Vakkert.... Vakkert...vakkert... 
Poppe's siste film i trilogien..
Poppe's siste film i trilogien..
|
De usynlige
- Trådstarter HCS
- Startdato
K
KindOfBlue
Gjest
Har kun sett traileren - men fikk allerede der følelsen av at dette er den første norske filmen på uminnelige tider med dybde og sjel.
Tillater å sitere meg sjøl fra et innlegg jeg skrev på et annet forum:
Herregud. Jeg trodde, en halvtime ut i filmen, at kanskje, kanskje hadde noen klart å lage en norsk film som kom til å stå som ei påle og som faktisk leverte det den lovte: et tett, intenst drama om hvor jævla vanskelig kjærligheten og tilgivelsen og livet kan være. En del av meg ville ikke se, tro på, alle de frampekene som de hadde krydret filmen med, var villig til å hoppe bukk over noen av de mest klisjefylte-bitene og tilgi den for det og, fordi, tross alt: herregud som denne filmen lever i den første delen. Nesten makeløst. Så skjedde det jeg fryktet mest - alle frampekene stemte og fra det sekundet filmen skiftet POV, hadde jeg lyst til å gå. Jævla forbanna idioter, hvorfor?? Den siste delen av filmen ødelegger fullstendig, den er jo så innmari forutsigbar, platt, gjennom-symbolisert at selv ikke strålende skuespillere, tildels flott musikk og et bra foto kan redde det. Helvete, helvete, helvete. Det er lenge siden jeg har følt meg så snytt og skuffet av en film.
Var det ikke en eller annen filmanmelder som i øyeblikk klarte å mene at dette minte om Bergman? Har fyren i så fall sett en eneste Bergman-film? Kristus på krykker. Tenk, bare lek med det, hva dette kunne ha vært hvis de hadde bestemt seg for å følge en linje, en tråd. Da kunne det, tror jeg, funket. Men nei. Vi skal jo være så innmari fiks og klok og smart og jeg vet ikke hva.
Ja, ja. Jeg kommer til å huske den for den første delen. Den var, imho, tilnærmet magisk i øyeblikk. Resten? R.I.P.
Herregud. Jeg trodde, en halvtime ut i filmen, at kanskje, kanskje hadde noen klart å lage en norsk film som kom til å stå som ei påle og som faktisk leverte det den lovte: et tett, intenst drama om hvor jævla vanskelig kjærligheten og tilgivelsen og livet kan være. En del av meg ville ikke se, tro på, alle de frampekene som de hadde krydret filmen med, var villig til å hoppe bukk over noen av de mest klisjefylte-bitene og tilgi den for det og, fordi, tross alt: herregud som denne filmen lever i den første delen. Nesten makeløst. Så skjedde det jeg fryktet mest - alle frampekene stemte og fra det sekundet filmen skiftet POV, hadde jeg lyst til å gå. Jævla forbanna idioter, hvorfor?? Den siste delen av filmen ødelegger fullstendig, den er jo så innmari forutsigbar, platt, gjennom-symbolisert at selv ikke strålende skuespillere, tildels flott musikk og et bra foto kan redde det. Helvete, helvete, helvete. Det er lenge siden jeg har følt meg så snytt og skuffet av en film.
Var det ikke en eller annen filmanmelder som i øyeblikk klarte å mene at dette minte om Bergman? Har fyren i så fall sett en eneste Bergman-film? Kristus på krykker. Tenk, bare lek med det, hva dette kunne ha vært hvis de hadde bestemt seg for å følge en linje, en tråd. Da kunne det, tror jeg, funket. Men nei. Vi skal jo være så innmari fiks og klok og smart og jeg vet ikke hva.
Ja, ja. Jeg kommer til å huske den for den første delen. Den var, imho, tilnærmet magisk i øyeblikk. Resten? R.I.P.
- Ble medlem
- 18.08.2005
- Innlegg
- 7.089
- Antall liker
- 6
En flott film, jeg så den i går. Befriende med en ny, norsk skuespiller som spiller så bra, selv om de er aldri så dyktige, går man lei de samme trynene, denne mannen var ukjent for meg, men han spilte svært overbevisende. Ikke har jeg vært begeistret for orgelmusikk før, men det var fantastisk orgelmusikk i denne filmen, satt faktisk og håpet på mer..
Kan være enig i at det var episoder på slutten de kunne spart seg, lite troverdig og unødvendig dramatisk scene mot slutten dro ned, men alt i alt er dette en kjempefilm synes jeg, som jeg anbefaler på det sterkeste.
Kan være enig i at det var episoder på slutten de kunne spart seg, lite troverdig og unødvendig dramatisk scene mot slutten dro ned, men alt i alt er dette en kjempefilm synes jeg, som jeg anbefaler på det sterkeste.
Så denne i dag - tja... hva skal jeg si? Skuespill og foto er tildels glimrende, men filmen er kjedelig og det tar liksom aldrig helt av for Poppe syns jeg - han får liksom ikke omsatt tankene sine skikkelig - Hawai Oslo er en bedre film - dette er ikke noe mer enn middels tidtrøyte - en svak firer dersom man måler den opp mot de beste norske filmene (Kjærlighetens Kjøtere, Aberdeen og Sult)
Poppe er ett filmgeni, helt klart.
Trodde ikke han skulle overgå Hawaii, Oslo men det har han klart her.
Makeløst gripende drama i den herlige, sakte stilen, flott satt sammen.
Bedre har ikke norsk film vært laget før, ihverfall ikke i mine øyne.
filmen blir sittende igjen lenge i kroppen, en soleklar 6-er og et must for alle filminteresserte!
Se den gjerne dagen derpå, da sitter følelsene litt lenger ut i huden, ihverfall hos meg ;-)
Trodde ikke han skulle overgå Hawaii, Oslo men det har han klart her.
Makeløst gripende drama i den herlige, sakte stilen, flott satt sammen.
Bedre har ikke norsk film vært laget før, ihverfall ikke i mine øyne.
filmen blir sittende igjen lenge i kroppen, en soleklar 6-er og et must for alle filminteresserte!
Se den gjerne dagen derpå, da sitter følelsene litt lenger ut i huden, ihverfall hos meg ;-)