-A-Bout-De-Souffle/Product.html

Filmene er alle svart-hvitt, btw, så hvis noen har allergi mot det, styr unna. Alle filmene er også i mono. Dog, kult soundtrack hos Godard. De koster tilsammen 15 GBP fra Play.com, så for knapt 160 spenn har du mulighet til å sikre deg 3 av filmhistoriens største klassikere og samtidig øke din kulturelle kapital. Umulig å motså, mener nå jeg.

Noen som har sett noe av dette? Joaquin?

Har selvfølgelig sett alle 3. De to siste har jeg på dvd.

Fine filmer.
Hva lærte jeg av disse?
Birth of a Nation er klassisk story-konstruksjon, og ikke noe som ble skapt til denne, men som ble løftet ut av den type romaner som var populære på slutten av 1800-tallet og inn i 1900-tallet. "Rooting for the bad guy" er et godt mål på hvor engasjert man har fått tilskuerne til å være. Senest opplevde jeg dette da jeg grep meg i å synes synd på Hitler i Der Untergang - takket være Bruno Ganz utrolige fortolkning.

De to neste filmene er interessante, fordi de ble laget på underlig vis. Hverken Godard eller Welles var uvitende om film da de gikk i gang med disse filmene. Welles hadde laget kortfilm før, og Godard hadde spillefilmerfaring - så påstandene om at de var helt grønne er feil. MEN - det er langt derfra til gjennombruddene de begikk.
Welles ødela fullstendig begrepet om "total på stativ" filming, ved å utforske perspektiv og dybde slik ingen andre hadde gjort - det skjedde bl.a. ved at fotografen Gregg Toland fikk full frihet til å komme med idéer, da han skjønte at Welles var lydhør for disse. (Etter noen forsiktige: "Det tror jeg ikke går ...")
Ellers er det vilt mye prating i Citizen Kane - sammenlign denne med Kiezlowski, og opplev forskjellen på film og teater. Kane er en ekstremt tungt dialog- og strukturbåret film, som hele tiden snakker til "venstrehjernen", mens jeg vil påstå at de beste filmene henvender seg til assosiasjonssentra snarere enn det rasjonelle mennesket.

A bout de souffle er fenomenal fordi Godard nektet å akseptere at folk måtte snakke "rasjonelt" - dvs at samtaler måtte gjennomføres på logisk samtalevis - han tok ikke fem øre for å begynne en setning et sted, ha midten et annet, og slutten et tredje. Godard hadde klippe-erfaring, og hadde lekt med dette. På den tid fullstendig i strid med rådende klippekonvensjon, der mest mulig skulle være logisk sammenbundet "så publikum skulle forstå hva som foregikk uten problemer."

Ellers er det vanskelig å få noia over sort-hvitt. De filmene står som ei kule fortsatt, mens mange klassiske fargefilmer er utvasket, til tross for iherdige restaureringsforsøk. Så SUNSET BOULEVARD forleden, mange år siden sist. Anbefales sterkt! Kjæresten er fotograf, og vi satt begge og måpte over at denne filmen var mange, mange tiår gammel.

Storyen til Birth... er ikke original, nei, men det var (så vidt jeg vet) første gang noen oversatte den måten å fortelle en historie på direkte til film og viste at det funket som bare gull der og. Og som sagt: måten å bygge opp film på, med spenningskurver, frampek, tidslinjer og en fullstendig "avklaring" av alt har jo skapt mye av malen for hvordan Hollywood har valgt å lage film ever since. Uten at det er en kritikk, mer en observasjon (selv om jeg personlig syns Hollywood-narrativet er for trangt i.f.t. mange andre måter å lage/tenke film på). Og når jeg skriver om Hollywood-narrativet tenker jeg ikke utelukkende på film laget på nevnte sted, mer en måte å lage film på som har grepet over seg over den ganske verden. Jeg kaller det for Hollywood-narrativet fordi det originerte i Hollywood og fordi de filmene folk flest har sett og som nok er mest typisk for det narrativet er fra Hollywood.

Kane er en "tung" film, ja, men for meg fungerer den også som en utrolig trist historie om et liv i ensomhet, tap og fortvilelse. Det er ting i den filmen som er hjerteskjærende og vakkert, imho.

Forøvrig, som du påpeker. verken Godard eller Welles var "nye" til filmmediet. Godard hadde laget kortfilm før og ikke minst skrevet for Cahier du Cinema (som var utslagspunktet for mange av regissørene innen den franske ny-bølgen). Men A Bout de Souffle syns jeg er morsom i den konteksten jeg siterte over også fordi Godard går så jævla hardt inn for å helt bevist bryte med Hollywood-narrativet og deres måte å fortelle film på. Bare åpningsscenen i hele filmen er jo et fullstendig stilbrudd og avslutninga henger jo ikke på noe helst tenkelig greip. Forøvrig blei jo Godard bare særere og særere, de tingene han lagde mot slutten av seksti-tallet (Weekend, Alphaville, 2 or 3 Things I Know About Her f.eks.) er langt oppe på lista mi over skrekkelig, skrekkelig snurrige ting.

(Husker jeg og en god venn av meg så 2 or 3 Things I Know About Her i lag en gang for noen år siden, vi var begge filminteresserte og glad i film og vanligvis ble det snakket en del i lag når vi så film. Ikke denne gangen. Vi så hele film i absolutt stillhet, så at rulletekstene kom, snudde oss mot hverandre og sa i kor: "Faen, det var sært!". )

Så også Sunset Blvd om igjen her om dagen, det er jo en utrolig nydelig film. Og den viser jo også noe av det Hollywood var så forbanna fremragende på: lyssetting, foto, stil. "All right, Mr DeMille, I'm ready for my close up." Sukk. :'(