Tråd: Art Pepper og lignende

Jeg er ikke veldig bevandret i jazzverdenen så det hadde vært moro mer mer innsikt ut i fra en kar jeg har sansen for. Jeg er nok mer glad i moderne jazz, men innenfor klassisk jazz er Art Pepper en artist jeg har sansen for. vet ikke helt hvorfor så det kunne vært interessant å høre fra jazzkjennere hva de mener om Art Pepper. Hvilken stil har han? Jeg har platene Art Pepper Meets the Rhythm Section og Thursday Night at the Village Vanguard.

I samme slengen: En annen favorittplate og artist (Mulligan) er The Complete Gerry Mulligan Meets Ben Webster. Jeg har også de gode Gerry Mulligan Meets Johnny Hodges og Getz Meets Mulligan in Hi-Fi.

Har dere noen tips til andre knallplater i samme stil?

prøv
Julian Cannonball Adderley: Something Else
Leo Parker (baritonsax): Rolling with Leo
Sonny Rollins: Way out west (suspekt cover) ;D
Hank Mobley: Souls Station
Coleman Hawkins: Night hawk
Ben Webster: Soulville
Stan Getz: For musicians only

til å begynne med

mvh
Leif

Sonny Rollins: Saxophone Colossus

Flott musikk og fabelaktig lyd, særlig på vinyl

så har du tidenes "shootout" på denne Coltrane plata
"Tenor conclave":
besetningen sier alt 8)

Al Cohn, John Coltrane, Hank Mobley, Zoot Sims — tenor saxophone
Red Garland — piano
Paul Chambers — bass
Art Taylor — drums


desert island kandidat

mvh
Leif

Julian Cannonball Adderley: Something ElseLeo Parker (baritonsax): Rolling with Leo
Sonny Rollins: Way out west (suspekt cover)
Hank Mobley: Souls Station
Coleman Hawkins: Night hawk
Ben Webster: SoulvilleStan Getz: For musicians only

Sonny Rollins: Saxophone Colossus


Har dem som er merket. Something Else er en flott plate. Jeg kjenner til endel plater og tror jeg har endel av de mest kjente, men har lyst til å finne noe mer. Liker godt Sonny Rollins, men ikke like bra som de nevnte platene. Er interessert i å høre hvorfor dere tror Art Pepper platene skiller seg litt ut for meg.

Skal sjekke de andre. Takk .

Jeg pleier å anbefale folk som vil dykke litt i jazz fra epoken 50-60 tallet om å ta utgangspunktet i besetningen fra Miles Davis sin Kind of blue. Det var et stjernelag som den dag i dag er vanskelig å få bedre i jazz sammenheng. Veien derfra er kort til ex Art Pepper meets the rythm section som forøvrig er en av mine desidert 10 beste skiver fra den epoken.
Skal jeg slenge ut 2 tips på tampen, må det bli 2 av charles Mingus: Ah hum og Mingus mingus mingus.

Thomas

grunnen til at AP meets the rhytm section låter så bra, er at platene ble tatt opp med tyske rør-mirofoner, som hadde så høy output, at teknikerne kunne droppe forsterkeren til kuttemaskinen
stereophile hadde en feature på dette, der de oppsporet mannen, som fant på dette, til et eller annet sted oppe i villmarken i Alaska eller Canada, og han hadde ikke engang fått med seg at opptakene hadde fått en slik legendestatus
opptaket ble gjort i et lite lagerlokale fullt av pappkartonger og alt slags dritt
AP fikk beskjed samme morgen om at han skulle spille med disse gutta, som han hadde kjennskap til, men aldri møtt!
dessuten følte han seg litt rusten, for han hadde etter sigende ikke spilt på flere uker, kanskje pga at han hadde litt rusproblemer, som ikke var helt uvanlig på den tiden (heller)
mvh
Leif

enig i Mingus anbefalingene men oppfatter de som for mere viderekomne :
ta med "Tijuana moods" i samme slengen!

mvh
Leif

Sitat fra Griffenfeldt

Jeg pleier å anbefale folk som vil dykke litt i jazz fra epoken 50-60 tallet om å ta utgangspunktet i besetningen fra Miles Davis sin Kind of blue.

Jeg synes faktisk ikke at Kind of Blue er så spennende, tro det eller ei . Ikke blant mine favoritter.

Skal jeg slenge ut 2 tips på tampen, må det bli 2 av charles Mingus: Ah hum og Mingus mingus mingus.

Mingus; Ah hum har jeg og den er knallbra, den andre har jeg ikke. Monk´s Dream er også en av mine favoritter så langt, uten å sammenligne mot Art P.

Sitat fra LMC

grunnen til at AP meets the rhytm section låter så bra, er at platene ble tatt opp med tyske rør-mirofoner, som hadde så høy output, at teknikerne kunne droppe forsterkeren til kuttemaskinen
stereophile hadde en feature på dette, der de oppsporet mannen, som fant på dette, til et eller annet sted oppe i villmarken i Alaska eller Canada, og han hadde ikke engang fått med seg at opptakene hadde fått en slik legendestatus
opptaket ble gjort i et lite lagerlokale fullt av pappkartonger og alt slags dritt
AP fikk beskjed samme morgen om at han skulle spille med disse gutta, som han hadde kjennskap til, men aldri møtt!
dessuten følte han seg litt rusten, for han hadde etter sigende ikke spilt på flere uker, kanskje pga at han hadde litt rusproblemer, som ikke var helt uvanlig på den tiden (heller)
mvh
Leif

Moro å få vite mer om opptaket så takk for den . Han ble vel ikke så gammel heller. Var det knyttet til rusen?

det vet jeg ikke
ellers vedr. Miles:
der er en av mine absolutte favoritter: some day my prince will come ;D
har du hørt noe av Serge Chaloff ts/bs heftig groove fra den gyldne tiden
har en boks fra Mosaic records som er knall

ellers en superanbefaling:
Ella &Duke at Cote D´Azur
Mosaic records ga for et snaut år siden ut en superboks på vinyl i ltd edition
fantastisk lyd,,supercool groovie musikk
løp og kjøp:
ser ut som de har den ennå
følger også med flott hefte med bilder og notes

http://www.mosaicrecords.com/prodinfo.asp?number=3002

mvh
Leif

Skal sjekkes .

Jeg har endel Art Pepper plater, og ikke en av dem er dårlige, etter min smak. AP var en fin, følsom musiker som også var usikker på seg selv og kvaliteten på musikken sin. Heldigvis var han heldig og spilte med folk som var av hans "kaliber".
For meg er musikken hans frisk, full av sprudlende liv, uansett om det er en sakte blues eller en superrask standard. Men han var også en typisk representant for "west coast jazz" stilen, som også Chet Baker var en del av. En annen ting er at han var alltid trofast mot sin "musikkstil". Han var ingen eksperimentator som søkte nye veier.
Rundt 10 år bak murene satte nok også sitt preg på musikken hans.
Gode eksempler på AP`s tidlige musikk er to plater kalt "The ealy show" og "The late show" med musikk fra 1952.
Eksempler på senere musikk er platene "New York album", "So in love" og "The intimate Art Pepper". Fra 1976.
Ellers er platene han spilte inn for Contemporary, veldig gode, synes jeg. God lyd også.

Flaut at jeg glemte denne blandt juvelene.



En "must have" i enhver platesamling.

To Art Pepper plater "alle" fortjener å ha hørt er disse:



Smack Up (1960)med Art Pepper Quintet, med et nesten telepatisk samspill er min favoritt.



Og Pictures of Heath (1956) sammen med bl.a. Chet Baker, den er også utgitt under navnet "Playboys" med et annet cover.

Takk for interessant ino fra Olllie og nye tips. Har bare vært opptatt av andre ting i det siste, så ikke blitt noe lytting enda.

Jeg er selv veldig glad i nevnte plate fra Art Pepper og er samtidig svak for Coleman Hawkins og Ben Webster. Prøv også Tina Brooks Back to the Tracks

Kona, Laurie Pepper uttalte at han var redd, intens og desperat i solosammenheng (men at han var mer avslappet som sidemann). Kanskje det er det vi hører ? "Kostholdet" bidro muligens til noe av det samme og som altoist hadde han vel heller ikke noe "big horn" å gjemme seg bak.

Mht Rhytm Section var han kanskje ekstra sugen og nærvøs siden han gikk rett fra fengsel til studio.
Hans Winter Moon er en av de få vellykka jazzplatene med "strings". Jeg tror jeg anbefaler den. Her er det inga overlessa Claus Ogerman arrangementer. Ellers er det vel den store galaxyboxen som er bautaen. 5cdboxen Hollywood sessions var å få på en av amazonbutikkene for ei tid tilbake for noe over kr. 100, men husker ikke om det var amazon us, eller uk.

Det tok sin tid før jeg tok opp igjen tråden, men etter en smaksrunde ble 4 nye plater bestillt :





Har jeg ikke god smak : ......

(ok, dere får æren )

Bortsett fra Mulligan plata.