tkr skrev:
Jeg gikk glipp av seansen hos Proffen på lørdag, men var innom for en lytt i dag. Noe godt i koppen utenom kaffe vanket det ikke, men rykende ferske hjemmebakte fastelavnsboller kompensere for det meste.
Jeg hadde laget meg en spilleliste som jeg hadde brent ut på cd. Den så slik ut:
Jennifer Warnes
Hard times (come again no more)
Milva
To perigiali
Eros Ramazotti
Intro/Terra promessa
Patricia Kaas
Mademoiselle chante le blues
Paul Simon
Diamonds on the soles of her shoes
Leonard Cohen
Perla Batalla: Bird on a wire
Ting tar tid.....
Første kvinne ut var
Jennifer Warnes, med en ren a capella sang. Med både Jennifers klokkeklare forsang, besvart og akkompagnert av et lite mannskor, er denne låten en grei indikator for mellomtonen.
Denne sangen var jeg tilbake til flere ganger ila lytteseansen, fordi det låt så fjernt hos Proffen. Det hørtes ut som om noen hadde plassert hele gjengen på en bakketopp et stykke unna. Merkelig.
Btw: Er det noen andre enn meg som gåsehud av den utrolige likheten mellom stemmen til Jennifer Warnes og Judith Durham i The Seekers?
Milva, Theodorakis. Veldig gresk -sunget på italiensk?? Jada. Nyydelig ! Anbefales på det varmeste. Det første minuttet litt anemisk, men så kommer bassen inn. Sikkert i samme tempo hele veien, men det virker plutselig mye mer dynamisk. Bra! Sitter og hører på sangen mens jeg skriver dette....Her i tkr Towers hører man nok litt tydeligere at det er tilsatt mer romklang enn strengt tatt nødvendig tatt i betraktning at Milvas stemme ikke trenger den hjelpen, men mer enn godkjent!
Mellomeuropeisk pop.
Eros Ramazotti live. Introen begynner med noe som høres ut som synter og trommemaskin. Langt utenfor det musikalske landskapet hittil, og første gangen jeg hørte det, trodde jeg at det hadde gått noen rør i forsterkeren, så fremmed låt det. Broer over til "Terra Promessa", solid pop. Solid bassfundament og litt overstyrte kordamer. Godkjent.
Patricia Kaas er fullstendig ukjent i Norge, men er desto større på Kontinentet. Synger på fransk, men virker å være tospråklig. Tyske tekster greier hun meget bra. Glansnummeret hennes er "Mademoiselle chante le Blues". En litt slentrende sak i fortreffelig opptakskvalitet. Akkompagnert av bare gitar, bass og trommer er dette musikk som gir fot med en gang. Så også hos Proffen. Veldig bra.
"Graceland" kjenner vel alle her....Dynamikken i hele denne skiva er uovertruffen IMO. Hele sangen blir drevet frem av slagverk og noen veldig uvante bassriff. Denne sangen skal få deg til å danse!
Hos proffen hadde rytmeseksjonen tatt seg en røykepause, og i stedet var det satt inn noen studiomusikere som var dyktige nok, bevares vel, men som ikke hadde drivet til de sørafrikanske originalene. Virket litt uinspirert, hele greia. Skuffende.
Perla Batalla er ikke noe stort navn noe sted, så vidt jeg vet. Ei heller er hennes typisk meksikanske "Musica Ranchera", litt melodramatiske sangstil særlig kjent i Norge. Men jeg synes at hun tilfører gode gamle Lennys "Bird on a Wire" veldig mye. Det hadde ikke forundret meg om det var Flaco Jimenez` trekkspill som låter i bakgrunnen, men jeg har ikke fått sjekket det ut....
Full klaff hos Proffen. Praktfullt!
Når jeg leser gjennom det jeg har skrevet hittil, slår det meg at det ordet som passer som hånd i hanske hos Proffen er
eufonisk. Dette er ikke noe anlegg for rock, men et anlegg for vakker musikk. Og vakkert er det, det som kommer ut av høyttalerne. Alltid.
Jeg har kjent Proffen en del år nå, og kjenner hans musikksmak. Dette anlegget passer til hans smak.
Bassen er forøvrig blitt bedre og bedre. Med 2x20(?) 300B- watt til disp. er det ikke å forvente at den treffer deg som et knyttneveslag, noe den heller ikke gjør, og jernkontroll er det ikke, men den går adskillig dypere på de gamle BKSene. En svært klar forbedring IMO. Ellers ønsker jeg meg å ha en eq å gå inn på for å justere opp det som må være en dip i mellomtonen et sted. Kanskje rundt delefrekvensen?
mvh