Tråd: Øyeblikket!

Vi kjenner til det allesammen, håper jeg. Når man sitter og hører på en sang, en sats, en opera, øyeblikket da det hele går opp i en høyere enhet, tårene kommer eller man får frysninger. Det kan være relatert til en opplevelse man har hatt, eller at stemmeprakten simpelthen ressonnerer med rommet, harmoniene treffer ens egne referanser, eller rett og slett et klimaks man har ventet på.
Kunne være morsomt å dele slike øyeblikk med andre her på sentralen, ikke minst for å se om det er noen form for enighet om når noe slikt inntreffer.
Starter med et par absolutte favoritter for mitt eget vedkommende.
På side to på denne

synger Janet Baker "Morgen" av Richard Strauss. Gerald Moore akkompagnerer, og i coda'en trekker han de siste sarte anslag helt til bristepunktet. Det er nesten for drøyt, men for en virkning.
En annen "høydare" er Turandot med Sutherland og Pvarotti, etter at Calaf har svart rett på de tre gåter, og prinsessen nekter å "utbetale prisen" svarer han: No, no, principessa altera. Ti voglio tutta ardente d`amor.
Her kunne operaen for såvidt være slutt, men det er den da heldigvis ikke.
Legger til at jeg selv som oftest trykker på stop før Alfano's ferdigstillelse.
Steen

Det var vist ikke mye som fenget her :-[
Det er selvfølgelig mye lettere å debattere over 17 sider, om spredningskarakteristikken til et diskantelement er så til de grader på trynet, at kjente innspillinger er helt ugjenkjennelige.
Spøk til side, det kan godt være at det ikke er så lett å sette fingeren på, hva det er som gjør at et stykke musikk taler til oss. For mange er det kanskje helheten, og ikke enkeltstående takter i musikken, som er viktigst.
Et eksempel til. Igjen Janet Baker, denne gang med Barbirolli/Halle 1967 i Mahlers Kindertotenlieder og lieden "Wenn dein Mütterlein" nest siste strofe: "O du, des Vaters Zelle". Måten hun synger "du" på gjør at man (jeg) får frysninger. Dette oppleves ikke på alle de andre versioner jeg har av denne musikk, og derfor funderte jeg på om dere derute har sånne "øyeblikk" som kanskje kan deles med oss andre .
Steen

Har ikke sett tråden før nå, men neste gang jeg opplever øyeblikket, lover jeg å dele.

Du er inne på noe vesentlig her, og dette er en av mange grunner til interessen for kunstmusikk. Jeg kan få samme opplevelsen under en Van Morrison- eller Dylan-låt, men finner den kanskje enda sterkere i klassiske verker, for ikke å si et bredt spekter av klassiske verker. Det kan være renheten, massiviteten, toneklangen, melodilinjen, stemmeprakt eller et klimaks til en høyere enhet som kan forsterke seg i denne musikken (og også annen musikk). Noen av mine første store opplevelser med klassisk musikk var av denne typen, der jeg uten å forstå så mye av musikken likevel fikk en sjelsettende opplevelse av noe dyptloddende, utviklende og avsindig vakkert.