Vel, det er på sett og vis flere "skoler" innenfor horn. En av disse er det vi kaller transmisjonslinje. En annen er det vi kaller waveguide. I prinsippet faller begge under den ganske løse definisjonen for horn. Det som er sentralt her er at en transmisjonslinje kan sammenliknes med en kabel (en kabel er en elektrisk transmisjonslinje) der impedans er alfa og omega mens spredningskarakteristikken ikke har særlig fokus. I den andre enden av skalaen har vi altså waveguide, der impedans betyr lite mens spredning er alfa og omega.
Nå er dette også litt upresist siden en waveguide egentlig er en slags adapter, men i dagligtale, altså i forbrukerhøyttalerverdenen, så snakker vi først og fremst om waveguide i sammenheng med hornprofiler som ikke er dype, og som typisk har en 1:1-loading (altså ingen akustisk loading over hodet).
Vel, tørrprat til side. Et konisk horn vil være mer transmisjonslinje jo smalere og dypere det er. Når det åpnes opp betydelig forsvinner transmisjonslinjeeffekten, og til slutt tilsvarer det å sette en kompresjonsdriver rett i en baffel. For at dette skal ha noen hensikt å snakke om bør vi derfor snakke om koniske horn som har en viss transmisjonslinjeeffekt, altså relativt dype og smale horn.
Slik jeg ser det ender vi da opp med to problemer:
Det første er spredningen. Den avhenger jo av bølgefrontens form på vei ut av hornet. Ut av selve kompresjonsdriveren har man en flat bølgefront. For å kunne endre formen på en bølgefront må man endre ha en progressiv endring av tverrsnittet. I det bølgen finner veien langs en bue, slik som i et eksponensialhorn, vil den få lenger vei enn i senter på hornet. Dette medfører at man får en tidligere bølgefront midt i hornet enn utover mot sidene. Avhengig av hvor progressivt hornet er kan dette gi ulike former på bølgefronten. I et konisk horn har man svært liten forskjell i løpetid mellom kanten og senter på hornet. Dette gir en temmelig flat bølgefront. Man kan se for seg at en kompresjonsdriver i en baffel for de aller fleste frekvenser er så liten at den vil gi en sfærisk (halvkule) bølgefront inntil baffelen blir for liten (altså ved lave frekvenser). Når bølgene først skal passere gjennom et konisk horn vil man for de fleste frekvenser få en rimelig flat bølgefront i fronten av et relativt stort horn. Dette vil ha store konsekvenser for spredningen ved de frekvensene over der hornet ikke gir absolutt spredningsbegrensning. Under dette punktet har hornet liten eller ingen praktisk nytteverdi. Med andre ord, uten å ha noe som minner om en sfærisk bølgefront ut av selve hornet må dette dannes naturlig utenfor den relativt hornmunningen, og det medfører en ujevn spredningskarakteristikk over en ganske stor del av arbeidsområdet.
Det andre er transmisjonslinjeeffekten. Når man konstruerer en akustisk transmisjonslinje vil man få ganske fremtredende fundamental og harmoniske resonanser. Vanligvis har man disse transmisjonslinjene bak selve driveren, lukket inn i et kabinett, der man har anledning til å dempe med dempemateriale for å senke Q-verdien av disse resonansene. Man har ikke anledning til å terminere seg bort fra problemet slik man har i den elektriske verdenen. Når man har en frontloading er det vanskelig å få til en god løsning med dempemateriale som demper resonansene fra transmisjonslinjen. Det eneste verktøyet man egentlig har er trolig eventuelle motresonanser. Men i og med at dette er koniske horn og ikke rette transmisjonslinjer er åpningen heldigvis såpass stor at refleksjonsgraden i hornmunningen er betydelig redusert.