Utvelgelse av elementer kunne starte. Det er for meg en viktig del av rammeverket til en høyttaler. Konfigurasjonen var egentlig gitt, det måtte bli en 3-veis med 2 basser. Hvorfor?
- 3-veis fordi det er lettere å finne en god nok mellomtone.
- 3-veis fordi det gir meg flere muligheter til å tune både lydutbredelse og nivå i nedre mellomtone/øvre bass.
- 3-veis fordi alle basselementer med god kapasitet og evne til å gå anstendig dypt i små kasser har for tung membran til å spille bra i øvre mellomtone.
- 2 basser fordi man kan klare seg med 8-9" basser og holde bredden nede.
- 2 basser fordi 4 basser ville blitt uforholdsmessig dyrt.
Videre ble det besluttet at høyttaleren skulle være på 4 ohm, det ville gi 2-4 ganger så mye effekt fra samme forsterker helt enkelt.
Av andre kriterer var det for eksempel aldri aktuelt med metallmembran i mellomtonen. Det var heller aldri aktuelt med toppmontert diskant eller annen diskant uten spredningskontroll. Bånd var heller ikke aktuelt grunnet nettopp spredningsmønster. Oppførselen i tidsdomenet er et argument mot bånd.
For bassene sin del skulle de ha god slaglengde. 9mm x-max anser jeg som et minimum i forhold til kravspec. En undervurdert parameter er faktisk effekttålighet. Med høy effekttålighet reduserer man variasjoner i følsomhet basert på spolens temperatur. Med relativt lav delefrekvens er dette viktig både i mellomtone og bass.
I diskanten er det ikke uviktig, men allikevel ikke like viktig.
----------
Neste skritt var å bestemme spredningsmønsteret. Det er jo åpenbart at en slik høyttaler på ett eller annet punkt må bli tilnærmet rundstrålende. Målet ble derfor å lage overgangene så myke som mulig, og i tillegg legge overgangen fra kontrollert til rundstrålende så langt ned i frekvens som forsvarlig. Mellomtonen måtte med andre ord bli så stor som mulig men allikevel med evne til å rekke opp mot 5-6kHz eller mer for å kunne deles mykt mot diskanten.
Diskanten på sin side skulle da ideelt sett ha omtrent samme spredningsmønster som mellomtonen ved den aktuelle delefrekvensen. For å klare rimelig myk deling måtte den nødvendigvis havne omkring 3-4kHz. Videre skulle helst diskanten ha så vid spredning som mulig ved høye frekvenser.
Som lyttehøyttaler anså jeg det som mindre viktig at høyttalerne hadde MTM-konfigurasjon.
For bassene sin del forventet jeg ingen spredningskontroll i kraft av elementenes plassering.
----------
Rene kvalitative parametre var selvsagt også viktig ved valg av elementer. Spesielt stor vekt la jeg på elementenes impulsrespons. Jeg tenker da spesielt på etterslep, ikke fordi det er viktigst, men fordi det er det de aller fleste elementer sliter med. Det er også der man ser forklaringene på en del avgjørende forvrengningsfenomener. Dette var spesielt viktig for mellomtone og diskant. For bassene var det egentlig uviktig.
Bassenes kvalitative parametre går blant annet i vesentlighet ut på deres effekttålighet, eller snarere deres kjølekapasitet, deres slaglengde, linearitet og generell kapasitet. Helt avgjørende var det også å finne basselementer med de riktige Thiele/Small-parametrene.
----------
Som et appendix til spredningsmønsteret er det viktig å tenke over hvordan høyttalerne er ment å skulle brukes. Jeg har bygget en del høyttalere som har vært designet for ikke å skulle vinkles mot lytteposisjon. En av fordelene med dette er at man da blir nødt til å heve nivået øverst i diskanten og på den måten får mer abience i toppen. Det var i høyeste grad et alternativ med denne konstruksjonen også.
Imidlertid så jeg på en annen vei, som skulle vise seg å bli den valgte i dette tilfellet. Seas sin DXT-diskant har fanget min oppmerksomhet helt siden den ble lansert. Selve teknologien fanget min oppmerksomhet lenge før det igjen. Prinsippet går kort sagt ut på å øke spredningen ved de øverste frekvensene og å redusere den ved de lavere frekvensene.
Slik ser en vanlig Seas aluminiumsdiskant ut på papiret, legg merke til hvor lite den sprer ved høye frekvenser:
Den sprer også i tillegg mye ved lave frekvenser. Allerede fra ca 4kHz har den ingen nivåreduksjon selv på 60 graders vinkel.
Her er spredningen til DXT-diskanten som er nesten lik, bare med bakkammer, DXT-guide og ingen diffusor:
Denne diskanten sprer altså omtrent like mye i hele anvendelsesområdet. Med et slikt spredningsmønster kan man like gjerne lytte on-axis som off axis bare nivået stemmer. Imidlertid kan man øke ambiencenivået noe om man lytter off-axis og redusere det om man lytter on axis. Ønsket i dette tilfellet var både å lytte litt off axis for å holde ambiencenivået litt oppe, men samtidig å kunne vinkle høyttalerne litt inn for å dra nytte av at man kan redusere refleksjonsnivået i litt smale rom. Derfor ble diskanten vurdert sammen med en baffel som tilter bakover slik at man både kan vinkle og beholde noe off axis. Med ca 15 grader total vinkel får man raskt 2dB mer ambience samtidig som man har mulighet til å endre nivået i diskanten ved å endre på vinklingen.
Dersom mellomtonen vinkles tilsvarende vil den totale energiresponsen også bli temmelig jevn.
-----------
Her er Krutke sin måling av diskanter i tidsdomenet, først DXT:
Legg merke til hvor lavt energietterslepet er ved lavere frekvenser. Dette er en gevinst man får med waveguide da diskanten gir større lydtrykk ved samme bevegelse enn uten waveguide. Dette medfører også høyere følsomhet og dermed at effekttåligheten øker dramatisk. Dette reduserer også det termiske problemet som nevnt ovenfor ifm mellomtone og bass.
ScanSpeak ringradiator (700000):
Seas Crescendo:
Accuton 23-6:
