Er det noen der ute som vet hvordan en øker utgangsimpedansen på en transistorforsterker? Årsaken til at jeg spør er at jeg vil endre frekvensresponsen på høyttalerne mine slik at de følger impedansekurven i større grad - på samme måte som med en single ended rørforsterker.
|
Impedanseøkning av transistorforsterker
- Trådstarter VB
- Startdato
Den enkleste måten å gjøre dette på er å kople en resistor i serie med høyttalerkablene. Pass bare på at du dimensjonerer den slik at den tåler effekten den skal avgi som varme. I praksis vil dette minst tilsi 4-5 10 watts motstander i parallell. Kanskje flere. Da får du en vesentlig økning av impedansen der impedansen var lav fra før (og vesentlig lavere spl) og ubetydelig økning av impedansen der den var høy fra før.
Det finnes jo bedre måter å kontrollere klangbalansen på, men det er du sikkert kjent med
Det finnes jo bedre måter å kontrollere klangbalansen på, men det er du sikkert kjent med
R
Ronny_D
Gjest
Grøss !
- Ble medlem
- 19.01.2003
- Innlegg
- 3.202
- Antall liker
- 341
Jeg regner med du gjør dette for eksperimentets skyld(?).VB skrev:
Du vil sansynligvis få en så stor Q i bassen at den nekter å stoppe å brumme før det neste basstrommeslaget kommer. For øvrig vil du jo få lavere SPL der impedansen er lavest i f.eks basselementet - sånn typisk omkring det frekvensområdet de aller fleste høyttalere har problemer med å gjengi i et lytterom: Rundt 150Hz. Du mister også enda mer "punch" i bassen. Videre har de fleste høyttalere en del dempeledd fra før i mellomtonen og diskanten, og ikke alle er impedanstilpasset. Dermed øker du impedansen relativt lite i mellomtone og diskant, så disse vil i tillegg låte relativt mye høyere enn basselementet.
Det du ender opp med er sansynligvis en lyd som er spiss og skarp, tynn i bassen, og et basselement som heletiden lever sit eget liv rundt resonansfrekvensen. Er det dette du vil? Velbekomme ;D
Vidar
Selvfølgelig vil det funke med en motstand. Det er en utbredt misforståelse at man alltid skal ha minst mulig resistans imellom fortsterker og høytaler, mens man gjerne ikke kommer unna litt anoderesistans i en rørforsterker. Da gjør det plutselig ikke noe med litt resistans i utgangen? Kanskje fordi den er usynlig, inne i røret...
Det er totalen som gjelder, og mange liker SE rørforsterkere. Ergo, så er det noen som enten liker eller i alle fall ikke synes det gjør noe med litt høy utgangsimpedans.
Kjør på.
Det er totalen som gjelder, og mange liker SE rørforsterkere. Ergo, så er det noen som enten liker eller i alle fall ikke synes det gjør noe med litt høy utgangsimpedans.
Kjør på.
- Ble medlem
- 23.03.2006
- Innlegg
- 2.931
- Antall liker
- 585
EQ og tonekontroller er fy-fy, men å ødelegge dempningsfaktoren med seriemotstand velsignes!
Stopp verden, jeg vil av.....
Stopp verden, jeg vil av.....
Hehe, dette kan i visse tilfeller ha noe for seg, ja. Si at man har et par Impulse H2 f.eks, og SET-forsterkeren må på service. Da kan man ta fram sin lille transistorklassiker med en passende seriemotstand og oppnå en klang som er bemerkelsesverdig lik den man pleier å ha.
There's nothing you can't do that can't be done...
There's nothing you can't do that can't be done...
- Ble medlem
- 19.01.2003
- Innlegg
- 3.202
- Antall liker
- 341
Det er vel ikke bare resistansen, men også ulinjæriteten i utgangstrafoene som gjør sitt til at rørlyden er som den er?
Hva med å montere skilletrafo, med forhold 1:1 på hver utgang på transistorforsterkeren?
Vidar
Hva med å montere skilletrafo, med forhold 1:1 på hver utgang på transistorforsterkeren?
Vidar
- Ble medlem
- 12.01.2007
- Innlegg
- 1.034
- Antall liker
- 147
Ja då kan du fort vekk få flust med resistansLMC skrev:hvorfor ikke legge en 2 toms spiker mellom pluss og minus på utgangen med en gang
imo
mvh
Leif
For all del, prøv, lytt og fortell oss hvordan det går. Men dette er en liten del av "rørlyden", og langt fra den viktigste. Det karakteristiske med rørlyd, spesifikt single ended trioder, er en kompresjons- og forvrengningskarakteristikk som gjør at lyden oppleves mye mer dynamisk enn den egentlig er. Når signalet øker i styrke, vil selve signalet komprimeres mykt (heller enn å klippes brått), samtidig som lavereordens forvrengningskomponenter øker og gir et psykoakustisk inntrykk av at lyden er høyere enn den egentlig er, men uten at høyereordens forvrengningskomponenter øker så mye at det høres hardt eller forvrengt ut. Egentlig helt genialt. Resultatet er at en håndfull triodewatt på en følsom høyttaler oppleves som det kan blåse tupéen av det meste.VB skrev:
Trafo-utgangene på en typisk rørforsterker bidrar også til denne illusjonen av dynamikk. De tilfører en viss karakteristisk forvrengningskarakteristikk når jernkjernen nærmer seg metning, som oppleves omtrent på samme måte. "The sound of Big Iron". Selv har jeg satt seks små Jensen-trafoer på de balanserte utgangene fra DEQX'en for å gi litt av denne dynamiske fargingen til lyden, samtidig som de selvsagt gir et galvanisk skille mellom boksene.
Den høye utgangsimpedansen er nok mest en utilsiktet bivirkning av alt dette. En konsekvens av den er at SET ofte kritiseres for "ullen bass", kanskje litt "hengekøye", og noen ganger kanskje også litt "tilbaketrukket diskant". "Rørlyd" på sitt verste er veldig mellomtonefokusert, uten spesielt mye nivå øverst og nederst. Lytt på et middelmådig pop-opptak fra 1950-tallet, så vet du hvordan det blir. Men for mange oppveies disse ulempene av de dynamiske fordelene jeg nevnte, og, for all del, en god rørkonstruksjon finner en fornuftig balanse med alt dette.
En annen måte å se dette forsøket på, er at å sette inn 1 ohm motstand i høyttalerkretsen tilsvarer å gå ned fra 4,0 mm2 (AWG 11) på 2,5 meter lange høyttalerkabler til 0,042 mm2 (AWG 31). Da øker også seriemotstanden fra 0,01 ohm til 1,01 ohm, dempefaktoren går ned fra kanskje 1000 til ca 8 (forutsatt en 8 ohm høyttaler), frekvensgangen endres som du beskriver, og du har fortsatt hverken rør eller trafoer.